Wikipedia

Grunge

musikksjanger
(Omdirigert fra «Seattle rock»)

Grunge (tidvis omtalt som «Seattle-sound», grunge betyr «skitten, grisete, rotete»),[1] tidvis fornorsket som «grønsj»,[2] er en subkultur og musikalsk undersjanger av alternativ rock som ble utviklet på midten av 1980-tallet i den nordlige delen av USAs stillehavskyst i delstaten Washington, særskilt i byen Seattle og området rundt. Den eldste grungebevegelsen roterte rundt Seattles uavhengige plateselskap Sub Pop og denne regionens musikalske undergrunnsmiljø. Tidlig på 1990-tallet hadde dens popularitet spredt seg med grungemiljøer også i California, og deretter dukket opp til overflaten i andre steder i USA og i Australia, bygget seg opp en sterk tilhengerskare og mange band signerte avtaler med store plateselskap.

Grunge
Opprinnelse:Alternativ metal - hardrock - alternativ rock - punkrock - hardcore punk - heavy metal - indierock - garasje rock - psykedelisk rock - støyrock
Sted og tid:midten av 1980-tallet i USA
Vanlige instrumenter:bassgitar - Trommesett - Elektrisk gitar - Vokalist
Popularitet:Sjangerens popularitet økte på grunn av grupper som Nirvana, Soundgarden og Pearl Jam
Krysningsjangere
Post-Grunge
Regionale scener
Seattle
Kurt Cobain og Krist Novoselic fra Nirvana

Grunge ble kommersiell suksessfull tidlig på 1990-tallet grunnet utgivelser som Nirvanas Nevermind, Pearl Jams Ten, Soundgardens Badmotorfinger, Alice in Chains’ Dirt og Stone Temple Pilots’ Core. Suksessen til disse bandene fremmet populariteten til alternativ rock og gjorde grunge til en populær form for rockemusikk i samtiden.[3] Selv om de fleste grungeband hadde blitt oppløst eller forsvunnet ut av syne ved slutten av 1990-tallet, hadde de påvirket moderne rockemusikk da deres sangtekster brakte samfunnsmessige emner inn i popkulturen,[4] og la til introspeksjon (selviakttagelse) og en undersøkelse av hva det betydde å være sann mot seg selv.[5] Grunge var en påvirkning på etterfølgende sjangre som post-grunge (en utledning av grunge) og nu metal.

Grunge blandet elementer fra punkrock og tungrock, som ved at forvrengte gitarer ble benyttet i begge sjangre, skjønt en del band opptrådte med mer fokus på det ene eller det andre. Som disse sjangrene benyttet grunge vanligvis elektrisk gitar, bassgitar, trommer og en sanger. Grunge tok også til seg inspirasjon fra indierock-band som Sonic Youth. Sangtekstene var ofte preget av angst og var introspektive, ofte fremmet emner som sosial fremmedgjøring, apati, opptatthet av isolasjon, og et behov for en form for frihet.

Et antall faktorer bidro til grungen nedgang. I fra midten til slutten av 1990-tallet var det mange grungeband som brøt opp eller ble mindre synlige. Nirvanas Kurt Cobain, betegnet av magasinet Time som «Den svingende nordvestkystens John Lennon», viste seg uvanlig plaget av suksess og slet med en avhengighet til heroin før han begikk selvmord 27 år gammel i 1994.

Betegnelsens opprinnelse

rediger
 
Grungemusikeren Mark Arm, sanger for Green River og senere for Mudhoney, er kreditert for først å ha brukt betegnelsen «grunge» for å beskrive Seattle-sounden.

Ordet «grunge» ble benyttet på trykk før det ble benyttet i publikasjoner som referanse til musikksjangeren i Seattle. Ordet ble benyttet på Johnny Burnettes rockabillyalbum i 1957. I 1965 var det etablert som et amerikansk slanguttrykk blant tenåringer som referanse til «sluskete. skitten» eller «rotete»,[1] Musikkritikeren Lester Bangs benyttet det i 1972,[6] av skribenten Paul Rambali i en artikkel i NME i 1978 for å beskrive mainstream gitarrock,[7] og i en artikkel i magasinet SPIN i 1986 som hevdet at «Støy. Rock har alltid handlet om det. Det er primær grunge (skitten)... forvrengning… og fuzz…», en referanse til rockens forvrengte lydbilde i generell betydning.[8]

