Repetervåpen
Repetervåpen er en type skytevåpen med magasin, hvor det kan avfyres flere skudd etter hverandre uten å fylle ny ammunisjon i våpenet. Motsatsen til repetervåpen er enkeltskuddsvåpen, der skudd lades enkeltvis gjennom mekanismen (bakladere) eller via munningen (forladere). Skytevåpen med flere løp, slik som haglegevær vanligvis har, omtales heller ikke som repetervåpen. Vanligvis brukes begrepet om våpen der lading av nytt skudd skjer med et enkelt håndgrep, men selvladere, der restenergi fra skuddet brukes til å lade om, er også repetervåpen.
Historie rediger
Våpen til å avfyre flere skudd ble utviklet tidlig. De første flerskuddsvåpnene hadde flere løp, der hvert løp ble fyrt av etter tur, slik som på moderne hagler. Virkelige repetervåpen ble utviklet på midten av 1800-tallet.[1] De første praktiske repetermekanismene var revolvermekanismer, der en tønne med en serie kamre fungerte som magasin. Siden hvert enkelt kammer var ladet med et enkelt skudd som ikke ble skiftet ut mellom to skudd, står revolverne i grenselandet mellom våpen med flere løp, og de virkelige repetervåpnene.
Repetervåpen ble først praktiske ved innføringen av patroner på 1860-tallet. Disse ble først og fremst benyttet i geværer, med en rekke forskjellige repetermekanismer, slik som sylinderlås, bøylemekanisme og pumpemekanisme. Med innføringen av røyksvakt krutt på 1890-tallet kom halv- og helautomatiske skytevåpen, der rekylen eller kruttgassen fra avfyring av våpenet drev mekanismen uten av skytteren trengte å ta ladegrep. Manuelle repetervåpen fortsatte likevel å være populære, særlig til sivilt bruk.
Manuelle mekanismer rediger
Revolver rediger
Utdypende artikkel: revolver
Revolvere har et enkelt løp foran en roterende tønne som fører fram et ladd kammer bak løpet. Dette var den første repetermekanismen som ble tatt i bruk i større omfang. Selv om noen riflevåpen benyttet denne mekanismen, ble den først og fremst benyttet i pistoler.[2]
De første revolverne var munnladere, der krutt og kule fylt i hvert kammer i tønna, og en tennhette på en nippel bak hvert kammer. Moderne revolvere bruker patroner som lades i kamrene, men fungerer ellers på samme måte. Når hanen spennes (enten separat eller via avtrekkeren) vris tønnen slik at et nytt kammer kommer mellom avfyringsmekanismen og løpet.
Sylinderlås rediger
Utdypende artikkel: sylinderlåsrifle
En sylinderlåsrifle har et sluttstykke som føres frem og forsegler kammeret. Sluttstykket har også avfyringsmekanismen som en integrert del, vanligvis et tennstempel. Sluttstykket holdes på plass av låseklakker som føres ned i utfreste spor i glidekassen. Ved å løfte en ladearm kommer låseklakkene ut av sporet og sluttstykket kan føres tilbake. En utstøter tar tak i en eventuell patronen i kammeret og trekker patronen tilbake sammen med sluttstykket, og kaster patronen ut av sluttstykkehodet. En fjær i bunnen av magasinet fører en ny patron opp i posisjon mellom sluttstykket og kammeret. Når sluttstykket føres fremover, presses patronen inn i kammeret og låses på plass, slik at neste skudd kan avfyres. Bevegelsen av sluttstykket klargjør også tennstempelet for nytt anslag.[3] Sylinderlås brukes nesten utelukkende på rifler, men det finnes også pistoler med sylinderlås. Det fins tre velkjente varianter som til dags dato benyttes i moderne våpen: Mauser-mekanismen, Lee-Enfield og Mosin-Nagant. Av disse er nok Mausers mekanisme den mest velkjente, og de fleste nåværende rifler har videreført dette designet. I tillegg finnes mindre kjente mekanismer slik som den norske Krag-Jørgensen.
De fleste botrifler er laget slik at skytteren manuelt vrir låseklakkene ut av sporet ved å føre ladearmen opp, men det finnes også enkelte modeller konstruert for rettrekk, slik som den kanadiske Ross rifle og sveitsiske Schmidt-Rubin.
