Åpne hovedmenyen

The Smashing Pumpkins

amerikansk alternativ rock-band
The Smashing Pumpkins
Smashing Pumpkins den Atelier,Luxembourg.JPG
2007-utgaven av Smashing Pumpkins. Ginger Reyes, Billy Corgan, Jimmy Chamberlin (bak), Jeff Schroeder.
Utmerkelser Grammy Award for Best Hard Rock Performance (1996), MTV Video Music Award for Video of the Year (1996), MTV Video Music Award for Best Visual Effects (1996)
OpphavChicago, Illinois, USA
Periode1988–2000, 2005– i dag
SjangerAlternativ rock
PlateselskapCaroline, Virgin, Hut, Constantinople, Martha's Music, Rocket Science
Nettstedwww.smashingpumpkins.com
IMDbIMDbRedigere på wikidata
Medlemmer
Mike Byrne
Billy Corgan
Nicole Fiorentino
Jeff Schroeder
Tidligere medlemmer
Jimmy Chamberlin (inntil 2009)
James Iha (inntil 2000)
Melissa Auf der Maur (1999-2000)
D'arcy Wretzky (inntil 1999)

The Smashing Pumpkins er en amerikansk rockegruppe fra Chicago, Illinois, som ble dannet i 1988 av Billy Corgan (vokal, gitar) og James Iha (gitar). Samme år ble D'arcy Wretzky (bass) og Jimmy Chamberlin (trommer) medlemmer av bandet.

Sammen med Nirvana og Pearl Jam var Smashing Pumpkins blant de største alternative rockegruppene på 1990-tallet. Anført av låtskriver, vokalist, gitarist, pianist, produsent og ubestridte leder, Billy Corgan, skapte Smashing Pumpkins en særegen blanding av arenarock, progressiv rock, grunge, hard rock og senere elektronisk rock, som sammen med Corgans karakteristiske vokal, adskilte dem fra andre grupper i samme periode. Siamese Dream og dobbeltalbumet Mellon Collie and the Infinite Sadness regnes som to av 90-tallets viktigste rockealbum. Begge albumene ble av Rolling Stones lesere rangert blant de 10 beste platene fra 1990-tallet.[1] Interne stridigheter, narkotikamisbruk og synkende platesalg førte til at bandet i 2000 splittet opp.

Billy Corgan og Jimmy Chamberlin gjendannet gruppen i 2006. De nåværende bandmedlemmene er Billy Corgan (vokal, gitar), Jeff Schroeder (gitar), Nicole Fiorentino (bass) og Mike Byrne (trommer). De har solgt over 18,75 millioner album i USA alene, og over 30 millioner album totalt.[2]

Innhold

HistorikkRediger

Begynnelsen: 1988–1991Rediger

Etter at Billy Corgans band The Marked ble oppløst, flyttet han tilbake til hjembyen Chicago og kom på ideen om å starte et nytt band - The Smashing Pumpkins.[3] Han møtte James Iha gjennom jobben hans på en platebutikk, og de begynte å skrive låter sammen. Inspirasjonskilder var The Cure og New Order. Duoen opptrådte for første gang 9. juli 1988 i Chicago. Ikke lenge etter møtte Corgan D'Arcy Wretzky, og han rekrutterte henne til bandet. Trioen trengte en trommeslager, og Jimmy Chamberlin ble anbefalt av en av Corgans venner.

I 1989 deltok Smashing Pumpkins på samlealbumet Light Into Dark, sammen med andre alternative grupper fra Chicago. I 1990 ble deres første singel, I Am One, lansert gjennom et lokalt plateselskap. De ga ut enda en singel, Tristessa, på samme selskap før de signerte med Caroline Records. Gruppen ga ut debutalbumet Gish med hjelp av produsent Butch Vig. Gish ble en mindre suksess (men endte opp med å selge over 1 million eksemplarer i USA alene), og singelen Rhinoceros ble noe spilt på radio. De ga ut EP-en Lull senere samme år, før de signerte med Virgin Records. Gruppen dro deretter på turné, hvor de også varmet opp for band som Red Hot Chili Peppers, Jane's Addiction og Guns N' Roses. I løpet av turneen gikk bandet gjennom flere problemer, Corgan gikk blant annet inn i en dyp depresjon.

Gjennombruddet: 1992-1994Rediger

Sommeren 1992 hadde Smashing Pumpkins en mindre hit med låten Drown, fra soundtracket til filmen Singles. I desember 1992 gikk Smashing Pumpkins på nytt i studio for å spille inn deres andre album, Siamese Dream. Albumet skulle spilles inn i Atlanta, USA, langt unna hjembyen Chicago. Dette var en forsøk på å få trommeslager Jimmy Chamberlin, som under Gish-turneen hadde brukt mye narkotika, ut av sin vante omgangskrets. Forsøket mislyktes, da Chamberlin raskt fant nye forbindelser i Atlanta, som medførte at han noen ganger var borte flere dager av gangen. Som ved innspillingen av Gish, bestemte Corgan og produsent Butch Vig at Corgan skulle spille inn mesteparten av bass- og gitardelene på platen. Dette skapte dårlig stemning innad i gruppa, og musikkpressen begynte å portettere Corgan som en tyrann. Corgans depresjon hadde under innspillingen forverret seg dithen at han vurderte selvmord.

