Irans historie
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
Historien til Iran (Persia) dekker tusenvis av år, fra kongedømmet Elam til dagens islamske republikk Iran. Den antikke nasjonen Iran var historisk kjent i vesten som Persia inntil 21. mars 1935. Navnet ble brukt i vest på grunn av det greske navnet for Iran, Persis. Persia blir brukt for å beskrive nasjonen Iran, dets folk eller dets antikke imperier. Perserne kalte landet sitt for Iran/Iranshahr siden sasanidenes tid.
Navnet Persia kommer fra en region sør i Iran, kalt Fars eller Pars på persisk. Persis er den helleniserte formen for Pars, som var bakgrunnen for at europeiske nasjoner kalte det Persia. Denne regionen var kjernen for det opprinnelige persiske imperiet. Vesten henviste til staten som Persia inntil 21. mars 1935 da Reza Shah Pahlavi formelt ba det internasjonale samfunnet kalle landet ved dets innfødte navn, Iran, som betyr ariernes land.
Persia var en gang en supermakt, et betydelig imperium, men har med jevne mellomrom blitt overkjørt av invasjoner og har fått sitt territorium endret opp gjennom århundrene. På grunn av invasjoner av makedonere, arabere, seldsjukk-tyrkere, mongoler og andre, og på grunn av at det ofte har blitt viklet inn i affærene til større makter, har Persia alltid revurdert sin nasjonale identitet og har utviklet en spesiell politisk og kulturell enhet.
Rundt 2000 f.Kr. migrerte ariere til landet Iran i tre grupper: medere, persere og parthiere. Det var da dette landet ble kalt Iran, som betyr ariernes land. Persere, forfedre til dagens iransk persiske folk bosatte seg i Sentral-Iran. Mederne, (forfedre til dagens aserbajdsjanere og kurdere) bosatte seg i et område som inkluderte dagens Hamadan i øst, Kurdistan i vest og Aserbajdsjan-regionen i nord. Medernes område var avgrenset mot sør av Isfahan, en av bosetningene til de akamenidiske persere. Parthiere bosatte seg i området mellom Gurgan, Damghan og Neishabur.[1][2][3][4]
Oldtiden rediger
Utdypende artikkel: Perserriket
De tidligste faste bosetningskulturene dateres til 18 000-16 000 år siden. Det sjette årtusenet f.Kr. så et nokså avansert landbrukssamfunn med bylignende befolkningssentra.
Mange dynastier har hersket i Persia opp gjennom tidene. Forskere og arkeologer er bare i startgropen av å oppdage utstrekningen av det uavhengige, ikke-semittiske elamitt-imperiet og Jiroft-sivilisasjonen(2) (3) som mange av de som bygget ziggurater og byer før de greske og egyptiske statene oppstod. På slutten av det andre årtusenet, slo nomader fra Sentral-Asia seg ned i Persia.
Det første ekte imperiet av globale dimensjoner i Persia, blomstret under akamenidene (559-330 f.Kr.) Dynastiet var grunnlagt av Kyros den store som samlet de forskjellige stammene og kongedømmene til en samlet enhet. Etter den hellenistiske perioden (300-250 f.Kr.) kom parthernes (250 f.Kr.-226 e.Kr.) og sasanidenes (226-651) dynastier.
Islamsk erobring rediger
Utdypende artikkel: Den islamske erobringen av Iran
Innen et år etter Muhammeds død i 632, var Arabia sikret nok til at hans sekulære etterfølger, Abu Bakr, den første kalif, kunne begynne kampanjen mot de bysantinske og sasanidiske imperiene.
Beduin-araberne som kastet sasanideimperiet var drevet ikke bare av et ønske om erobringer og plyndring, men også av en ny religion, islam. De rike sasanide-landene i Irak gjorde det til et klokt valg for arabiske bosetninger og «ønsket om å fravriste disse landene fra det iranske aristokratiet» var et hovedmotiv for araberne. Erobringen av Persia og videre var først og fremst for å skaffe seg nye inntekter.
