Wikipedia

Pelevs

Pelevs (gresk: Πηλεύς) var i henhold til gresk mytologi en helt som var godt kjent for tilhørerne av Homers epos på slutten av 700-tallet f.Kr.[1] Han var sønn av kong Aiakos på øya Aigina,[2] og hans mor var Endeïs, en oreade (nymfe) oppe i fjellet Pilion sørøst i Thessalia. Hans bror var Telamon som hersket over myrmidonere. Pelevs giftet seg med havnymfen Thetis som han ble far til helten Akilles med.

Pelevs
Pelevs og Thetis
boiotisk svartfigurfat, ca. 500–475 f.Kr.
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnΠηλεύς
ForeldreAiakos og Endeïs
SøskenTelamon, Fokos
MakeAntigone Thetis
BarnPolydora, Akilles
BostedAigina
SymbolerSpyd, sverd, hestene Ksantos og Balios
TeksterHomer
Evripides
Ovid
Pseudo-Apollodorus

Pelevs og hans bror Telamon var venner med Herakles og de deltok begge i Herakles' krig mot amasonene, hans krig mot kong Laomedon, og hans søken etter det gylne skinn. Selv om det var ingen ytterligere konger i Aigina, hevdet kongene av Epirus å nedstamme fra Pelevs i den historiske periode.[3]

Ifølge et sagn skulle nymfen Thetis sønn bli en større helt enn sin far. Zeus valgte da Pelevs til hennes make. Et annet sagn forteller at Pelevs måtte utstå en brytekamp med Thetis for å vinne henne til hustru. Under brytekampen forvandler han seg til alle salgs dyr og også til ild.

Livsmyte rediger

Pelevs' far Aiakos var sagt å være den mest retteferdige mann i hele Hellas. Han var en halvgud, sønn av Zevs og nymfen Aigina. Hun fødte Aiakos på øya Aigina som Zevs hadde gitt henne og som derfor bærer hennes navn. Hele befolkningen på øya døde av pest da Aiakos ble født, og Zevs gjorde et nytt folk ved å forvandle maur til mennesker, de ble hetende myrmidonere.[4]

Pelevs og hans bror Telamon drepte sin halvbror Fokos, kanskje i en jaktulykke og helt sikkert i et utenkelig øyeblikk.[5] De måtte flykte fra Aigina for ikke å bli straffet. Telamon dro til Salamis mens Pelevs dro til Fthia, den sørligste delen av Thessalia. Her lot han seg bli renset for mordet av Eurytion, konge av Fthia, og han giftet seg med Antigone, datter av kongen. Med henne fikk han en datter, Polydora. Eurytion er knapt nevnt blant argonautene, som både Pelevs og Telamon var en del av: «dog ikke sammen, heller ikke fra et sted, for de bodde lagt fra hverandre og fjernt fra Aigina»;[6] Under jakten på det kalydonske villsvin kom Pelevs ved et ulykkestilfelle å drepe Eurytion. For andre gang fant han det best å rømme, nå fra Fthia.

Pelevs lot seg rense for drapet på Eurytion i Iolkos av Akastos, en av argonautene og deltaker i villsvinjakten.[7] Astydameia, hustru til Akastos, fattet interesse for Pelevs på en måte som ikke var passende, men han avviste henne. Bitter og hevngjerrig sendte hun en budbringer til Antigone for å fortelle at Pelevs var i ferd med å gifte seg med Akastos' datter. Resultatet ble at Antigone ble meget ulykkelig og hengte seg selv.

Dette er et vanlig litterært trekk i mange heltefortellinger: en utro hustru av en mektig mann utfordrer kyskheten hos en redelig og ærlig helt som avviser henne. Den forsmådde hustru lyver med katastrofale følger, inntil helten selv får sin hevn. Arketypisk for denne type helt er gresk Bellerofon eller Josef i Bibelens det gamle testamente som avslo faraos hustru og som deretter med urette ble beskyldt av dronningen for å ha forført henne.[8]

Astydameia sa deretter til Akastos at Pelevs hadde forsøkt å voldta henne. Akastos tok med seg Pelevs på jakttur, men skjulte hans sverd rett før en gruppe med kentaurer angrep. Kheiron, den klokeste av alle kentaurer (eller i henhold til en annen kilde, Hermes) ga Pelevs' sverd tilbake og da med magiske krefter, og Pelevs var i stand til å flykte.[9] Pelevs plyndret deretter Iolkos, og sleit lemmene av Astydameia før han lot sin hær marsjere mellom likdelene. Etter at både Akastos og Astydameia gikk deres kongerike til Jasons sønn Thessalos.