Mark Arm, vokalist for Seattle-bandet Green River — og senere Mudhoney — er generelt kreditert for å være den første som benyttet begrepet «grunge» for å beskrive musikken i Seattle. Arm benyttet det første gang i 1981 da han skrev et brev under sitt fødenavn Mark McLaughlin til en fanzine i Seattle kalt Desperate Times hvor han kritiserte sitt eget band Mr. Epp and the Calculations som «ren grunge! Ren støy! Ren skitt!»[9] Clark Humphrey, bidragsyter til Desperate Times, siterte dette som den tidligste bruken av begrepet for å referere til et Seattle-band, og nevner at Bruce Pavitt fra Sub Pop populariserte begrepet som en musikalsk betegnelse vinteren 1987-1988, og benyttet det flere anledninger for å beskrive bandet Green River.[10] Plateselskapet Sub Pop kalte Green Rivers EP Dry as a Bone fra juli 1987 for «ultraløs GRUNGE som ødelegger moralen til en generasjon».[11] Den engelske musikkjournalisten Everett True hevdet at da Arm uttalte at Seattles gater var «steinlagt med grunge», benyttet han ordet i en negativ betydning for å bety «verdiløs».[12] I denne bruken av «grunge» benyttet Arm ordet som et adjektiv, ikke som måte for å beskrive en musikksjanger.


Arm sa mange år senere at han ikke hadde skapt betegnelsen selv, han slo fast at begrepet hadde vært brukt i Australia på midten av 1980-tallet for å beskrive band som King Snake Roost, The Scientists, Salamander Jim, og Beasts of Bourbon.[13] Arm brukte grunge som en beskrivende betegnelse framfor som en sjangerbetegnelse, men det kom til sist til å beskrive det hybride lydbildet av punk og metall i musikkmiljøet i Seattle.[14] Forfatteren Catherine Strong uttalte at grungens «skitne sound» på slutten av 1980-tallet da lave budsjetter, ukjente med plateinnspillinger og en «bevist mangel på profesjonalisme» kan ha vært opprinnelsen til begrepet «grunge».[15] Begrepet «grunge» har blitt utvidet til andre former, som da forfatteren Josh Henderson refererte til folk i musikkmiljøet i Seattle fra 1990-tallet som «grungere» i 2016.[16]

Da grunge først ble utviklet kalte musikkjournalister det for «smerterock» grunnet dens sterke påvirkning fra Black Sabbaths «negativitet».[17] Grunge ble kalt for «Seattle-sound» eller referert til som «Seattle-miljøet», sistnevnte til det aktive musikalske subkulturen i byen sentrert rundt det uavhengige plateselskapet Sup Pop, «det sterke alternative miljøet», Universitetet i Washington, og Evergreen State College.[18] Sistnevnte var et progressivt skolemiljø som ikke benyttet karaktersystem og som hadde sin egen alternative musikkradiostasjon.[18] Grupper fra byen Portland i Oregon, slike som The Wipers, hadde også innflytelse på sjangerens første utøvere.[19]

En del band assosiert med sjangeren, slike som Soundgarden, Pearl Jam og Alice in Chains, har ikke vært mottakelig for betegnelsen, og foretrukket å referere til seg selv som ganske enkelt «rock and roll-band».[20][21][22] Ben Shepherd fra Soundgarden uttalte at han «hatet ordet» grunge og hatet «å bli assosiert med det.»[23] Jeff Stetson, musiker fra Seattle, uttalte at da han besøkte hjembyen på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet som turnerende musiker, refererte ikke de lokale musikerne til seg selv som utøvere av «grunge» eller deres stil som «grunge», og de var ikke smigret over at det musikk ble kalt for «grunge».[24]

