Post-grunge
Post-grunge er undersjanger av alternativ rock og hardrock som utviklet seg i USA på midten av 1990-tallet som en avledning av grunge ved å bruke denne sjangerens lydbilde og estetikk, men med en mer kommersiell akseptabel tone. Det gjorde post-grungeband som Foo Fighters, Nickelback, Creed, og Matchbox Twenty til blant de mest kommersielt suksessfulle rockeband på slutten av 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet.
| Post-grunge | |||
|---|---|---|---|
| Opprinnelse: | Grunge - Alternativ rock - Hardrock - Alternativ metal - Nu metal - Pop-punk - Jangle pop - Powerpop | ||
| Sted og tid: | Midten av 1990-tallet i USA | ||
| Vanlige instrumenter: | bassgitar - Trommesett - Elektrisk gitar | ||
| Popularitet: | Sjangerens popularitet økte ved grupper som Foo Fighters, Bush og Nickelback | ||
| Regionale scener | |||
| Florida, Chicago, California, øvre Midtvesten, nordvestlige stillehavskysten, sørøstlige Texas, sørlige Ontario | |||
En del post-grungeband har fått kritikk for at de har blitt for kommersielt rettet og beveget seg bort fra den originale grungen. Post-grunge oppsto etter at grunge hadde mistet sin popularitet på midten av 1990-tallet. Begrepet «post-grunge» er blitt et vidt og bredt begrep, og mens enkelte av bandene innen sjangeren holder seg nært opprinnelig grunge, har andre bare enkelte tendenser til grunge i musikken. Foo Fighters, ledet av Nirvanas trommeslager Dave Grohl, ble opprettet i 1995, og bidro til å gjøre post-grunge populært. Mens alle de største grunge-bandene hovedsakelig var basert i og om Seattle, har band som spiller post-grunge vært spredt over hele USA og utenfor.
Karakteristiske trekk rediger
I løpet av 1990-tallet utviklet et seg en «post-grunge»-lydbilde som etterlignet holdningene og musikken til grunge, særskilte i dens tykke, forvrengte gitarer, men med mer kommersielt akseptabel tone og langt mer radiovennlig.[1][2] I motsetningen til mange tidlige grungeband, arbeidet mange post-grungeband via de store plateselskapene og tok til seg innflytelse og inspirasjon fra et mangfold av musikalsk sjangre, inkludert jangle pop, pop-punk, ska-fornyelse (eller 2 Tone), alternativ metal og klassisk rock.[2] Post-grungemusikken tenderer å være i moderat tempo og for å ha «en polert, radiovennlig produksjon».[2] Tim Grierson på nettstedet ThoughtCo har skrevet at musikalsk har post-grungeband «delt skillet mellom melankolske ballader og aggressive rockesanger, noe som har resultert i sanger som kombinerer de to ytterpunktene til en trist, drivende mellomgrunn.»[3]
Post-grunge tenderte til å benytte melodier og sangstrukturer som er vanlig i popmusikk.[4][5] Tidvis kan post-grunge har musikk framstilt med både elektriske og akustiske gitarer som spiller samtidig.[4] Det store skillet mellom grunge og post-grunge er sangtekstenes innhold; grunge uttrykte følelser gjennom løse metaforer eller fortellinger i tredjeperson, mens post-grunge var kjent for å være direkte og likefram.[4] I beskrivelsen av sangtekster som er vanlig i post-grunge, skrev Sasha Geffen fra Consequence of Sound at post-grunge «kastet seg rett inn i ’Jeg’.»[4] Sangene til post-grunge tenderer også å være om emner som personlige forhold, kjærlighet og avhengighet av narkotika.[4][6] I henhold til Geffen, «grunges ledende folk poserte med deres avhengighet; post-grunges låtskrivere søkte forsoning for dem.»[4] Musikere og sangere som Alanis Morissette, No Doubt og Sarah McLachlan «krystalliserte låtskrivningsstrategien som ville danne en emosjonell kjerne i post-grungens øyeblikk.»[4]
Nedsettende betegnelse rediger
Opprinnelig var post-grunge en betegnelse som var ment å være nedsettende og antydet at grunge band betegnet som post-grunge var ganske enkelt musikalsk avledning, eller en kynisk svar på en ’autentisk’ rockebevegelse.[1] Da grunge ble allment akseptert og en mainstream sjanger grunnet band som Nirvana og Pearl Jam, begynte plateselskapene å signere band som hadde et lignende lydbilde til disse gruppenes soniske identitet. Band betegnet som post-grunge som utviklet seg da grunge var mainstream, slik som Bush, Candlebox og Collective Soul, er alle kjent for å etterlignet lydbildet, sounden, til band som gjorde grunge akseptabelt.[1] I henhold til Tim Grierson er den mest nedsettende bruken av betegnelsen post-grunge for å beskrive disse bandene at det «antydet at framfor å være en musikalsk bevegelse i sin egen rett, de var kun en kalkulert, kynisk svar til et legitim stilistisk skifte i rockemusikken.»[1] I løpet av slutten av 1990-tallet, endret post-grunge seg og ble en avledning av grunge som kombinerte grungens karakteristiske trekk med en mer kommersiell akseptabel tone. I løpet av denne tiden oppsto post-grungeband som Creed og Nickelback. I henhold til Grierson:
Creed og Nickelback forfektet en mer konvensjonell, bort imot konservativ livsinnstilling bygget rundt samfunnets velbehag og romantiske forhold. Ironisk nok var denne holdningen fullstendig det motsatte av den antisosiale angsten til de opprinnelige grungebandene, som raste mot konformitet og isteden fremmet vanskelige emner som selvmord, samfunnsmessig hykleri og narkotikaavhengighet.[1]
Referanser rediger
- ^ a b c d e Grierson, Tim: «Post-Grunge. A History of Post-Grunge Rock», ThoughtCo
- ^ a b c «Post-Grunge», AllMusic. Arkivert fra originalen den 14. februar 2017.
- ^ Grierson, Tim: «Rock Genres - A List of Rock Genres», ThoughtCo
- ^ a b c d e f g Geffen, Sasha (7. oktober 2013): «In Defense of Post-Grunge Music», Consequence of Sound.
- ^ Thomas, Jeremy (15. november 2014): «The 8 Ball: Top 8 Post-Grunge Bands» Arkivert 30. mai 2016 hos Wayback Machine., 411mania.
- ^ Steininger, Adam (23. august 2013): "The 10 Worst Post-Grunge Bands", LA Weekly.
- ^ Diehl, Matt (13. november 1996): Bush: Razorblade Suitcase", Rolling Stone. Arkivert fra originalen den 16. februar 2007.