Gift med Thetis rediger

 
Bryllupsfesten hos gudene, maleri av Abraham Bloemaert, 1638.

Etter at Antigone var død kunne Pelevs gifte seg med havnymfen Thetis. Både Zevs og Poseidon ønsket å dele seksuelle gleder med Thetis, men det var forutsagt at hennes sønn ville bli mektigere enn sin far om en gud tok henne til ekte. Det var gode grunner til å overlate henne til Pelevs. Men han måtte kjempe for denne retten da Thetis ikke ga seg frivillig hen. Han var i stand til å vinne henne ved hjelp fra havguden Protevs som fortalte ham hvordan han skulle overkomme Thetis' evne til endre form.[10] Han måtte slåss med henne for å betvinge henne. Hun skapte seg om til forskjellige dyr for å slippe unna, til og med flammende ild. Det ble en hard kamp, han ble såret og til sist vant han fram, men etterpå nektet hun å snakke med ham.[11]

I bryllupet deltok mange av de olympiske gudene. Som bryllupsgave overrakte Poseidon ham to udødelige hester: Ksantos og Balios (Ξάνθος, «blonde» og Βάλιος, «skimlet»)[12] I løpet av bryllupsfesten trakk stridens gudinne, Eris, fram et gulleple som det sto «Til den skjønneste» og lot det trille inn blant gudinnene. Tre av dem var overbevist om hvem som fortjente eplet: Hera, Afrodite og Athene. De begynte å krangle og forlangte at Zevs skulle avgjøre tvisten, men han verget seg og la ansvaret på Paris, en prins fra Troja, og det ble begynnelsen til Trojakrigen.

Ekteskapet mellom Pelevs og Thetis frambrakte sju sønner, men seks av dem døde som barn. Kun en overlevde, det var helten Akilles.

Pelevs' sønn Akilles rediger

 
Pelevs overdrar Akilles til Kheirons omsorg, sortfigurlekythos, ca. 500 f.Kr.

Thetis forsøkte å gjøre sin sønn Akilles usårbar. I en meget kjent versjon dyppet hun ham ned i Styx, en elv som utgjør grensen mellom Jorden og Underverden, ved å holde ham i den ene hælen. Hvor hun holdt ham fast mens resten av kroppen ble dyppet under, var det eneste stedet hvor han ikke ble usårbar.

I en tidligere og mindre kjent versjon av fortellingen salvet hun ham i ambrosia, gudenes egen føde, og la ham på toppen av en ild for å brenne bort de dødelige delene av hans kropp. Hun ble forstyrret av Pelevs som ikke forsto hva hun forsøkte å gjøre, og mens ennå hælen ikke var blitt usårbar, rev Pelevs barnet til seg. I raseri forlot Thetis både ektemannen og sønnen. En bortimot identisk fortelling er fortalt av Plutark i hans tekst Om Isis og Osiris hvor gudinnen Isis forsøkte å brenne vekk dødeligheten til prins Maneros av Byblos, sønn av dronning Astarte, og ble likeledes forstyrret før prosessen var fullført. At dette litterære eventyrmotivet var populært, vitner myten om Demeter ved Eleusis. For å gi kong Keleos en gave ved å gjøre hans sønn udødelig, la hun sønnen Demofon på ilden for å brenne bort hans dødelige jeg, men ble likeledes forstyrret før prosessen var fullført av Keleos' redselslagne hustru Metanira.[13]

For Akilles førte hans sårbare hæl til at han ved slutten av Trojakrigen ble drept av Paris som skjøt og rammet ham med en pil. Herfra er begrepet «akilleshæl» avledet fra. Pelevs ga Akilles til den kloke kentauren Kheiron for oppfostring og opplæring på fjellet Pilion som det hevdes har sitt navn etter Pelevs. I Homers Iliaden fortelles det at Akilles fikk benytte sin fars udødelige hester og hans spyd.

Pelevs i en heltekult rediger

Selv om graven til Aiakos forble en helligdom i den mest iøynefallende delen av havnebyen i form av en firkantet inngjerdning med hvite marmorstatuer med baserelieffer, slik Pausanias har bevitnet det på 100-tallet e.Kr., og med en gravhaug for Fokos i nærheten,[14] var det derimot ingen temenos for Pelevs på Aigina. To versjoner om Pelevs' skjebne kan redegjøre for dette: i Evripides' drama Trojanerinner, 415 f.Kr., fortelles det at Aiakos, sønn av Pelias, forviste Pelevs fra Fthia;[15] og til sist døde han mens han var i forvisning; i en annen fortelling ble han gjenforent med Thetis og gjort udødelig.

