Røyksvakt krutt

Røyksvakt- eller (konservativt) røksvakt krutt er en fellesbetegnelse på forskjellige typer drivmiddel for prosjektiler fra skytevåpen som ikke benytter trekull med salpeter som oksidasjonsmiddel. Navnet kommer av at de i motsetning til svartkrutt ikke avgir store mengder røyk og sot. Røyksvakt krutt ble utviklet på slutten av 1870-tallet og er i dag nesten enerådende til skytevåpen, mens svartkrutt fortsatt benyttes til fyrverkeri og annen pyroteknikk.

Poudre B, det første røyksvake kruttet til militær bruk

I motsetning til svartkrutt er de fleste former for røyksvakt krutt ikke direkte eksplosivt. Et av unntakene er korditt, som er et laveksplosiv.

Utvikling

Et vedvarende problem med svartkrutt var at mye av kullet ikke brant, men ble igjen i våpenet som sot eller fulgte med stikkflammen ut som røyk. Dette førte både til at løpene ble slammet ned og måtte lages noe videre enn prosjektilet, og at røykskyen bidro til å avsløre kanonstillinger og snikskyttere samt at røyken fra skuddene skjulte målene. Våpen drevet med svartkrutt vil derfor ha begrenset rekkevidde og nøyaktighet, og sotet i mekanismen vil gjøre helautomatisk skytevåpen umulig.

Nitroglyserin ble syntetisert allerede i 1847, men var for ustabilt til å egne seg som drivmiddel. Det ble opprinnelig fremstilt ved å blande glyserin med en blanding av konsentrert svovelsyre og konsentrert salpetersyre. I dag brukes nitrocellulose, nitroglyserol eller blandinger av dette. Utviklingen av røyksvakt krutt gjorde rekyldrevne maskingevær mulig. Den første patronen til millitært bruk som var ladet med røyksvakt krutt var 8 mm Lebel.