Priamos (gresk: Πρίαμος, Príamos) er i henhold til gresk mytologi og antikkens litteratur yngste sønn av kong Laomedon, og siste konge av Troja som ble ødelagt ved slutten av trojanerkrigen. Sammen med sin dronning, Hekabe, var han far til blant andre Polyxene, Troilos, Helenos, sannsigersken Kassandra og prins Paris som var krigens årsak fordi han bortførte den skjønne Helene fra Sparta. Den eldste sønnen Hektor var trojanernes største helt og kriger.

Priamos
Kuntze Death of Priam.jpg
Drapet på Priamos, maleri av Tadeusz Kuntze, 1756
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnΠρίαμος
ForeldreLaomedon og Strymo / Rhoeo
SøskenLampos, Hiketaon, Klytios, Tithonos og andre
MakeHekabe, og andre
BarnHektor, Paris, Polyksene, Troilos, Helenos, Kassandra, og andre
AspektAlderdom
BostedTroja
TeksterHomer
Pseudo-Apollodorus
Vergil
I andre mytologierPriam (romersk mytologi)

EtymologiRediger

Priamos ble opprinnelig kalt for Podarkes (gresk: Ποδάρκης = «hurtigfot»). For å unngå å bli drept av Herakles, ga han den bråsinte greske helten et gyllent slør som var brodert av hans søster Hesione. Etter denne hendelsen endret Podarkes sitt navn til Priamos (= «løslatt»/«løsepenger»/«betalt for»» fra πρίασθαι, priasthai, «å kjøpe», etter at han ble kjøpt fri fra Herakles av sin søster).[1] Dette er antikkens folkeetymologi der man trakk en årsakssammenheng mellom likheten av ord uten reell forbindelse, annet enn at den stemte overens med eller forklarte myten. Moderne filologer kobler heller navnet hans til den luviske sammensetningen Priya-muwa- med betydningen «svært modig».[2][3]

 
Murer i den utgravde byen Troja.

Konge av TrojaRediger

Hans far Laomedon hadde en rekke sønn med en eller mest sannsynlig flere kvinner, det være seg Strymo eller Rhoeo eller Plakia.[4] Blant hans sønner nevnes foruten Priamos, også Lampos,[5] Hiketaon,[6] Klytios,[7] og Tithonos som var den eldste sønnen. Han hadde også en rekke søstre: Astyoke, Killa,[8][9] Proklia[10] Aitylla,[11] Medesikaste,[12] Klytodora og Hesione.[13]

I en fortelling fra før trojanerkrigen hadde Apollon og Poseidon blitt rasende på kong Laomedon etter at han nektet å betale dem for å bygge forsvarsmurer rundt Troja. Den lovte betalingen var noen flotte hester som Laomedon fått fra Zevs.[14] Sinte sendte de et fryktelig sjøuhyre som angrep Troja. Laomedon ble skremt og gikk til orakelet som svarte at han måtte formidle uhyret med å gi det et offer. Han tok sin datter Hesione og bant henne naken til en klippe ved havet for å friste uhyret.

Da kom helten Herakles og hans følgesvenner Telamon fra Salamis og Oikles tilbake fra en krig mot amasonene. De tilbød seg å drepe uhyret, men da jobben var gjort gikk Laomedon tilbake på sitt ord. Herakles og hans venner kom senere tilbake og angrep Troja. De drepte Laomedon og alle sønnene hans, bortsett fra Priamos som da het Podarkes.[15] Herakles ga Hesione til Telamon som krigsbytte, og han ga henne tillatelse til å ta med seg en slave. Hun valgte da sin bror Podarkes, og deretter kjøpte hun ham fri fra Herakles med et gyllent slør hun hadde brodert. Vennlig nok overdro Herakles styringen av Troja til Podarkes, som deretter endret navnet sitt til Priamos. En enklere fortelling hevder at Priamos rett og slett var fraværende da Troja ble angrepet ved at han drev krigføring i Frygia.[16] I Iliadens sang 3 forteller Priamos til Helena, den stjålne bruden til sin sønn Paris, at han en gang støttet kong Mygdon av Frygia i krigen mot amasonene.

TrojanerkrigenRediger

 
Priamos' ber på sin knær for sin døde sønn (utsnitt)
 
Priamos' drepes, svartfigurmaleri på amfora, ca. 520–510 f.Kr.

Trojakrigen, som er emnet for Homers epos Iliaden, ble utløst ved at Priamos' sønn Paris tok «den skjønne Helene» fra hennes ektemann Menelaos, kongen av Sparta. Krigen er en av de aller viktigste hendelser i gresk mytologi, fordi ulike guder deltar på begge sider av de stridende. Grunnet sin høye alder deltar Priamos selv ikke i krigen, men hans eldste sønn Hektor er en av de store heltene. Kun Akilles på grekernes side er hans like.