I antikken, i henhold til et fragment av Kallimakhos' tapte verk Aitia,[16] var det grav for Pelevs på øya Ikos (dagens Alonnisos), en øy i de nordlige Sporadene. Der skal Pelevs ha blitt æret som en «konge av myrmidonere» og «heltens hjemkomst» ble feiret årlig.[17] Og det var også hans grav i henhold til et dikt i Anthologia Graeca.[18]

Den eneste andre referansen til dyrkelsen av Pelevs kommer fra kristne Klemens av Alexandria i hans polemiske Formaning til grekerne. Klemens tilskriver sin kilde til en «samling av undre» av en bestemt «Monimos», som ellers er ukjent, og hevder i forfølgelse av sin tese at daimondyrkere har blitt like grusomme som sine guder, at i «Pella i Thessalia har menneskeoffer blitt gitt til Pelevs og Kheiron, ofre av å være akajere.»[19] Om dette er den vedvarende forbindelsen mellom Pelevs og Kheiron den mest pålitelig detaljen.[20] At menneskeofring i historisk tid skal ha skjedd, er noe forskerne stiller seg tvilende til.[21]

Pelevs i athensk drama rediger

Et drama av Sofokles, kalt Pelevs, har gått tapt. Han opptrer som en figur i Evripides' tragedie Andromake, ca. 425 f.Kr.

Referanser rediger

  1. ^ Pelevs er nevnt i Homers Odysseen i løpet av samtalen mellom Odyssevs og den døde Akilles.
  2. ^ Aigina lå i Saroniabukta på motsatt kyst av byen Epidauros. Geografen Pausanias har fortalt at øya var en gang kalt for Oinone (forøvrig også navnet på den første hustruen til Paris.
  3. ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas, 2.29.4.
  4. ^ Pinsent, John (1969): Greske myter og sagn, Oslo, s. 121
  5. ^ «Et uforstandig øyeblikk», i henhold til Apollonios Rhodios: Argonautika, I. 93
  6. ^ Apollonios Rhodios: Argonautika, I.90-93
  7. ^ Hornblower, Simon (1996): «Acastus» i: The Oxford Classical Dictionary. Oxford: Oxford University Press. s. 3.
  8. ^ Pinsent, John (1969): Greske myter og sagn, Oslo, s. 54
  9. ^ Aristofanes: Skyene, 1063-1067.
  10. ^ Ovid: Metamorfoser, XI 219-274.
  11. ^ Pinsent, John (1969): Greske myter og sagn, Oslo, s. 122
  12. ^ Latin: Balius og Xanthus
  13. ^ Nilsson, Martin P. (1940): Greek Popular Religion, s. 50: «The Demophon story in Eleusis is based on an older folk-tale motif which has nothing to do with the Eleusinian Cult. It is introduced in order to let Demeter reveal herself in her divine shape».
  14. ^ Pausanias, 2.29.6-7
  15. ^ Skolia på Euripides' Trojanerinner, 1123-1128, noterte at i en del redegjørelser hadde sønnene til Aiakos kastet Pelevs ut, og at han ble mottatt av Molon i sin forvisning.
  16. ^ En ark av den fragmentariske Oxyrhynchus papyri, notert i Farnell, Lewis Richard (1921): Greek Hero Cults and Ideas of Immortality: the Gifford Lectures, "The Cults of Epic Heroes: Peleus", s. 310f.
  17. ^ Farnell (1921): s. 310f; Sitat: «some ethnic tradition that escapes us, but which led the inhabitants to attach the name of Peleus to some forgotten grave,» noe som henviser til det kulturelle avbruddet mellom mykenske Hellas og framveksten av heltekulter på 700-tallet f.Kr.
  18. ^ Greek Anthology, 7.2.
  19. ^ Butterworth, George William red. og overs. (1919): Clement of Alexandria, «Exhortation to the Greeks», s. 93.
  20. ^ For å kunne unnskylde Klement, foreslår Farnell at «menneskeofring var tidvis en del av heltekulter, og dette ved Pella kan ha vært en usedvanlig rite forordnet ved en krise ved et senere orakel.» Jf. Farnell (1921), s. 311
  21. ^ Hughes, Dennis D. Human (1991): Sacrifice in Ancient Greece, Routledge, gir et skeptisk synspunkt på realiteten av menneskeofring i historisk tid.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pelevs&oldid=19028761»