Rolling Stone merket seg sjangerens mangel på en klar definisjon.[25] Robert Loss innså utfordringene i å definere «grunge»; han uttalte at man kan fintelle historier fra grungemiljøet for å forsøke å forklare det, men så snart som du forsøker å definere grunge på denne måten, så «glipper det ut mellom fingrene dine».[26] Roy Shuker uttalte at begrepet gjorde en rekke stilarter «uklare».[18] Stetson mente at grunge ikke var en bevegelse, en «monolittisk bevegelse», eller en måte å reagere på 1980-tallets metallpop; han kalte begrepet en for misvisende, hovedsakelig basert på hype, oppblåst av media.[24] Shuker uttalte at «’Seattle-sounden’ ble en merkedsføringsknep for musikkindustrien.»[18] Stetson uttalte også at framtredende band som overveide å bli grunge (Nirvana, Pearl Jam, Soundgarden, Alice in Chains, Mudhoney og Hammerbox) lød alle forskjellige.[24] Mark Yarm, forfatteren av boken Everybody Loves Our Town: An Oral History of Grunge, pekte på forskjellene mellom de ulike grungebandene, hvor en del var punk og andre var metall-basert.[23]

Karaktertrekk

rediger

Sangstil

rediger
 
Vokalist Eddie Vedder, fra Pearl Jam, er kjent for hans uttrykksfulle sangstil.

Sangstilen til grunge var tilsvarende til de elektriske gitarenes utbrudd av høy, tungt forvrengte lydbilde. Kurt Cobain hadde en «brysk, sløret artikulasjon og grusete klangfarge» og Eddie Vedder fra Pearl Jam benyttet seg av en «bred, mektig vibrato» for vise sin «uttrykksdybde».[27] Generelt benyttet grungesangerne en «dypere vokalstil» som var tilpasset de nedstemte gitarene og sangtekstenes mørke, tunge tematikk.[28] Grungesangerne benyttet grov, rusten, raspete» vokaler,[5] med «... knurring, stønning, skrik og mumling»[29] og «sørgmodige stønn»; denne utstrekningen i sangstilene ble benyttet til å kommunisere «mangfoldet av følelser» i tekstene.[30] Cobains reaksjon til «elendige tider» og misnøye med tidsepoken var hva han skrek ut i sine sanger.[31] Generelt ble grungesanger sunget «ganske enkelt ofte noe uforståelig» [31] og har blitt karakterisert som i «grenselandet av ustemte vokaler».[32]

I henhold til tidsskriftet The Atlantic var de fire mest framtredende grungesangerne: Alice in Chains’ Layne Staley, som har blitt kalt «den mest minneverdige stemmen» i sjangeren for hans dyktighet med å fremme «kraft og sårbarhet», Kurt Cobain, som kunne både skrike og synge melodiøst i den samme sangen som John Lennon, Soundgardens Chris Cornell, som kunne klage og syne høye toner som Robert Plant, og Vedder, som blandet en Jim Morrison-inspirert baryton med en blanding av punk og rock.[33] Jeff Stetson lovpriste Cobain og Mark Lanegan for særpreget i deres sangstemmer og karakteriserte Cornell, Staley og Carrie Akre for å ha «... en del av de største stemmene... som kan bli hørt i moderne rock»; han mente også at disse sangerne oppnådde deres stemmenivå uten 2010-tallets «industristandardiserte airbrushing».[24] med auto-tune, et lydteknisk digitalt verktøy for rette urene toner, og således skjule manglende sangtalent.[34]

Musikalsk stil

rediger
 
Museumsutstilling om Seattles musikkmiljø, med to albumomslag fra Nirvana utstilt.

Seattles musikkjournalist Charles R. Cross definerte «grunge» som fylt med forvrengelser, nedtonet, og riffbasert rock som spilte høyt med feedback fra elektriske gitarer og tung og vektig basslinjer for å støtte dets sangmelodier.[35] Robert Loss kalte grunge for en melding om «vold og hastighet, muskelstyrke og melodi,» hvor det er rom for alle slags folk, inkludert kvinnelige musikere.[35]

Grunge blander elementer av punkrock, særskilt amerikansk hardcore-punk som Black Flag, og tungmetall, særskilt eldre, tradisjonelle tungmetallgrupper som Black Sabbath. Skjønt en del band spiller med mer fokus på det førstnevnte eller det sistnevnte. Allmusic karakteriserer grunge som «hybrid» som blander elementer fra tungmetall og punkrock.[3] Alex DiBlasi uttalte at indierock var en tredje hovedkilde hvor den viktigste innflytelsen kom fra Sonic Youths «friformstøy».[11] Grunge har til felles med punk en rå lo-fi-sound og tilsvarende sangtekster,[3] og benytter også punkens lemfeldige og uprofesjonelle tilnærming til å spille og framføre musikk. Imidlertid hadde grunge et «dypere og mørkere» lydbilde enn punkrock og den minsket det bensindrevne tempoet til punk til en langsommere, slafset hastighet[5] og benyttet seg av mer disharmoniske harmonier.

