Åpne hovedmenyen
Tor Jonsson
Født14. mai 1916
Lom
Død14. januar 1951 (34 år)
Oslo
Beskjeftigelse Journalist, forfatter, lyriker, skribent
Parti Arbeiderpartiet
Nasjonalitet Norge

Plassen "Prestekroken", på sørsiden av Lomsegga, dikteren Tor Jonssons fødested og barndomshjem i Lom.
Skolesaker, Tor Jonssons blyanter, utdrag av vitnemål og skolebok med dikt om blakken.

Tor Jonsson (født 14. mai 1916 i Lom i Gudbrandsdalen, død 14. januar 1951) var en norsk forfatter og journalist.

Innhold

BakgrunnRediger

Jonsson vokste opp i stor fattigdom med en syk mor som var nærmest hjelpeløs. Familien ble i 1924 tvunget fra husmannsplassen sin, etter at sønnen til den som hadde kontrakt på bruket, kom hjem fra USA og gjorde krav på plassen. Jonssons far tok saken til retten, men manglet rettsgyldige papirer på bruket.[1] Tor Jonssons far døde tidlig, og Jonsson måtte derfor jobbe som gårds- og gartnerarbeider. Han hadde et vanskelig sinn, og var allerede i barneårene litt av en einstøing.[trenger referanse]

VoksenlivRediger

Jonsson ble sterkt preget av oppveksten, og det ser en også i diktene hans, som ofte har store, tunge skygger over seg. Senere har det kommet frem at Jonsson selvmedisinerte seg med alkohol og medisinske preparater – i hovedsak for å komme vekk fra den trangsynte mentaliteten i Gudbrandsdalen på hans tid.[trenger referanse] Den radikale, bygdeintellektuelle, og engasjerte Jonsson søkte nærhet og kjærlighet, men var samtidig ikke enkel å lære å kjenne.[trenger referanse] Samtidig var han godt likt, og hadde mange gode kamerater. Han kjente seg bundet av hensynet til moren, som var mye syk, den ene søsteren, som også hadde vansker, og han søkte etter en kvinne som nok var lettere å finne i tankene enn i verden.[trenger referanse]

Olav Dalgard refuserte to ganger diktsamlinger av Jonsson, men roste og oppmuntret ham til å fortsette. «Vetl-Aukrusten», som Jonsson ble kalt hjemme i Lom, fikk i 1943 antatt Mogning i mørkret, som ble smuglet inn til Dalgard på Grini. Dalgard mente Jonsson stod frem som en ny Rudolf Nilsen - denne gang «en husmannsætling» fra fjellbygdene - som vantrivdes i den verden han kalte «frostlendet», der «Eg ropa. Men ingen svara». Da Dalgard så ham siste gang, var det i Forfatterforeningen, der Jonsson satt i fanget til den unge Astrid Hjertenæs Andersen.[2]

DikterenRediger

Han blir ofte beskrevet som en brukslyriker, for det er ikke abstrakt lek med språkbilder og utprøvning av avanserte virkemidler Jonsson driver med i diktene sine.[trenger referanse] Mange av diktene hans konsentrerer seg om to hovedlinjer. Den ene handler om spenningen mellom individet og fellesskapet, spesielt bygdesamfunnet, et miljø han kunne oppleve som knugende.

Var eg ein Gud,

ville eg skapa
kjærleik og død

berre kjærleik og død.
– diktet «Fattige ynskje»

Jonssons forfatterskap omfatter alle sjangre, men det er lyrikk og essays han er mest anerkjent for. Essayene hans går inn i den nynorske tradisjonen etter Garborg og A. O. Vinje.[3]

Siste stikk er en enakter som vant førstepremien i en amatørkonkurranse utlyst av Kirke- og undervisningsdepartementet i 1950. Den ble sendt som hørespill året etter, i forbindelse med et større minneprogram om den da nylig avdøde forfatteren.