Middelalderen rediger
Persias neste herskende dynastier kom fra de sentralasiatiske tyrkisk-språklige krigerne som flyttet ut av Sentral-Asia inn i Transoxiana i mer enn et årtusen. Abbasid-kalifene begynte å leie inn disse folkene som slavekrigere så tidlig som det niende århundret. Kort tid etterpå begynte den reelle makten til abbasid-kalifene å forsvinne, etterhvert ble de religiøse figurer mens krigerslavene hersket. Ettersom makten til abbasid-kalifene minket, steg en rekke uavhengige og innfødte dynastier i forskjellige deler av Persia, noen med betydelig innflytelse og makt. Blant de viktigste av desse overlappende dynastiene var tahiridene i Khorasan (820-872), saffaridene i Sistan (867-903) og samanidene (875-1005), opprinnelig i Bukhara. Samanidene hersket etterhvert et område fra det sentrale Persia til India. I 962 erobret en tyrkisk slaveguvernør av samanidene, Aluptigin, Ghazni (i dagens Afghanistan) og etablerte et dynasti, ghaznavidedynastiet, som varte til 1186.
Flere samanid-byer ble tapt til en annen tyrkisk gruppe, seldsjukkene, en klan av oghuz (eller ghuzz)-tyrkerne, som levde nord for Amu-Darja. Deres leder, Tughril Beg, snudde sine krigere mot ghaznavidene i Khorasan. Han gikk sørover og så vestover og erobret, men uten å ødelegge, byene i sin vei. I 1055 gav kalifen i Bagdad Tughril Beg kapper, gaver og tittelen «kongen av østen». Under Tughril Begs etterfølger, Malik Shah I (1072–1092), opplevde Iran en kulturell og forskningsmessig renessanse, mye takket være den brilliante iranske visiren Nizam al-Mulk. Disse lederne etablerte skoler i alle større byer. De brakte Abu Hamid Ghazali, en av de største islamske teologer, og andre eminente forskere til seldsjukk-hovedstaden i Bagdad og oppmuntret og støttet deres arbeid.
En alvorlig intern trussel mot seldsjukkene, derimot, kom fra ismailittene, en hemmelig sekt med hovedkvarter i Alamut mellom Rasht og Teheran. De kontrollerte det umiddelbare område i mer enn 150 år og sendte sporadisk ut støttespillere for å styrke sitt styre ved å myrde viktige embetsmenn.
Før første verdenskrig rediger
Persia gikk gjennom en fornyelse under safavide-dynastiet (1502–1736), der den mest prominente figuren var sjah Abbas I. Erobreren Nadir Shah og hans etterfølgere ble fulgt av zand-dynastiet grunnlagt av Karim Khan, qajar- og pahlavi dynastiene, de to siste hhv. 1795-1925 og 1925-1979.
I det 17.århundret hadde de europeiske landene, inkludert Portugal, Storbritannia, Russland og Frankrike, allerede etablert kolonistiske fotfester i regionen. Iran tapte som et resultat herredømme over mange av sine provinser til disse landene via Turkmanchay-traktaten, Gulistan-traktaten og andre.
Moderne iransk historie begynte med et nasjonalistisk opprør mot sjahen (som forble ved makten) i 1905, opprettelsen av en begrenset konstitusjon i 1906 (som gjorde landet til et konstitusjonelt monarki), og funnene av olje, se William Knox D'Arcy og British Petroleum. Storbritannia og Russland kappet om å kontrollere området, og regulerte den til slutt i en avtale i 1907 som delte regionen inn i innflytelsessfærer.
Verdenskrigene rediger
Under 1. verdenskrig var landet okkupert av britiske og russiske styrker, men var stort sett nøytralt. I 1919 forsøkte britene å opprette et protektorat i Iran, støttet av Sovjetunionens tilbaketrekning i 1921. Det året etablerte et militærkupp Reza Khan, en persisk offiser av den persiske kosakkbrigaden, som diktator og så sjahen av det nye pahlavi-dynastiet (1925). Reza Shah Pahlavi hersket i nesten 16 år, innsatte det nye pahlavi-dynastiet, hindret de britiske forsøkene på kontroll og presset på for å få landet utviklet.