Dan Tucker, musikkskribent i TV-kanalen VH1, har pekt på at ulike grungeband ble påvirket av ulike sjangre, og uttalte at mens Nirvana trakk inspirasjon fra punk var Pearl Jam påvirket av klassisk rock og den «slafsete, mørk, og tunge band» som Soundgarden, Alice in Chains og Tad hadde en skummel metalltone.[36]

Grungemusikk har blitt kalt for «stygg estetikk», både i brølet fra forvrengte elektriske gitarer og i mørke emne i sangtekstene. Denne tilnærmingen ble valgt både for å motsette seg det ’glatte’ og elegante lydbildet til den da dominerende hovedstrømmen av rockemusikk og ettersom grungemusikere ønsket å speile den ’styggheten’ de så rundt seg og sette en lyskaster på det usette «dybder og fordervelser» i den virkelige verden.[5] En del av de mest framtredende i utviklingen av grungelydbildet, inkludert Sub Pops produsent Jack Endino og Melvins, forklarte grungens inspirasjon fra tungrocken som Kiss som en form for «musikalsk provokasjon». Grungemusikerne betraktet disse bandene som stinkende, men samtidig likte de dem også; Buzz Osborne fra Melvins beskrev det som et forsøk på se ha tåpelige band kunne drive på med og slippe unna med.[37] Nirvanas signatur, en sangformat med «stopp og start», og veksle mellom myke og høye seksjoner, ble en sjangrekonvensjon for grungen.[3]

Arv

rediger
 
Alice in Chains’ bassist Mike Inez ved en konsert i 2010.

Musikkritikeren Dave Whitaker skrev i 2011 at hver generasjon fra begynnelsen av «...plateindustrien har innført en sjangre som endret spillereglene», fra swingmusikken på 1930-tallet, rock and roll på 1950-tallet, punkrocken på 1970-tallet og deretter grunge på 1990-tallet. Imidlertid, «grungen var den siste amerikanske musikkrevolusjonen», da ingen post-grunge-generasjon har innført en ny sjanger som radikalt har endret musikkmiljøene.[38] Han mente også at «den digitale revolusjon (digital musikk online, fildeling, etc) har betydd at det ikke har vært en «... generasjonsdefinerende sjangre siden grunge,» for at en sjangre så fullstendig gjennomtrenge markedet, krever «en musikkindustri med uendelig kontroll over markedet.»[38] I 2016 uttalte Rob Zombie at grunge førte til at «rockestjernen» døde. I motsetningen til tidligere stjerner som «... Alice Cooper og Gene Simmons og Elton John,» som kunne «... like gjerne ha vært på en annen bedriten planet»; med grunge var holdningen at våre rockestjerner må se ut «akkurat som oss.»[39]

Bob Batchelor mener at den uavhengige tankegangen og verdiene i Seattle som ga retningslinjer for utviklingen og framtoningen av band som Nirvana og Pearl Jam sto i konflikt med «de store plateselskapenes behov til å selge millioner av CD-er.» Han mener også at til tross for grungemusikernes ubehag med de store plateselskapenes kommersielle målsetninger, og motstand av en del av de fremste bandene til å drive den promotering som plateselskapene krevde, inkludert musikkvideoer, MTVs videoprogrammer, spilte en medvirkende rolle i å gjøre grunge mainstream «ettersom mange musikkfans krevde deres første eksponering» på MTV framfor på en loakl eller «nisjeradio».[40] Gil Troy uttalte at «... grungeopprøret, som de fleste andre i Amerikas konsumentkultur», endte opp med å bli «bekvemmelig, masseprodusert, ritualisert, og således frisert» av de store selskapene.[41]

