Plakaten på veggen
Plakaten på veggen er et folkelig navn på direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved væpnet angrep på Norge, et norsk regelverk for alt befal og militære sjefer ved et militært angrep på Norge.
| Plakaten på veggen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Fullt navn | Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved væpnet angrep på Norge | ||
| Virkeområde | Norge | ||
| Myndighet | Forsvarsdepartementet | ||
| Vedtatt | 10. juni 1949 | ||
| Målform | bokmål | ||
| Nettside | lovdata.no | ||
Direktivene ble fremmet av Forsvarsdepartementet og fastsatt ved kongelig resolusjon 10. juni 1949.
Bakgrunn rediger
Da det nasjonalsosialistiske Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, var det flere befal i Hæren og Marinen som ble tatt på sengen og ga opp uten kamp, selv om størstedelen av Forsvaret valgte å ta opp kampen mot de invaderende styrkene og gjorde motstand flere steder.
Situasjonen ble heller ikke bedre da Nygaardsvold-regjeringen var uklar i sine ordrer om mobilisering til de norske styrkene, mens Vidkun Quisling, leder i det lille, nasjonalistiske fascistpartiet Nasjonal Samling (NS), gjennomførte sitt radiokupp på NRK og ga ordre om at mobiliseringen skulle innstilles. Dette, sammen med hjelpen fra de som samarbeidet aktivt eller passivt med fienden, førte til fullstendig forvirring og at mobiliseringen ble forsinket med 36 timer fra de første tyske krigsstyrkene ble observert inne i norske farvann. Den mislykkede mobiliseringen ble i etterkrigstiden påpekt som en av hovedårsakene til at tyskerne klarte å gjennomføre okkupasjonen av Norge.
Ved starten på den kalde krigen ønsket man å forhindre at en lignende situasjon skulle oppstå. Derfor, i forbindelse med forarbeidet til beredskapslovgivningen, ble kongelig resolusjon av 10. juni 1949, «Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved væpnet angrep på Norge», vedtatt.
Direktivene rediger
Direktivene spesifiserer og bekrefter plikten for alt befal og militære sjefer i Forsvaret:
- Ta opp væpnet kamp mot enhver fiende som forsøker å ta over Norge.
- Har mobilisering først blitt utløst, kan denne ikke tilbakekalles før den enkelte når sin forhåndsbestemte møteplass ved mobilisering.
- Alle ordrer som utstedes i Kongens, regjeringens eller forsvarssjefens navn som tilbakekaller mobiliseringsordren, er falske og skal ikke adlydes.
- Det er plikt til å gjøre motstand, selv om alt synes tapt, andre overgir seg eller fienden truer med at det ikke vil bli gitt noen form for nåde.
- Selv om hele eller deler av Norge er okkupert, skal enhver vernepliktig og våpenfør person gjøre sitt ytterste for å slutte seg til frie norske styrker enten i landet eller utenlands.
- Militære sjefer har plikt til å iverksette tiltak mot femtekolonnister eller sabotører.
- Aldri gi æresord til fienden om en blir tatt som krigsfange.
Tradisjon rediger
Direktivene er kjent som «Plakaten på veggen», da det er uskreven tradisjon i Forsvaret at et eksemplar av disse direktivene skal henge synlig på hvert militært kontor i Norge.
Alarmberedskapen 7. juni 1968 rediger
Bare én gang i norsk historie har direktivene nesten blitt satt i kraft.
3. juni 1968 ble Leningrads militære distrikt (LEMD) i Sovjetunionen satt i alarmberdeskap. Innen få dager hadde en total styrke på 11 000 soldater fra Den røde armé, 4 000 marineinfanterister, 210 stridsvogner, 500 stormpanservogner, 265 drevne eller selvdrevne artillerienheter, 1 300 lastevogner, 50 jagerfly og 20 transportfly av typen AN-12 Cub samlet i Petsjenga-Murmansk-området.
Natt til 7. juni hørte grensevakter som tilhørte Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) sterk motordur langs hele den norske og sovjetiske grensen. På grunn av dårlig vær var det ingen mulighet til å observere over grensen, så samme natt besluttet Sjef GSV å sette sine styrker i alarmberedskap og rykket ut til sine respektive alfa-beredskapsstillinger.
Styrkedemonstrasjonen varte fram til 10. juni da de sovjetiske styrkene trakk seg tilbake fra grenseområdene.
Se også rediger
Sovjetisk demonstrasjon av militær styrke ved den norsk-russiske grensen i 1968