Homer framstiller krigen som om de fleste fotsoldatene knapt deltok, mens aristokratene utkjempet tvekamper. Da Hektor til sist ble drept av Akilles, behandlet den greske helten sin døde fiende uten respekt, slepte det etter sin stridsvogn runde etter runde langs bymuren, og nektet å overlate det til trojanerne for passende begravelse. Zevs sendte gudenes sendebud Hermes for å følge den aldrende Priamos på hans vandring inn i grekernes leir. Gråtkvalt ba Priamos den harde Akilles om å føle medlidenhet med en far som ønsket å begrave sin sønn: «... eller kanskje den hårde Akilles alt har hugget i stykker hans lik og lagt det for hunder.»[17] Han minnet ham på Akilles' egen far Pelevs, bror av Telamon som var Priamos' egen svigersønn. Han kysset Akilles' hender og tryglet ham om å vise nåde:

«Ynk meg, Akilles, og gjør det i sky av gudenes vrede.
Tenk på din far. Enn mere enn han fortjener jeg medynk
Ennu har aldri en mann som har mistet sin sønn, måtte tåle
likesom jeg å føre hans banemanns hånd til sin lebe.»[18]

Ingen annen viser slik oppførsel i Iliaden eller Odysseen, og Homer lar Priamos selv være klar over at hans handlinger er enestående, at han kysser hendene til sin sønns drapsmann, og han oppfatter at selv Akilles innser det særegne, og at virkningen er umiddelbar. Akilles gir fra seg den døde Hektor.[19] Partene blir enige om en midlertidig våpenhvile, og Akilles lar Priamos holde en ærefull begravelse for sin døde sønn og arrangere gravleker. Han avlegger løfte at ingen greker vil drive krig i 11 dager, men på den tolvte vil ingen bli spart.

 
Priamos' død, maleri av Jules Joseph Lefebvre, 1861.

Priamos' dødRediger

Priamos' død nevnes ikke av Homer, men Vergil dikter om den i Æneiden, der han beskriver hvordan gamlekongen tar på seg sin rustning for å dra i kamp mot grekerne som alt er inne i byen. Dronning Hekabe overtaler ham til å søke tilflukt ved alteret til Zeus Herkeios sammen med henne og døtrene. De er i tempelet da sønnen Polites stormer inn, forfulgt av Akilles' brutale sønn Neoptolemos (også kalt Pyrrhos). Polites faller sammen død foran føttene på sin far. Bak ham kommer Neoptolemos, og Priamos kastet et spyd etter sønnens drapsmann, men treffer bare skjoldet hans. Neoptolemos drar kongen mot alteret og dreper ham der.[20] Vergil legger til at den døde Priamos ble liggende ubegravd mens Troja brant.[21]

Eldre omtaleRediger

Det har blitt foreslått av hettittiske kilder, særlig Manapa-Tarhunta-brevet[22] at det er en historisk basis for arketypen kong Priamos. Brevet beskriver en «Piyama-Radu» som en vanskelig opprører som veltet en hettittisk klientkonge og deretter etablerte sitt eget styre over byen Wilusa («Troja» på hettittisk). Den nevnes også en «Alaksandu», som kan være Priamos' sønn Paris, hvis egentlige navn var Aleksandros, en senere hersker av byen Wilusa som etablerte fred mellom Wilusa og Hatti (det hettittiske rike).[23]

Ekteskap og avkomRediger

Priamos hadde mange hustruer; hans første var Arisbe (eller Aleksirhoe) som fødte hans sønn Aisakos, men døde før trojanerkrigen. Priamos skaffet seg senere Hekabe, datter av den frygiske kong Dymas. Med en rekke andre hustruer og friller ble Priamos far til femti sønner og like mange døtre. Hektor var hans eldste sønn med Hekabe, og arving til Trojas trone. Andre barn av Priamos og Hekabe var de profetiske tvillingene Helenos og Kassandra; den eldste datteren Ilione; Deifobos; Troilos; Polites; Kreusa (gift med Æneas); Laodike (gift med Helikaon); Polyxene som ble ofret på Akilles' grav; og den yngste sønnen Polydoros.