I 2011 uttalte John Calvert at «timing» er årsaken til hvor det ikke skjedde en ny grunge; den kulturelle stemningen på slutten av 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet, som inspirerte bevegelsen, eksisterte ikke lenger.[17] Jeff Stetson, låtskriver fra Seattle, har sagt at folk fra 2010-tallet som hører på grunge burde lære om «... konteksten og historien hvordan det begynte» og ha «... respekt for hvilken forbløffende ting det var som skjedde her [i Seattle] for du vil ikke se noe lignende igjen.»[24] Michael Danaher i magasinet Paste mener at grungebevegelsen «... endret kursen til rock and roll, brakte med seg... fortellinger om misbruk og nedtrykthet» og samfunnsbevisste emner inn i popkulturen.[4]

I henhold til Calvert har Nirvanas Smells Like Teen Spirit fått en «ikonisk plass i historien» da den hadde en «generasjonsdefinerende resonans» for unge mennesker i dens tidsalder; generasjon X. «Intet annet band... gjorde driften til selvdestruksjon... så hørbar», med autentisk smerte og misnøye.[17] Calvert mener også «hitlistenes mest rasende, mørke og intense» musikk siden tidlig punkrock, og at den var «heavy da det var behov for heavy» for unge mennesker på denne tiden, «plage unge Amerika til å våkne opp» og gi dem noe å «klamre seg» til i vanskelige tider.[17] En bok i 2017 hevdet at grunge «… endret for alltid rockemusikkens identitet på en måte som er analog til punk»; dessuten, grunge fremmet «introspektive» sangtekster om «eksistensiell autentisitet» og «hva det betyr å være tro mot deg selv.»[5] Grunges Kurt Cobain har blitt karakterisert som «stemmen til generasjon X», og fått samme betydning for sin demografi som Bob Dylan hadde for 1960-tallets ungdom, og som John Lennon hadde for 1970-tallets generasjon.[5] Bob Batchelor har uttalt at Nirvana var «likeså betydningsfulle som Elvis eller The Beatles.[40]

I 2008 mente Darragh McManus i The Guardian at grunge var ikke bare en ung persons trend eller forbigående musikalsk påfunn, men at grunge syntetiserte kjernetanker i den moderne tidsalder, fra «feminisme, liberalisme, ironi, apati, kynisme/idealisme..., anti-autoritærisme, [til] skjev postmodernisme.» McManus mente at grunge behandlet alvorlige, tungtveiende emner, noe som ikke skjedde ofte i populærmusikken. I henhold til McManus var grunge for generasjon X ikke bare musikk, men den viktigste kulturelle innflytelsen.[42] I henhold til Marlen Komar populariserte Nirvana den «ikke-hetrosexisten», en ikke-binære måte å forstå «kjønn og seksualitet», som framhevet hvordan menn og kvinne var likestilte og en progressiv politisk tenking.[43]

Kvinners rolle

rediger
 
Kathleen Hanna, foregangskvinne i riot grrrl-bevegelsen, her med Bikini Kill i 1991.
 
Mens de fleste rockesjangre ikke har framstående kvinnelige instrumentalister, har flere betydningsfulle grungeband hatt kvinnelige musikere; her trommeslager Patty Schemel fra bandet Hole.

Mens det er en oppfatning at grungeband besto i «overveiende» grad av menn, var kvinner «meget representert» i grungeband som L7, Lunachicks, Dickless, 7 Year Bitch, The Gits, Courtney Loves band Hole (og Loves andre grupper på 1990-tallet), og Babes in Toyland, sistnevnte et band fra Minneapolis med kun kvinnelige medlemmer, og grunge var også nært «forbundet med riot grrrl», en feministiske undergrunnspunkebevegelse.[44] Dan Tucker mente at L7 var et «helkvinnelig grungeband som steg opp fra det fruktbare undergrunnsmiljøet i Los Angeles og som hadde sterke bånd til Black Flag og kunne hevde seg opp mot et hvilket som helst mannlig band i holdning og volum.» [36]

Sanger og bassist Kathleen Hanna, pioner riot grrrl-bevegelsen og framstående i bandet Bikini Kill, var tett knyttet til grungemiljøet i delstaten Washington. Det var Hanna som kom opp med navnet for Nirvanas gjennombruddsang «Smells Like Teen Spirit» i 1991. Det var en referanse til en deodorant som var markedsført særskilt mot unge kivnner.[45][46] Kjente kvinnelige instrumentalister er blant annet bassistene D'arcy Wretzky og Melissa Auf der Maur fra The Smashing Pumpkins og trommeslager Patty Schemel (fra Hole og Courtney Loves prosjekter) og Lori Barbero fra Babes in Toyland.[47] At kvinnelige instrumentalister ble en del av grunge er bemerkelsesverdig ettersom profesjonelle kvinnelige instrumentalister er uvant og sjeldne i de fleste rockesjangre.[48]

