Åpne hovedmenyen
Poudre B, det første røyksvake kruttet til militær bruk

Røyksvakt- eller (konservativt) røksvakt krutt er en fellesbetegnelse på forskjellige typer drivmiddel for prosjektiler fra skytevåpen som ikke benytter trekull med salpeter som oksidasjonsmiddel. Navnet kommer av at de i motsetning til svartkrutt ikke avgir store mengder røyk og sot. Røyksvakt krutt ble utviklet på slutten av 1870-tallet og er i dag nesten enerådende til skytevåpen, mens svartkrutt fortsatt benyttes til fyrverkeri og annen pyroteknikk.

I motsetning til svartkrutt er de fleste former for røyksvakt krutt ikke direkte eksplosivt. Et av unntakene er korditt, som er et laveksplosiv.[1]

UtviklingRediger

Et vedvarende problem med svartkrutt var at mye av kullet ikke brant, men ble igjen i våpenet som sot eller fulgte med stikkflammen ut som røyk. Dette førte både til at løpene ble slammet ned og måtte lages noe videre enn prosjektilet, og at røykskyen bidro til å avsløre kanonstillinger og snikskyttere samt at røyken fra skuddene skjulte målene.[2] Våpen drevet med svartkrutt vil derfor ha begrenset rekkevidde og nøyaktighet, og sotet i mekanismen vil gjøre helautomatisk skytevåpen umulig.

Nitroglyserin ble syntetisert allerede i 1847, men var for ustabilt til å egne seg som drivmiddel.[3] Det ble opprinnelig fremstilt ved å blande glyserin med en blanding av konsentrert svovelsyre og konsentrert salpetersyre. I dag brukes nitrocellulose, nitroglyserol eller blandinger av dette. Utviklingen av røyksvakt krutt gjorde rekyldrevne maskingevær mulig.[4] Den første patronen til millitært bruk som var ladet med røyksvakt krutt var 8 mm Lebel.[5]

ReferanserRediger

  1. ^ Freemantle, M. (2013). Gas! Gas! Quick boys : how chemistry changed the First World War (Pocket utg.). Stroud: The History Press. ISBN 0750953756. Besøkt 22. november 2015. 
  2. ^ Tucker, S.C., red. (2010). A global chronology of conflict : from the ancient world to the modern Middle East (1. utg.). Santa Barbara, Calif.: ABC-CLIO. s. 450. ISBN 1851096671. Besøkt 22. november 2015. 
  3. ^ Davis, T.L. (1984). The chemistry of powder and explosives (Nyopptrykk utg.). Hollywood, Calif.: Angriff Press. s. 195. ISBN 978-0913022009. 
  4. ^ Huard, P.R. (5. november 2014). «Maxim’s Machine Gun Slaughtered Hundreds of Thousands of People». War is Boring. Besøkt 16. september 2015. 
  5. ^ Johnson, Melvin M., Jr. (1944). Rifles and Machine Guns. New York: William Morrow & Company. s. 384.