Lus

underorden av insekter
(Omdirigert fra «Psocodea»)

Lus er en gruppe insekter som lever av mange ulike næringsstoffer. Noen gnager på planter, alger og sopp og lignende, mens andre er parasitter og suger ut kroppsvæske eller spiser av et vertsdyr.

Lus
Nomenklatur
Psocodea
Populærnavn
Lus
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeLeddyr
KlasseInsekter
UnderklasseHemimetabole insekter
Økologi
Antall arter: over 9 000 i verden.
Habitat: * på bark, alger, lav, i kjellere og på museum
  • utvendig parasitter på fugler, pattedyr og mennesker
Utbredelse: kosmopolittisk
Inndelt i

Pedikulosis er den medisinske benevnelsen når et menneske har lus.

Liv og utvikling

rediger

Levevis

rediger

Pels- og fjærlus lever på hud eller i fjær og pels. De er hudparasitter som lever på pattedyr og fugler, noen arter også på mennesker. De får næring ved å suge blod, eller gnage på pels og fjær. De er ektoparasitter som vil si at de lever på (og av) sin vert, uten å drepe den.

Lus har ufullstendig forvandling, det vil si at utviklingen fra egg til voksen skjer gradvis. De mangler et puppestadium (metamorfose).

Uten mat (næring) vil lusa dø innen ett døgn ved 30 grader, ved 23 grader dør den innen to døgn. Bare etter ett døgn uten mat, ved vanlig romtemperatur, vil hodelusa være så svekket at den ikke klarer å suge blod, og den vil derfor være dødsdømt. Det vil si at ingen barnehager, eller skoler har levende lus etter en helg.[1]

En distriktslege i Gudbrandsdalen på 1890-tallet gjenga i dagboken sin en lusestatistikk over rekruttene, der en sanitetskaptein hadde notert at i Lom hadde 45,9 % av rekruttene lus, i Vågå 30,8 %, i Sel 50 % og i Heidal 33,3 %. Distriktslegen fortalte hvor viktigheten av renslighet for helsen, men selvgode folk regnet seg som renslige «og kun befengt med svettelus». «Svettelus» var noe de mente kom, når man arbeidet seg svett.[2]

Lusesyke

rediger

Allerede i antikken var «lusesyken» kjent som en dødelig lidelse, der store mengder lus angivelig angrep kroppen både ute- og innenfra og bokstavelig talt fortærte den. De var større og lysere enn vanlige lus, og varslet alltid en snarlig død. På norsk ble de kalt feigdelus (feig betød opprinnelig «døende»), daudinglus, nålus (= liklus), grålus og nåklåe. Den romerske diktatoren Lucius Cornelius Sulla ble sagt å dø «oppspist av lusesyke», men i dag vet vi at dette ikke er noen reell sykdom, men skyldes manglende stell og vask av pasienten.[3]

Ikke alle «lus» er lus

rediger

Flere grupper med insekter har fått endelsen «-lus» som siste del i sitt navn. Men disse «lusene» danner ingen naturlig gruppe, de er ikke i nær slekt med hverandre. De «ekte» lusene finner vi i gruppen lus (Psocodea). I dagligtale tenker nok de fleste på bladlus når det snakkes om lus, men disse hører til i gruppen nebbmunner. Jordlus er en liten orden med få arter i verden (og ingen i Norge), men denne gruppen (orden) ligger nokså fjernt fra lus som slektninger.

Systematisk inndeling

rediger

Systematikken følger Ottesen, 1993, (se kilde).

Treliste

Referanser

rediger
  1. ^ Daglig leder i Lusfri Norge, Anne Louise Leikfoss Klikk.no Arkivert 21. september 2010 hos Wayback Machine. (besøksdato 18. september 2010)
  2. ^ Tor Jonsson: «Baksida av bondekulturen», Prosa i samling (s. 103-04), Noregs boklag 1960
  3. ^ Ørnulf Hodne: Trolldom i Norge (s. 51), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-28527-2

Litteratur

rediger
  • Ottesen, P.S. (red.) 1993 Norske Insektfamilier og deres artsantall. NINA utredning 055, 40 sider.

Eksterne lenker

rediger