Det var også mange kvinner som hadde en aktiv rolle i grungens undergrunnsmiljø, slike som riot grrrls som framstilte fanziner om grungeband og uavhengige plateselskap, som eksempelvis fanzinen Grunge Gerl.[49] Tina Casale, som var med på å grunnlegge det uavhengige plateselskapet C/Z Records på 1980-tallet sammen med Chris Hanzsek. De utga i 1986 hva som har blitt kalt for den tidligste grungealbumet, Deep Six. Blant bandene representert er Soundgarden, Melvins, Malfunkshun, Skin Yard, Green River, og U-Men.

Kjente band

rediger

Band som overveiende er betegnet som grunge:[50][51]

Seattle-området

Andre steder i USA

Australia

Canada

Storbritannia

  • Bush[60] (deres debutalbum i 1994 er beskrevet som grunge)
  • Radiohead (tidlig; første to album)

Irland

Frankrike

Norge Det var flere norske band som lot seg inspirere, noen mer, andre mindre, av den amerikanske grungesjangeren, men det varte ikke lenge:[2]

Referanser

rediger
  1. ^ a b «grunge (n.)», Online Etymology Dictionary
  2. ^ a b «Norsk Rock 1985-2000: 15 år med strålende musikk?», Ballade 30. januar 2002
  3. ^ a b c d e «Grunge», AllMusic.
  4. ^ a b Danaher, Michael (4. august 2014): «The 50 Best Grunge Songs» Arkivert 11. februar 2017 hos Wayback Machine., Paste.
  5. ^ a b c d e f Felix-Jager, Steven (2017): With God on Our Side: Towards a Transformational Theology of Rock and Roll. Wipf and Stock Publishers, s. 134
  6. ^ True, Everett (24. august 2011): «Ten Myths about Grunge, Nirvana and Kurt Cobain», The Guardian
  7. ^ Rambali, Paul (1. april 1978): «The American Midwest: Akron and Cleveland—Exploring alternative hives of industry in Akron, City of Rubber, and Cleveland, City of Steel», NME.
  8. ^ Enthal, Andrea (juli 1986): «Underground», SPIN
  9. ^ Masco, Maire (2015): Desperate Times: The Summer of 1981, Fluke Press. ISBN 978-1938476013.
  10. ^ Humphrey, Clark (1999): Loser: The Real Seattle Music Story. New York: Harry N. Abrams, ISBN 1-929069-24-3, s. 63.
  11. ^ a b DiBlasi, Alex (2013): «Grunge» i: Edmondson, Jacqueline, red.: Music in American Life: An Encyclopedia of the Songs, Styles, Stars and Stories that Shaped Our Culture, ABC-CLIO, s. 520
  12. ^ True, Everett (24. august 2011): «Ten Myths about Grunge, Nirvana and Kurt Cobain», The Guardian.
  13. ^ True, Everett (20. januar 2001): «No End in Sight: Mudhoney Is Alive and Well», The Stranger.
  14. ^ Heylin, Clinton (2007): Babylon's Burning: From Punk to Grunge. Conongate, ISBN 1-84195-879-4, s. 606.
  15. ^ Strong, Catherine (2016): Grunge: Music and Memory. Routledge, s. 18
  16. ^ Henderson, Justin (2016): Grunge: Seattle. Roaring Forties Press, kapittel 5: «the really big time», seksjon: «here come the tabloids!»
  17. ^ a b c d Calvert, John (8. september 2011): «My Own Private Nirvana-Revisiting Nevermind 20 Years On», The Quietus.
  18. ^ a b c d Shuker, Roy (2013): Understanding Popular Music Culture, 4. utg., Routledge, s. 182
  19. ^ Nirenberg, Michael (30. desember 2014): «Discussion with Sub Pop Founder Bruce Pavitt», The Huffington Post.
  20. ^ Buchanan, Brett: «Ben Shepherd Trashes Grunge Label, Says Soundgarden Were Never A Grunge Band», AlternativeNation.net. Arkivert fra originalen den 12. juli 2015.
  21. ^ «Pearl Jam: Interviews with all five members» Arkivert 26. mai 2013 hos Wayback Machine., Ew.com
  22. ^ «Interview: Alice in Chains» Arkivert 22. juli 2019 hos Wayback Machine., The National Student, 7. oktober 2013.
  23. ^ a b Garro, Adrian: «The Grunge Era, As Told By The Musicians That Defined It (Interview with Author Mark Yarm)» Arkivert 16. juli 2018 hos Wayback Machine. (PDF), RockCellar Magazine.
  24. ^ a b c d e Stetson, Jeff (22. januar 2014): «Hey Millennials, Grunge Was Never A Movement. It Was Never A Genre. Get Over Yourselves», Thought Catalog.
  25. ^ «Readers' Poll: The Best Grunge Albums of All Time Your picks include 'Bleach,' 'Ten' and 'Temple of the Dog'», Rolling Stone. 24. november 2012.
  26. ^ Loss, Robert (9. april 2012): «Grunge: Straining to Challenge the Status Quo», Pop Matters.
  27. ^ Shepherd, John; Horn, David (2012): Continuum Encyclopedia of Popular Music of the World Volume 8: Genres: North America. A&C Black, s. 23