Siamese Dream ble utgitt i juli 1993 til svært gode kritikker[trenger referanse] og kommersiell suksess, og debuterte på 10.-plass på Billboards albumliste. Per dags dato[når?] har albumet solgt over 5 millioner eksemplarer i USA alene. Bandet fikk en rekke hits, deriblant Today og Disarm. Suksessen medførte at de også ga ut en samling av b-sider og outtakes fra platen, Pisces Iscariot, i 1994. Dette var i utgangspunktet ment som en utgivelse til bandets største fans, men platen ble likevel en stor suksess og debuterte enda høyere enn Siamese Dream på Billboard-lisen, som nr. 4. Smashing Pumpkins andre verdensturné, hvor bandet bl.a. var headliner på festivalen Lollapalooza, varte i over et år, og bandet ga i 1994 også ut en livevideo, Vieuphoria, med konsertopptak av flere av låtene fra Gish og Siamese Dream.

Mellon Collie and the Infinite Sadness: 1995-1997Rediger

Billy Corgan skrev 56 låter til deres neste album i løpet av det neste året, hvorav 28 endte opp på dobbeltalbumet Mellon Collie and the Infinite Sadness. Smashing Pumpkins gikk i studio med produsentene Flood og Alan Moulder og spilte inn det Corgan kalte The Wall for Generation X, en sammenligning med Pink Floyds dobbeltalbum fra 1979.

I oktober 1995 ga Smashing Pumpkins ut dobbeltalbummet Mellon Collie and the Infinite Sadness. Det gikk direkte inn som nr. 1 i USA, og ble i 2012 sertifisert Diamond i USA for 10 millioner solgte plater. Det ble utgitt fem suksessfulle singler fra albumet - Bullet with Butterfly Wings, 1979, Zero, Tonight, Tonight og Thirty-three. Platen fikk sju Grammy-nominasjoner i 1997, og låten Bullet With Butterfly Wings ga bandet prisen for Best Hard Rock Performance. Musikkvideoen til Tonight, Tonight ga bandet sju priser ved MTV Video Music Awards i 1996, og bandet opptrådte med låten under prisuddelingen. En del av låtene som ikke fikk plass på dobbeltalbumet ble utgitt som b-sider på singelene, som etterpå ble samlet i en boks - The Aeroplane Flies High. Utgivelsen var i begrenset opplag, men etterspørselen var overveldende.

På tross av den voldsomme suksessen ble sommeren 1996 tragisk for gruppen. Under et turnéstopp i New York tok trommeslager Jimmy Chamberlin og keyboardspilleren Jonathan Melvoin en overdose heroin. Melvoin døde, og Chamberlin ble umiddelbart sparket fra bandet. Etter en pause gjenopptok bandet deres pågående verdensturné. De hyret trommeslager Matt Walker som midlertidig erstatning for Chamberlin. Verdensturnéen sluttet først i 1997, over 18 måneder etter utgivelsen av Mellon Collie and the Infinite Sadness. I 1996 og 1997 bidro Smashing Pumpkins på flere soundtracks, deriblant Eye for filmen Lost Highway og The End Is The Beginning Is The End for Batman & Robin. Disse to låtene markerte et drastisk musikalsk skifte fra gruppens tidligere materiale, med en mye mer elektronisk musikkstil. The End Is The Beginning Is The End ga dem en ny Grammy i 1998 for Best Hard Rock Performance.

Adore, MACHINA og oppløsningen: 1998-2000Rediger

Bandets fjerde album, Adore, ble spilt inn uten trommeslager Jimmy Chamberlin, og dette skulle få stor innflytelse på det endelige resultatet. Dessuten døde Billy Corgans mor, Martha Corgan, av kreft under innspillingen av albumet, noe som fikk en markant innflytelse på hans tekstunivers. Adore ble utgitt 1. juni 1998 og inneholdt ganske få gitarbaserte låter og markerte en betydelig endring av bandets lyd og image. Adore ble innspilt med en rekke forskjellige trommeslagere og inneholdt stort sett ingen elementer av hardrock eller gitarsoloer. Albumet var roligere enn alle deres tidligere utgivelser, og mye av innholdet grenset mot electronica. På tross av positive anmeldelser og en Grammy-nominasjon ble platesalget skuffende i forhold til bandets forrige album. Ved utgangen av 1998 var det kun blitt solgt ca. 830.000 eksemplarer i USA, noe som var langt under bandets standard. Verdensturnéen i forbindelse med utgivelsen av Adore varte kun i noen måneder. Det ble kun utgitt to singler, Ava Adore og Perfect, fra albumet, og en potensiell tredje single, Crestfallen, ble droppet.