Bøylemekanisme rediger
Utdypende artikkel: bøylerifle
En bøylerifle lades ved at et bøyleformet håndtak ved kolben til våpenet føres ned og fremover. De fleste bøyelrifler har et rørmagasin liggende under løpet. Bevegelsen av bøylen senker en heis ned til bakkanten av magasinet. Her dytter en fjær et skudd inn i heisen. Når bøylen føres tilbake bringer heisen patronen opp til kammeret, fører sluttstykket fram og låser det. Samtidig spennes en kort sluttstykke eller hane tilbake og klargjør avfyringsmekanismen. Etter avfyring føres bøylen ned og fremover igjen, og hylsen trekkes ut fra kammeret og kastes ut, samtidig som heisen igjen henter neste patron.
Kjente bøylerifler er Henry Modell 1860 og Winchester Modell 1873.
Pumpemekanisme rediger
Utdypende artikkel: pumpemekanisme
Pumpemekanismen ble først og fremst benyttet på haglevåpen, men det fins et eksempel på en pumpeladet rifle, Remington Model 7600 serien. Magasinet er oftest et rørmagasin som ligger parallelt på undersiden av løpet. I en pumpemekanisme er vanligvis forskjeftet en del av mekanismen, og våpenet lades ved å føre forskjeftet bakover og deretter frem igjen. Når skjeftet trekkes tilbake, kastes forrige tomme patron ut ved hjelp av en utstøter. Neste patron presses bakover av en fjær, og løftes opp og inn i kammeret når forskjeftet føres fremover igjen. Denne pumpebevegelsen spenner også tennstempelet.
Kilemekanisme (Fallblokk) rediger
Utdypende artikkel: kilemekanisme
Selv om de aller fleste våpen med kilemekanisme er enkeltskuddsvåpen som den britiske Martini-Henry, benyttet noen tidlige repetergevær denne mekanismen, for eksempel norske Krag-Petersson og den amerikanske Spencer rifle. I en kilemekanisme forsegles kammeret av en blokk som føres på plass bak kammeret etter at patronen har blitt ført inn. Etter avfyring trekkes kilen unna og blokken senkes eller vippes ned og patronen blir kastet ut av utstøteren. Siden denne mekanismen forsegler kammeret med en stålblokk, er denne konstruksjonen meget kraftig, og kan benyttes med store kalibre og høye ladninger. Konstruksjonens styrke gjorde at mekanismens hovedsakelig ble benyttet i kanoner.
Automatiske mekanismer rediger
Med en automatisk lademekanisme kreves ingen manuell handling av brukeren for å lade neste skudd til kammeret eller for å spenne hanen eller tennstempelet. Det er viktig å bemerke forskjellen mellom et helautomatisk våpen og en helautomatisk lademekanisme. Selv om et våpen er i stand til å lade neste skudd automatisk, kan ikke våpenet nødvendigvis avfyres helautomatisk.
Masseretardert sluttstykke rediger
Utdypende artikkel: Masseretardert sluttstykke
Mekanismer med masseretardert sluttstykke (engelsk blowback) har en såkalt «løst sluttstykke», hvor sluttstykket ikke låses mot kammeret. Kammeret holdes forseglet bare ved hjelp av sluttstykkets vekt. Rekylen og trykket fra skuddgassene presser sluttstykket tilbake når skuddet avfyres. På sin vei bakover i glidekassa presser sluttstykket sammen en spiralfjær, som så skyver sluttstykket tilbake igjen. Siden fjæra og vekten av sluttstykket er det eneste som holder sluttstykket lukket under avfyring, er det begrenset hvor kraftig ammunisjon som kan brukes. Vanligvis brukes mekanismer med masseretardert sluttstykke bare til våpen som skyter pistolammunisjon, slik som automatpistoler og maskinpistoler. Kraftigere patroner vil åpne kammeret så tidlig at det vil være farlig for skytteren, eller kreve et så tungt sluttstykke at våpenet ville blitt uhåndterlig.
Bevegelig pipe og fast sluttstykke rediger
Utdypende artikkel: Bevegelig pipe og fast sluttstykke
Bevegelig pipe og fast sluttstykke (engelsk blow forward) er en type mekanisme der løp og sluttstykke skilles ved at friksjonen fra prosjektilet trekker selve løpet forover, men sluttstykket blir stående igjen bak. Fordi løp og sluttstykket beveger seg i forhold til hverandre, er resten av mekanismen ellers som på en mekanisme med masseretardert sluttstykke, med en utstøter og slagstift/hane i forbindelse med sluttstykket, og en utkasteråpning for patronen som blottlegges når løp og sluttstykke er lengst fra hverandre. Rekylfjæra ligger rundt løpet i stedet for bak sluttstykket, og all følt rekyl fra skuddet overføres direkte til rammen i våpenet, og derved skytteren. Mekanismer med bevegelig pipe og fast sluttstykke er lite utbredt.
Gassdreven rediger
Utdypende artikkel: Gassmekanisme
I et våpen med gassdrevet mekanisme blir en del av avgassene som driver prosjektilet ut av løpet tappet av og avledet for å drive et stempel. Stempel og stempelstag finnes oftest i et eget rør over eller under selve løpet. Stempelet virker normalt gjennom et stag som skyver til side låseklakkene som holder sluttstykket på plass. Deretter skyver staget selve sluttstykket bakover. Sluttstykket trekker med seg og kaster ut den avfyrte patronen. Sluttstykket er fjærbelastet, og neste patron mates inn i kammeret når sluttsykket presses forrover igjen av fjærmekanismen. De fleste moderne halv- og helautomatiske rifler benytter mekanismer av denne typen, de best kjente er trolig AK-47 og M-16.
Rekyl rediger
Utdypende artikkel: Rekylmekanisme
Med en rekylmekanisme er kammer og sluttstykke låst sammen når skuddet avfyres. Rekylen fra skuddet beveger de sammenføyde delene, vanligvis i en glidekasse på geværer eller glidestykket på pistoler, og kammer og sluttstykke beveger seg først fra hverandre når glidestykket har blitt drevet helt tilbake. En fjær driver løpet og kammeret fremover igjen, mens sluttstykket holdes tilbake. Den brukte patronen kastes ut, og en ny patron løftes. Kammeret og sluttstykket føres til slutt sammen av en rekylfjær som igjen låser kammer og sluttstykke, med neste patron ladd i kammeret. Denne konstruksjonen er kan håndtere høyere trykk enn masseretardert sluttstykke, og kan dermed brukes med kraftigere patroner.
Gatling rediger
Utdypende artikkel: Gatlingvåpen
En gatlingmekanisme er strengt talt ikke en automatisk mekanisme. Den benytter ikke energien fra patronen, men mekanisk energi fra en sveiv for å lade en rekke løp montert i en sylinder. Mens sveiven blir brukt dreies løpene rundt, og patroner mates, vanligvis bare ved hjelp av gravitasjon, ned i et spor og føres inn i løpets kammer. Løpet avfyres, og mens det dreies rundt etter avfyring blir den brukte patronen kastet ut, og løpet er igjen klart til å lades.
Gatlingmekanismen var den første praktiske formen for mitraljøse. Senere maskingevær og maskinkanoner bruker for det meste rekyl- eller gassdrevne mekanismer som beskrevet over.
Kjedemekanisme rediger
Utdypende artikkel: Kjedemekanisme
I en kjedemekanisme hentes energien fra en ekstern kilde, slik som en elektrisk motor, i stedet for avgasser eller rekylkraft. Et kjede beveger seg i et firkantet mønster rundt fire tannhjul, og er koblet direkte til sluttstykkebæreren. (Derav det engelske navnet Chain gun) Denne beveges frem og tilbake for å lade, avfyre, trekke ut og kaste patroner. Til forskjellen fra en gatling gun har et kjededrevet maskingevær kun ett løp. De fleste våpenene som benytter denne mekanismen er kanoner som avfyrer 20mm kaliber eller større, men det fins også maskingevær slik som HK EX-34 (Montert koaksialt med kanontårnet på Britiske Challenger 2) som avfyrer mindre kaliber (7.62).[4] Siden hastigheten på kjedet bestemmer hvor raskt våpenet lades og avfyres, kan kjedevåpen i prinsippet avfyres i variabel hastighet, fra enkeltskudd og helt opp til det som bedømmes trygt for modellen, ofte flere hundre skudd i minuttet.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Dean Boorman (2002). The History of Smith & Wesson Firearms. The Lyons Press. s. 16-17. ISBN 1-58574-721-1.
- ^ Sapp, Rick (2007). Standard Catalog of Colt Firearms. Iola, Wisconsin: F+W Media, Inc. s. 205–209. ISBN 0-89689-534-3.
- ^ Myatt, F., illustrert av Scott, B., Hadler, T. og Burn, J. (1994). The illustrated encyclopedia of 19th century firearms : an illustrated history of the development of the world's military firearms during the 19th century. New York: Crescent Books. ISBN 978-0517277867.
- ^ Army Guide. «EX-34 Machine Gun». Besøkt 31. mai 2012.