Under hans styre begynte Persia å modernisere og sekularisere politikken, og den sentrale regjeringen sikret sin autoritet over stammene og provinsene.
Under 2. verdenskrig utgjorde Iran en viktig del av de allierte forsyningslinjene for forsyninger til Sovjetunionen. I august 1941 okkuperte britiske og indiske styrker Iran fra Irak og sovjetiske styrker fra nord. I september abdiserte Reza til fordel for sin sønn Muhammed Reza Pahlavi som hersket til 1979.
Ved Teheran-konferansen i 1943 garanterte USA, Storbritannia og Sovjetunionen uavhengighet etter krigen og grensene til Iran. Men da krigen endte, nektet ikke bare sovjetiske tropper stasjonert i det nordvestre Iran å trekke seg tilbake, men støttet opprør som etablerte en kort, pro-sovjetisk separatistregime i de nordlige regionene Aserbajdsjan og Kurdistan, Folkerepublikken Aserbajdsjan og Kurdisk Folkerepublikk sent i 1945, begge i realiteten sovjetiske marionettregimer.
Sovjetiske tropper trakk seg ikke ut fra Iran før mai, 1946 etter å ha mottatt løfter om oljekonsesjoner. De sovjetiske republikkene i nord ble snart kastet og oljekonsesjonene trukket tilbake.
USA og sjahen rediger
Arnaud de Borchgrave skrev:
- Flere amerikanske administrasjoner, som begynte i 1953 med et CIA-iverksatt kupp for å bli kvitt statsminister Muhammed Mossadegh og få tilbake sjah Muhammed Reza Pahlavi fra et kort eksil i Roma, til det amerikanske sviket av sjahen i 1978, blandet seg direkte inn i landets interne affærer. [1]
Innledningsvis var der håp om at etter-okkupasjonstidens Iran kunne bli et konstitusjonelt monarki. Den nye, unge sjah Muhammed Reza Pahlavi tok til å begynne med en tilbaketrukket rolle i styringen av landet, og tillot parlamentet å ha mest makt. Noen valg ble holdt i de første usikre årene, selv om de ble preget av korrupsjon. Parlamentet ble kronisk ustabilt, og fra 1947 til 1951-perioden så Iran oppkomsten og fallet til seks forskjellige statsministre.
I 1951 tvang statsminister Muhammed Mossadegh, en militant nasjonalist, parlamentet til å nasjonalisere den britiskeide oljeindustrien i en situasjon kjent som Abadan-krisen. Til tross for britisk press, inkludert en økonomisk blokade som førte til harde tider, fortsatte nasjonaliseringen. Mossadegh ble midlertidig tvunget fra makten i 1952 men returnerte raskt og tvang sjahen til å flykte. Det ble antatt at Mossadegh ville erklære en republikk, men noen få dager senere returnerte sjahen og tvang igjen Mossadegh fra embetet 19. august med amerikansk CIA-støtte. Mossadegh ble arrestert og en ny statsminister ble utnevnt.
Som takk for den amerikanske støtten gikk sjahen i 1954 med på å la et internasjonalt konsortium bestående av britiske (40 %), amerikanske (40 %), franske (6 %) og nederlandske (14 %) selskaper å drive de iranske oljefasilitetene de neste 25 årene, der profittene skulle deles likt. Med andre ord, ingen kontroll eller profitt gikk til Iran. De sene 50-årene og 60-årene så en tilbakevending til stabilitet. I 1957 endte unntakstilstanden etter 16 år og Iran nærmet seg Vesten, sluttet seg til Bagdad-pakten og fikk militær og økonomisk støtte fra USA. Den iranske regjeringen begynte et bredt reformprogram for å modernisere landet, bl.a. ved å forandre det kvasi-føydale jordsystemet.