I november 1998 gikk Smashing Pumpkins tilbake i studio for å begynne innspillingen av bandets femte album. Corgan hadde planlagt dette som et omfattende konseptalbum, som spilte på medias karikerte bilde av dem [4]. Albumets historie skulle handle om Zero (Corgan) som hørte en stemme fra Gud, og deretter forandret navnet sitt til Glass og bandets navn til The Ghost Children. "The band had become such cartoon characters at that point in the way we were portrayed in the media, the idea was that we would sort of go out and pretend we were the cartoon characters", har Corgan senere forklart [4]. En rehabiliteret Jimmy Chamberlin vendte tilbake til bandet etter 2½ års fravær, og han satt bak trommene, da bandet spilte en kort turné i april 1999. Konsertene på denne turnéen skulle derimot vise seg å bli de siste med bassisten, D'arcy Wretzky, da hun forlot bandet i september 1999 etter innspilningene til albumets låter var ferdige. At Wretzky forlot gruppen førte til at albumet de hadde jobbet med ikke kunne gjennomføres som planlagt. De påbegynte albumprosjektet på nytt, og resultatet ble helt annerledes enn den opprinnelige tanken. Wretzky ble erstattet av Hole-bassist Melissa Auf der Maur, som spilte bass på den påfølgende verdensturnéen, fra desember 1999.

Machina/the Machines of God ble utgitt i februar 2000, og var et mer tradisjonelt låtende Smashing Pumpkins-album enn forgjengeren Adore. Likevel ble heller ikke dette den store kommersielle suksessen for Smashing Pumpkins, og albumet har i 2012 solgt mellom 0,5 og 1 million eksemplarer i USA. En etterfølger til albumet, MACHINA II/Friends and Enemies of Modern Music ble utgitt for gratis nedlasting på internett, og ble bedre mottatt enn forgjengeren av bandets fans. I mai 2000 offentliggjorde Billy Corgan oppløsningen av Smashing Pumpkins, og bandet spilte en fire timer lang avskjedskonsert 2. desember 2000, i hjembyen Chicago.

Comeback: 2007Rediger

Corgan røpet i april 2006 at bandet igjen skrev sanger til et nytt album. De ga ut albumet Zeitgeist i juli 2007, det første på 7 år. På dette albumet spilte Corgan gitar/bass og Chamberlin trommer. I omslaget til albumet var de to kreditert som de eneste medlemmene av bandet. Jeff Schroeder og Ginger Reyes forsterket Corgan og Chamberlin på deres påfølgende verdensturne.

Etter at Jimmy Chamberlin forlot bandet i 2009, består bandet i dag av de faste medlemmene Billy Corgan (vokal/gitar), Jeff Schroeder (gitar), Nicole Fiorentino (bass) og Mike Byrne (trommer). I desember 2009 lanserte The Smashing Pumpkins første låt fra deres 8. album Teargarden by Kaleidyscope, et konseptalbum som kommer til å bestå av 44 låter. Albumet legges ut gratis på internett, låt for låt. Et nytt studioalbum, Oceania, ble lansert 19. juni 2012. Selv om Oceania er et frittstående album ble låtene spilt inn som en del av bandets pågående album, Teargarden by Kaleidyscope.[2]

DiskografiRediger

Gish, Siamese Dream og Pisces Iscariot ble 2012 relansert i remasterede deluxe-utgaver. Mellon Collie and the Infinite Sadness og Adore blir relansert på samme måte i 2012/13. Machina - The Machines of God og Machina II/The Friends and Enemies of Modern Music blir kombinert til et dobbeltalbum i 2013, slik intensjonen opprinnelig var.[5]

StudioalbumRediger

Titel Listeplassering
1991 Gish US #195
1993 Siamese Dream US #10, UK #4
1995 Mellon Collie and the Infinite Sadness US #1, UK #4
1998 Adore US #2, UK #5
2000 MACHINA/the Machines of God US #3, UK #7
2000 MACHINA II/the Friends and Enemies of Modern Music gratis på internett
2007 Zeitgeist US #2, UK #4
2009-nå Teargarden by Kaleidyscope gratis på internett
2012 Oceania US #4, UK #19
2014 Monuments To An Elegy
2015-2016 Day For Night

BandmedlemmerRediger

Periode Bandmedlemmer Album
(1988 - 1996)
(1996 - 1998)
(1998 - 1999)
(1999 - 2000)
(2000 - 2006)

Oppløsning

(2006 - 2009)
(2009 - 2012)
(2012 - 2014) Billy Corgan - vokal, gitar

Jeff Schroeder - gitar

Tommy Lee - trommer

Nicole Fiorentino - bass

2014- Billy Corgan - vokal,gitar

Jeff Schroeder - gitar

Mark Stoemer - bass

Brad Wilk - trommer

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger