Wikipedia

Rolf Hauge

Rolf Hauge (1915 – 1989) var en norsk hæroffiser med oberstgrad. Etter å ha deltatt i den norske kampanjen i 1940 mot den tyske invasjonen av Norge, tjenestegjorde han senere med de norske væpnede styrker i eksil, og ledet No. 5 Norwegian Troop i No. 10 (Inter-Allied) Commando.

Rolf Hauge
Født1. juli 1915
Bergen
Død1989 (aged 73)
BeskjeftigelseMilitært personell Rediger på Wikidata
Utdannet vedKrigsskolen
NasjonalitetNorge
UtmerkelserNorwegian:
St. Olav's Medal with Oak Branch
War Medal
Defence Medal 1940–1945
Haakon VII 70th Anniversary Medal
British:
Military Cross
1939–45 Star
France and Germany Star
TroskapIkke-eksisterende flaggmal[?]
VåpenartHæren, hær
Tjenestetid1934–1972
EnhetKongsberg and Bergen anti-aircraft command
Norwegian Armed Forces in exile
No. 10 (Inter-Allied) Commando
Norwegian Army Command Germany
KommandoerNo. 5 Norwegian Troop
Artillery Regiment 3
Deltok iSecond World War


Personlig liv

rediger

Hauge ble født i Bergen som sønn av Jørgen Ingjeldsen Hauge og Randi Urheim. Han gikk på Bergen Katedralskole. I 1942 giftet han seg med Margaret Gerrard Watt Burnett fra Skottland, og paret fikk en sønn i 1943.[1][2] Hauge døde i 1989.[3]

Før andre verdenskrig

rediger

I 1934–35 studerte Hauge ved og fullførte den norske feltartilleriets offisersskole.[4] Etter sitt første militærstudium, studerte han sosialøkonomi i 1935–37. I 1937 begynte han på to års studier ved Krigsskolen, og ble løytnant som tjenestegjorde i Kongsberg og Bergen luftvernkommando i 1939.[5]

Andre verdenskrig

rediger

Under den norske kampanjen i 1940 deltok Hauge i forsvaret av Rjukan fra 9. april og fremover.[1][6] Han hadde nylig uteksaminert seg fra Krigsskolen som luftvernsoffiser, og ledet som løytnant en improvisert tungmaskingeværkompani i kampene ved Rjukan frem til styrkene der ble oppløst 3. mai 1940, etter alliert evakuering fra Sør- og Midt-Norge.[7][8] Selv om Rjukan og hele Telemark ble ansett som uten strategisk verdi av den norske militære ledelsen, ble området likevel forsvart etter anmodninger fra de allierte, som ønsket å beskytte tungtvannsproduksjonsanleggene ved Rjukan mot de fremrykkende tyske styrkene.[9][Note 1]

Etter kampene i Rjukan forsøkte Hauge å komme seg gjennom nøytrale Sverige til områdene i Nord-Norge som fortsatt var under norsk kontroll, men ble utlevert til tyskerne av svenske tjenestemenn. Etter å ha blitt holdt som fange av tyskerne i Trondheim til juni 1940, kom han i kontakt med motstandsbevegelsen senere samme år.[11] Han ble arrestert i desember 1940,[12] etter at en motstandsgruppe ble avslørt av tyskerne, men ble løslatt like før jul, på prøve med plikt til å melde seg til de tyske okkupantene.[13]

Fryktende for ytterligere konsekvenser, bestemte han seg for å rømme til Sverige. Der fikk han billetter for å reise den "lange veien" til Storbritannia: fly til Moskva, tog til Odessa, båt over Svartehavet, deretter skip fra Suez rundt Kapp det gode håp til Atlanterhavet, og til slutt til Glasgow i september 1941. I Storbritannia sluttet han seg til de norske væpnede styrker i eksil, hvor han tjenestegjorde som nestkommanderende for Kompani 4 av den norske brigaden.[14] I juni 1942 ble to infanteripelotonger fra dette kompaniet sendt til et sjokktropptrening ved Fort William.[15] I august 1942 ble Hauge gitt kommandoen over No. 5 Norwegian Troop i No. 10 (Inter-Allied) Commando,[1][16] med kapteins rang. Hauge fikk tillatelse til å velge frivillige fra hele den norske brigaden, men med kjerne fra Kompani 4 som nylig hadde gjennomgått sjokktropptreningen. Enheten var opprinnelig basert i Nefyn i Wales, og gjennomgikk et standard tre ukers Commando Hardening Course i Achnacarry før de ble akseptert som kommandosoldater.[17]