  28. ^ Stab (26. april 2011): «Serve the Servants: Unlocking the Secrets of Grunge Guitar» Arkivert 31. mars 2016 hos Wayback Machine., Gibson.com.
  29. ^ Moody, Fred (2004): Seattle and the Demons of Ambition: A Love Story, s. 171.
  30. ^ Fournier, Karen (2015): The Words and Music of Alanis Morissette, ABC-CLIO, s. 44
  31. ^ a b Talley, Tara (2005): «Grunge and Blues, A Sociological Comparison:How Space and Place Influence the Development and Spread of Regional Musical Styles» i: Chrestomathy: Annual Review of Undergraduate Research, School of Humanities and Social Sciences, College of Charleston, 4, s. 233
  32. ^ Clark, Bill (4. september 2007): «GRUNGE Deep Cuts», Bullz-eye
  33. ^ Sola David de (5. april 2012): «How Alice in Chains Found the Most Memorable Voice in Grunge», The Atlantic.
  34. ^ «Auto-Tune», NOVA scienceNOW, PBS TV, 30. juni 2009
  35. ^ a b Cross, Charles R.; Berkenstadt, Jim (2012): Classic Rock Albums: Nirvana - Nevermind. Music Sales Group
  36. ^ a b Tucker, Dan (21. desember 2013): «Heavier Than Grunge: 10 Alt Rock Bands That Were Coated In Metal», VH1
  37. ^ Pray, D., Helvey-Pray Productions (1996): Hype! (filmdokumentar), Republic Pictures.
  38. ^ a b Whitaker, Dave (3. oktober 2011): «Was Grunge the Last American Musical Revolution?» PopMatters.
  39. ^ Childers, Chad (1. mai 2016): «Rob Zombie: Grunge Era Marked End of the 'Rock Star'», Loudwire.
  40. ^ a b Batchelor, Bob (26. september 2011): «Smells Like MTV: Music Video and the Rise of Grunge», PopMatters.
  41. ^ Troy, Gil (2015): The Age of Clinton: America in the 1990s, Macmillan, s. 106
  42. ^ McManus, Darragh (31. oktober 2008): «Just 20 years on, grunge seems like ancient history», The Guardian.
  43. ^ Komar, Marlen (30. mars 2016): «The Evolution Of Androgynous Fashion Throughout The 20th Century», Bustle
  44. ^ True, Everett (24. august 2011): «Ten myths about grunge, Nirvana and Kurt Cobain», The Guardian.
  45. ^ Azerrad, Michael (1994): Come as You Are: The Story of Nirvana, Doubleday, ISBN 0-385-47199-8, s. 211–212
  46. ^ «A performance at Joes Pub in NYC, where Hanna tells the story of ‘Smells Like Teen Spirit’», YouTube. 15. desember 2010.
  47. ^ Bobbitt, Melissa: «The Greatest Drummers of the '90s», ThoughtCo
  48. ^ Schaap, Julian; Berkers, Pauwke (2014): «Grunting Alone? Online Gender Inequality in Extreme Metal Music» i: Journal of the International Association for the Study of Popular Music 4(1), s. 101-102
  49. ^ Leonard, Marion (2007): Gender in the Music Industry: Rock, Discourse and Girl Power, Ashgate Publishing, Ltd., s. 140
  50. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Stab (4. august 2014): «The 50 Best Grunge Songs» Arkivert 6. mai 2016 hos Wayback Machine., Paste.
  51. ^ a b c d e f g h i j k l Strong, Catherine (2011): Grunge: Music and Memory, Farnham: Ashgate Publishing, Ltd., ISBN 1-40942377-8, s. 16, 73
  52. ^ «Report: Reunited Grunge Band CANDLEBOX Ignites New Fans», Blabbermouth.Net.
  53. ^ DeRogatis, Jim (2006): [Staring at Sound: The True Story of Oklahoma's Fabulous Flaming Lips], Three Rivers Press, ISBN 978-0767921404, s. 131
  54. ^ MacDonald, Patrick (31. juli 1992): «Willard Is Saying 'Rats!' To Seattle's Grunge Profusion» Arkivert 2. oktober 2012 hos Wayback Machine., The Seattle Times.
  55. ^ Strong, Catherine (2011): Grunge: Music and Memory . Farnham: Ashgate Publishing, Ltd., ISBN 1-40942377-8, 73
  56. ^ «Toadies Break Sophomore Jinx – With A Little Help From Nirvana» Arkivert 7. oktober 2016 hos Wayback Machine., Sun-Sentinel. 10. august 2001.
  57. ^ «Tripping Daisy- Songes», AllMusic
  58. ^ a b c d e f Dubrow, Chris (7. april 2014): «Nirvana had nothing on Australia's Lubricated Goat», The Guardian.
  59. ^ a b c Barclay, Michael; Schneider, Jason; Jack, Ian (2011): Have Not Been the Same: The CanRock Renaissance, 1985-1995. ECW Press
  60. ^ Brackett, Nathan; Hoard, Christian David (2004): The New Rolling Stone Album Guide. Rolling Stone. Simon and Schuster. ISBN 9780743201698, s. 122
  61. ^ Buckley, Peter (1. november 2003): The Rough Guide to Rock: the definitive guide to more than 1200 artists and bands. Rough Guides, ISBN 9781843531050, s. 248