Men reformene forbedret ikke de økonomiske tilstandene i stor grad og den liberale provestlige politikken fremmedgjorde enkelte islamske religiøse og politiske grupper. Fra midten av 60-årene ble den politiske situasjonen økende ustabil, og organisasjoner som Mujaheddin-e-Khalq (MEK) dukket opp. I 1961 satte Iran i gang en serie med økonomiske, sosiale og administrative reformer som ble kjent som sjahens hvite revolusjon. Kjernen i dette programmet var landreformer. Modernisering og økonomisk vekst som en ikke hadde sett tidligere fortsatte, drevet av Irans enorme petroleumsreserver, den tredje største i verden.
Statsminister Hassan Ali Mansur ble myrdet i 1965 og den interne sikkerhetsorganisasjonen, SAVAK, ble mer voldelig aktiv. Det er antatt at 13 000-13 500 mennesker ble drept av SAVAK i løpet av denne tidsepoken, og tusenvis flere ble arrestert og torturert. Det islamske presteskapet, ledet av ayatollah Ruhollah Khomeini (som ble sendt i eksil i 1964), hevet røsten mer og mer.
Internasjonale forbindelser med Irak var sterkt nedadgående, hovedsakelig på grunn av uenighet over Shatt al-Arab-vannveien som i en avtale fra 1937 ble gitt til Irak. Etter et antall sammenstøt i april 1969, forkastet Iran 1937-avtalen og krevde reforhandlinger. Iran økte i stor grad sine forsvarsbudsjetter og innen de tidlige 70-årene var landet regionens sterkeste militærnakt. I november 1971 tok iranske styrker kontroll over tre øyer i munningen av Persiagulfen, som respons til at Irak utviste tusenvis av iranske borgere.
I midten av 1973 returnerte sjahen oljeindustrien til nasjonal kontroll. Etter den arabisk-israelske krigen i oktober, 1973, sluttet Iran seg ikke til den arabiske oljeboikotten mot vesten og Israel. I stedet brukte den situasjonen til å heve oljeprisene og brukte pengene til modernisering og for å øke forsvarsutgiftene.
Mujaheddin-e-Khalq myrdet i begynnelsen av 70-årene Teheran-basert amerikansk militært personell og amerikanske sivile involvert i militære kontrakter, i et forsøk på å svekke regimet og fjerne utenlandsk innflytelse. En grensedisputt mellom Irak og Iran ble løst med Alger-avtalen 6. mars 1975.
Men de økonomiske forbedringene hadde en tendens til å komme en svært liten gruppe til gode og hadde ingen innvirkning på majoriteten av befolkningen, noe som kulminerte i utstrakte relgiøstledede protester sent i 70-årene. Der var utstrakt religiøs og politisk motstand mot Muhammed Reza Pahlavis styre og programmer, særlig SAVAK, det hatede interne sikkerhets og etterettningsorganisasjonen. Unntakstilstand ble erklært i september 1978 for alle betydelige byer men sjahen anerkjente erosjonen av maktbasen og flyktet fra Iran 16. januar 1979.
Islamsk revolusjon rediger
Utdypende artikkel: Den iranske revolusjon
Etter mange måneder med folkelige protester mot styret til sjahen, ble han tvunget til å flykte nasjonen 16. januar 1979. En periode med intern strid om Irans fremtid endte med at en allianse ledet av ayatollah Khomeini vant frem. Den ville gjøre Iran om til en teokratisk stat. Den 1. februar 1979 vendte Khomeini hjem fra eksil fra Frankrike (etter 15 år i Frankrike, Tyrkia og Irak) og styrtet sjahens regjering 11. februar og ble Irans øverste leder.
Den nye regjeringen var sterkt nasjonalistisk og religiøst konservativ. Den nasjonaliserte industri og gjeninnførte islamske tradisjoner innen kultur og rettspleie. Utslag av vestlig innflytelse ble stått ned på og den eksisterende provestlige eliten var snar til å slutte seg til sjahen i eksil. Der kom til sammenstøt mellom rivaliserende religiøse fraksjoner, og brutal undertrykkelse av motstandere ble vanlig.