Mytisk stamfar for nordiske kongerRediger

Ifølge Snorre i Den yngre Edda nedstammer Odin fra Priamos gjennom tyve slektsledd. Dermed gjelder det samme for Nordens konger, som Snorre påstår stammer fra Odins sønner: «En konge i Troja het Munon eller Mennon. Han var gift med en datter av overkongen Priamos. Hun het Troan. Sønnen deres het Tror, og vi kaller ham Tor. Han ble opfostret i Trakia hos hertug Lorikus, men da han var ti vintre gammel, fikk han sin fars våpen.» Ifølge Snorre drepte Tor sin fosterfar og hans kone Lora eller Glora — og tok over Trakia, som i Norden ble kalt Trudheim. På sine vandringer møtte han spåkonen Sibil av ukjent slekt, og giftet seg med henne. Hun ble kjent under navnet Siv og var svært vakker, med hår som gull. Sønnen deres var Loride, og hans sønn var Eindride, og hans sønn var Vingtor, og hans sønn var Vingener, og hans sønn var Mode, og hans sønn var Mage, og hans sønn var Seskef, og hans sønn var Bedvig, og hans sønn var Athra eller Annan, og hans sønn var Itrman, og hans sønn var Hermod, og hans sønn var Skjaldun eller Skjold av Danmark, og hans sønn var Bjaf eller Bjar, og hans sønn var Jat, og hans sønn var Gudolf, og hans sønn var Finn, og hans sønn var Friallaf eller Fridleif, og hans sønn var Voden, dvs. Odin, gift med Frigida, dvs. Frigg.[24]

Ifølge Fredegars krønike skulle Priamos også regnes som frankernes stamfar. Selv om Gregor av Tours mot slutten av 500-tallet ikke kjente noe til frankernes opprinnelse, fortelles det i krøniken fra rundt 650 at kong Priamos av Troja var frankernes første konge, etterfulgt av Friga.[25]

ReferanserRediger

  1. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca ii. 6. § 4, iii. 12. §
  2. ^ Starke, Frank (1997): «Troia im Kontext des historisch-politischen und sprachlichen Umfeldes Kleinasiens im 2. Jahrtausend» i: Studia Troica 7, 458 med fn. 114, viser til Starke, Frank (1990): Untersuchungen zur Stammbildung des keilschrift-luwischen Nomens, 455, fn. 1645 (PN Priya-muwa- «der hervorragenden/vortrefflichen Mut hat».
  3. ^ Haas, Volkert (2006): Die hethitische Literatur: Texte, Stilistik, Motive, Walter de Gruyte, s. 5.
  4. ^ Höfer, Otto (1915): Rhoio 1) i: Roscher, Wilhelm Heinrich (red.): Ausführliches Lexikon der griechischen und römischen Mythologie. Bind 4, Leipzig, s. 121 f.
  5. ^ Homer: Iliaden, sang 3, 147; 20. 238
  6. ^ Homer: Iliaden, sang 3. 147; 20. 238 for genealogi.
  7. ^ Homer: Iliaden, sang 3.148.; 20. 238
  8. ^ Killa er i henhold til posthomeriske kilder også navnet på søsteren til Hekabe, Priamos' hustru, men ytterligere åpen for forvekslinger ved at Hekabe fødte Paris på samme dag som Killa fødte Munippos, og Priamos var far til begge barn. Da han fikk høre orakelet si at han måtte drepe henne som hadde født og barnet, fikk Priamos drept Killa og hennes sønn.
  9. ^ Lykofron: «Alexandra», Theoi Project
  10. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, E.3.23, E.3.24
  11. ^ Schmitz, Leonhard (1867): «Aethilla» i: Smith, William: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology 1, Boston, MA, s. 50–51
  12. ^ Homer: Iliaden, sang 13. 173
  13. ^ Apollodorus and Hyginus s. 63
  14. ^ Fortellingen er fortalt i en rekke digresjoner i Iliaden, sang 7.451-453, sang 20.145-148, sang 21.442-457; og er også funnet Pseudo-Apollodorus' Bibliotheca, 2.5.9.
  15. ^ Apollodorus & Hyginus (2007): Apollodorus' Library and Hyginus' Fabulae: Two Handbooks of Greek Mythology. Overs. av R. Scott Smith og Stephen Trzaskoma. Indianapolis: Hackett Pub., s. 38
  16. ^ «Priam», Myths Encyclopedia
  17. ^ Homer: Iliaden, sang 24, 409, s. 423 i P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980
  18. ^ Homer: Iliaden, sang 24, 503-506, s. 425 i P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980
  19. ^ Schuman, Sharon (2013): Freedom and Dialogue in a Polarized World, Rowman & Littlefield, s. 29
  20. ^ Vergil: Æneiden, ii. 512, &c
  21. ^ Vergil: Æneiden, ii. 558
  22. ^ Manapa-Tarhunta-brevet (CTH 191; KUB 19.5 + KBo 19.79)
  23. ^ Güterbock, Hans G. (1986): «Troy in Hittite Texts?» i: Troy and the Trojan War: a symposium held at Bryn Mawr College', Oktober 1984. Bryn Mawr Archaeological Monographs. ISBN 978-0-929524-59-7. s. 42.
  24. ^ Snorre: «Trojanerne», Den yngre Edda
  25. ^ Lotte Hedeager: Skygger av en annen virkelighet (s. 41), forlaget Pax, Oslo 1999, ISBN 82-530-2098-8

Eksterne lenkerRediger

  • Smith, William (1873): «Priamus» i: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, London