Litteratur

rediger
  • Holen, Øivind og Solberg, Reidar Mide (16. juli 2011): «Grunge-buffeten», Dagens Næringsliv, s. 43-52
  • Anderson, Kyle (2007): Accidental Revolution: The Story of Grunge, Macmillan. ISBN 9780312358198.
  • Humphrey, Clark (1999): Loser: The Real Seattle Music Story, Harry N. Abrams. ISBN 1-9290692-4-3.
  • Klosterman, Chuck (2007): Fargo Rock City: A Heavy Metal Odyssey in Rural North Dakota, Simon and Schuster. ISBN 9781416589525.
  • Masco, Maire (2015): Desperate Times: The Summer of 1981. Fluke Press. ISBN 978-1938476013.
  • Pavitt, Bruce (2014): SUB POP U.S.A.: The Subterraneanan Pop Music Anthology, 1980–1988, Bazillion Points. ISBN 978-1-935950-11-0.
  • Pavitt, Bruce (2013): Experiencing Nirvana: Grunge in Europe, 1989, Bazillion Points. ISBN 978-1-935950-10-3.
  • Peterson, Charles (1995): Screaming Life: A Chronicle of the Seattle Music Scene, Harper Collins. ISBN 0-0625864-0-8.
  • Prato, Greg (2010): Grunge Is Dead: The Oral History of Seattle Rock Music, ECW Press. ISBN 1-5502287-7-3.
  • Tow, Stephen (2011): The Strangest Tribe: How a Group of Seattle Rock Bands Invented Grunge. Sasquatch Books. ISBN 1-5706174-3-0.

Eksterne lenker

rediger

(en) Grunge – kategori av bilder, video eller lyd på Commons


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Grunge&oldid=24706396»