I januar 1943 deltok en avdeling fra troppen i Operasjon Cartoon, et angrep på svovelkisgruvene i Stordø Kisgruber ved Litlabø nær Sagvåg i Stord, Norge.[18] Fra mai 1943 var enheten basert i Eastbourne og gikk gjennom intensiv trening i forberedelse til landingsoperasjoner. Fra januar 1944 var de stasjonert på Shetland, hvor de deltok i raid til den norske kysten, og i juni flyttet de tilbake til Eastbourne. Hauge's enhet deltok i slaget om Schelde, spesielt i Operasjon Infatuate, det seirende angrepet på Walcheren i november 1944.[19][20][21] Hauge's rapport fra angrepet på Walcheren er gjengitt i Eystein Fjærli's bok fra 1982. Enheten mistet fire drepte og sytten sårede under de åtte dagene av angrepet, Hauge var blant de sårede.[22][23] Mens han var under rekonvalesens, ble Hauge tildelt det britiske Military Cross for sin ledelse under slaget om Walcheren.[24]

I januar 1945 deltok No. 5 Norwegian Troop i angrepet på øya Kapelsche Veer, sammen med No. 47 (Royal Marine) Commando. Dette angrepet var ikke umiddelbart vellykket, men øya ble erobret av kanadiske styrker noen uker senere.[25][26] Etter at det første norske angrepet mot de tyske linjene resulterte i mer enn 50 % tap, avbrøt Hauge de fornyede angrepene beordret av No. 47 (Royal Marine) Commando. No. 5 Norwegian Troop deltok ikke i flere kamper under krigen etter angrepet på Kapelsche Veer,[23] men ble i stedet sendt til offisielt nøytrale Sverige 1. mai 1945. 8. mai 1945, åtte dager etter ankomst til Sverige, ledet Hauge No. 5 Norwegian Troop over grensen til Norge for å delta i avvæpningen av de overgitte tyske styrkene der. Da kronprins Olav vendte tilbake til Norge 13. mai, dannet No. 5 Norwegian Troop hans æresvakt.[27]

Blant Hauge's krigsdekorasjoner var St. Olavsmedaljen med ekegren,[28] Krigsmedaljen, Forsvarsmedaljen 1940–1945, Haakon VII's 70-årsmedalje, det britiske Military Cross[1], 1939–45 Star og France and Germany Star.[5]

Senere karriere

rediger

Hauge fortsatte sin militære karriere etter andre verdenskrig. Han foreleste ved Krigsskolen fra 1945 til 1946, studerte ved den svenske Krigsvitenskapsakademien fra 1946 til 1948, og ledet en feltartilleribataljon i den norske hæren i Tyskland i 1949.[1] Fra 1951 til 1952 tjenestegjorde han som NATO-stabsoffiser, og fra 1952 til 1958 ledet han en feltartilleriskole.[29] Fra 1958 til 1972 ledet han feltartilleriregiment 3 i Trondheim, med oberstgrad.[1][29]

Hauge holdt foredrag om sin krigstidsfronttjeneste ved Oslo Militære Samfund i november 1945 og november 1948.[30]

Referanser

rediger

Notat

rediger
  1. ^ Den tysk-kontrollerte produksjonen av tungtvann på Vemork nær Rjukan ble avsluttet i 1943, etter en vellykket sabotasjeaksjon utført av operatører fra Norwegian Independent Company 1 og et bombeangrep av amerikanske bombefly.[10]

Siteringer

rediger
  1. ^ a b c d e f Steenstrup, Bjørn, red. (1973). «Hauge, Rolf». Hvem er Hvem? (norsk) (11 utg.). Oslo: Aschehoug. 
  2. ^ Møller 1959: p. 524.
  3. ^ Danielsen, D. (18. mai 1989). «Rolf Hauge». Aftenposten (norsk). s. 15. 
  4. ^ Gamst 1998: pp. 203, 211.
  5. ^ a b Møller 1959: p. 165.
  6. ^ Johnsen 1956: p. 101
  7. ^ Haga 1984: p. 19
  8. ^ Johnsen 1956: pp. 116–173
  9. ^ Johnsen 1956: pp. 84, 289
  10. ^ Kraglund, Ivar (1995). «tungtvannssabotasjonen». I Dahl, Hans Fredrik. Norsk krigsleksikon 1940-45 (norsk). Oslo: Cappelen. s. 425–426. 
  11. ^ Haga 1984: p. 20
  12. ^ Ottosen 2004: P. 292
  13. ^ Haga 1984: pp. 19
  14. ^ Haga 1984: pp. 20–22
  15. ^ Fjærli 1982: p. 186.
  16. ^ van der Bijl 2006: p. 8.
  17. ^ Fjærli 1982: pp. 187–188.
  18. ^ Haga 1984: pp. 47–69
  19. ^ Fjærli 1982
  20. ^ Haga 1984: pp. 107–143
  21. ^ Melien 1979
  22. ^ Fjærli 1982: pp. 192–198.
  23. ^ a b van der Bijl 2006: p. 51.
  24. ^ van der Bijl 2006: p. 59.
  25. ^ Fjærli 1982: p. 191.
  26. ^ Haga 1984: pp. 159–168
  27. ^ van der Bijl 2006: pp. 57–58.
  28. ^ Waage 1967
  29. ^ a b «Hauge, Rolf». Gyldendals store konversasjonsleksikon (norsk). 3 (3 utg.). Oslo: Gyldendal. 1972. 
  30. ^ Broch 1950: pp. 91, 94.

Bibliografi

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Rolf_Hauge&oldid=24595014»