Olav Vesaas mener Ei dagbok for mitt hjarte er den viktigste boken av Jonsson.[3]

Kvar gong når hjartet sleit seg fri frå alt det tankesvarte,
då skreiv eg desse orda i ei dagbok for mitt hjarte.

PolitikkRediger

Olav Vesaas omtaler Jonsson som en skarp observatør av fenomen i samtiden, som han kritiserte med skarpe ord. Han var skeptisk til dyrkingen av det «helnorske». Han var også skeptisk til tiltagende kommersialisme. Jonsson hadde pasifistiske holdninger og et sosialistisk grunnsyn, og han meldte seg ut av Arbeiderpartiet i protest mot NATO-vedtaket i 1949.[3]

Siste årRediger

I 1945 ble han journalist i Dølenes Blad. I 1946 var han redaktør for Hallingdølen gjennom et halvt år. Fra han var åtte år og mesteparten av sitt liv bodde Tor Jonsson sammen med sin mor og ugifte søster på ett rom og kjøkken med sovealkove i et lite hus kalt Stusslegstugu.[4] Først etter sin mors død i 1950 flyttet han til Oslo. Der ble han hodestups forelsket i journalisten Ruth Alvesen, men forholdet endte ulykkelig.

I Oslo var Jonsson ofte innom hotellet Bondeheimen. Han traff venner der, og kjente òg Kristine Ullmo, som drev hotellet. Hun var sambygding av ham. Jonsson var dessuten blitt venn med dikterparet Tarjei og Halldis Moren Vesaas, så da hotellet var fullt og Jonsson gjerne ville overnatte en dag i januar 1951, var det kanskje ikke så rart at Tarjei Vesaas ble spurt om Jonsson kunne få den ledige senga på dobbeltrommet hans. Vesaas sa ja til det, men da han om kvelden kom tilbake etter en avtale, var Jonsson borte. En kort melding lå igjen etter ham. Den endte med «farvel». Vesaas undret seg over dette. Neste dag ble undringen til uro, og han møtte folk som sa at Jonsson hadde hatt en tung tid og snakket om å ende livet sitt. Dermed reiste Vesaas ut til stedet der Jonsson bodde. Det hørtes ut som han lå der og sov, men han åpnet ikke døra. Ved hjelp av naboer fikk Vesaas brutt seg inn til Jonsson. De fikk ham straks på sykehus, men legene ga lite håp, og noen dager etter var Tor Jonsson død.[5]

«Det er ikkje noko anna menneske som har skuld i at det gjekk slik med meg. Siste helsing Tor.» Det skrev han til sin nabo og fetter Andreas Brunes. Trolig hadde Jonsson brukte julehelgen til å gjennomgå alt han hadde skrevet, og brent mye. Tarjei Vesaas skrev til Inge Krokann like etter at «det låg eit tjukt lag med nybrend papiroske i peisen. Det er nok gått med mangt som ikkje burde...»[6]

BibliografiRediger

PriserRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Astrid Skår i Ved grensa, Det Norske Samlaget 1995, ISBN 9788252145748
  2. ^ Olav Dalgard: Samtid II (s. 101-2), forlaget Tiden, Oslo 1978, ISBN 82-10-01473-0
  3. ^ a b c Olav Vesaas: Tor Jonsson - kva ville han med livet? Dag og Tid, 19. juni 2015
  4. ^ http://www.torjonsson.no/stusslegstugu
  5. ^ Omstendighetene rundt Jonssons død er beskrevet på s. 77-78 i Vesaas, H. M. (1976). Båten om dagen. Oslo: Aschehoug.
  6. ^ http://www.torjonsson.no/69-venetapet

LitteraturRediger

  • Sparre Olsen: Tor Jonsson-minne, Noregs boklag, 1968
  • Inger Heiberg: Drøm mot virkelighet. En bok om Tor Jonsson, 1984
  • Ingar Sletten Kolloen: Berre kjærleik og død. Ein biografi om Tor Jonsson, Samlaget, 1999

Eksterne lenkerRediger