Nåde som kristen teologisk betegnelse betyr Guds tilgivende kjærlighet.[1]

Forståelsen av ordet nåde slik det brukes i Bibelen har sin bakgrunn i det orientalske eneveldige kongestyret. At en konge viste nåde betydde alltid at han personlig grep inn i en persons liv og direkte ga ham noe direkte eller tilgav ham all skyld. Bibelen beskriver alltid nåde som Guds umiddelbare inngrep, hjelp og gave. Å stå i nåden er derfor å stå i et umiddelbart personlig forhold til Gud, hvor Gud er giver og opprettholder.[2]

Et eksempel på nåde er å la noen gå uten straff selv om de har gjort noe galt.

ReferanserRediger

  1. ^ Ef 2,8—9: Confessio Augustana art. 20
  2. ^ Bibelsk Oppslagsbok. Lunde Forlag 1985
 Denne religionsrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.