Den islamske republikk rediger
Støttet av Mujaheddin-e-Khalq tok iranske militante studenter den amerikanske ambassaden i Teheran 4. november 1979 og holdt den til 20. januar 1981 (Se Gisselkrisen i Iran). Carter-administrasjonen innførte økonomiske sanksjoner 7. april 1980 og forsøkte en redningsaksjon senere samme måned. Et kommandoangrep ble avbrutt 25. april før Teheran var nådd, etter at mekaniske problemer satte redningshelikoptrene på bakken og åtte amerikanske soldater ble drept i en kollisjon i luften. 24. mai krevde den internasjonale domstolen at gislene skulle frigis. Krisen ble avsluttet med signeringen av Alger forliket den 19. januar 1981. Gislene ble frigitt dagen etter, få minutter etter at Ronald Reagan overtok presidentembetet etter Jimmy Carter.
Irak invaderte Iran 22. september 1980 (se Iran-Irak-krigen). USA solgte våpen til Iran som del av den grumsete avtalen (se Iran-Contras-skandalen). Samtidig forsynte USA Irak med våpen og teknologi for å opprettholde en balanse i krigen. Iran gikk til slutt med på FNs resolusjon 598 i 1988 på å stanse den blodige krigen.
I 1981 detonerte Mujaheddin-e-Khalq bomber i hovedkvarteret til det islamske republikkpartiet og i statsministerens kontor og drepte 70 høyerestående iranske embetsmenn, inkludert ayatollah Muhammed Beheshti (justisminister), Muhammed Ali Rajai (president) og Muhammed Javad Bahonar (statsminister).
Etter Khomeinis død 3. juni 1989 valgte ekspertrådet, et valgt råd av høyere prester, presidenten i republikken, Ali Khamenei, til hans etterfølger som nasjonal religiøs leder i det som skulle vise seg å være en jevn overgang. I august samme år ble Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, ordstyreren i nasjonalforsamlingen, valgt til president av et overveldende flertall.
Under gulfkrigen (1991) forble landet relativt nøytralt, og begrenset sine handlinger til fordømmelse av USA og tillot irakiske fly og flyktninger inn i landet.
Rafsanjani ble gjenvalgt i 1993 med et mer moderat flertall. Noen vestlige observatører tilla den lavere valgdeltagelsen til misnøye med den svekkede økonomien. Rafsanjani ble avløst i 1997 av den mer moderate Muhammed Khatami. Dette førte landet inn i en farlig drakamp mellom en regjering som søkte reformer og moderat liberalisering mot et presteskap som fremdeles var sterkt konservativt. Denne splittelsen nådde et klimaks i juli 1999, da massive protester mot regjeringen brøt ut i gatene i Teheran. Urolighetene varte i over en uke før politi og regjeringstro vigilanter spredte folkemengdene. Khatami ble gjenvalgt i juni 2001 men hans forsøk var stadig blokkert av det religiøse vokterrådet.
Etter Khatamis gjenvalg, beveget konservative elementer innen Irans regjering seg for å underminere den reformistiske bevegelsen ved å forby liberale aviser og diskvalifisere kandidater for parlamentsvalg. Denne hindringen av enighet, kombinert med Khatamis feilslåtte forsøk på å reformere regjeringen, førte til voksende politisk apati blant Irans ungdom. Den sterkt konservative borgermesteren i Teheran, Mahmoud Ahmadinejad, ble valgt til president i 2005 i et valg som fant sted etter at over tusen kandidater var blitt diskvalifisert av vokterrådet.
Iranske kongedømmer rediger
| Iranske dynastier | |
 |
Referanser rediger
Se også rediger
Litteratur rediger
- Hulda Kjeang Mørk En kort introduksjon til Irans moderne historie i serien En kort introduksjon. Cappelen Damm 2023
- All the Shah's Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror, Stephen Kinzer, 2003, ISBN 0-471-26517-9
- Bird, Isabella, L. 1891. Journeys in Persia and Kurdistan. Vol. I. Reprint: Virago Press, London. With a new introduction by Pat Barr. 1988.
Eksterne lenker rediger
- (en) History of Iran – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Google News: Iran
