Åpne hovedmenyen

Abu Hamid Ghazali

muslimsk teolog og filosof
Abu Hamid Ghazali
Al-Ghazali.png
Født1058 (juliansk)
Tus
Død19. desember 1111 (juliansk)
Tus
Gravlagt Mashhad
Beskjeftigelse Filosof, mutakallim, selvbiograf, teolog
Nasjonalitet Abbasidene, Seldsjukkriket

Al-Ghazalis verk Ihya 'ulum al-din (Gjenopplivelse av religionens vitenskaper) er et av hans hovedverk, hvor han bygger bro mellom mellom mystikk og rasjonalitet.[1][2]

Abu Hamid Muhammad ibn Muhammad al-Ghazali (født 1058 i Tus i Khorasan, Persia, død 19. desember 1111 i Tus) var en muslimsk teolog og filosof, kjent som Algazel i den vestlige middelalderske verdenen.

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Det lille man vet om hans unge år, stammer antagelig fra en tradisjon som oppstod etter hans død. Ifølge denmne skal han ha mistet sin far i ung alder, og da skal han og hans bror Ahmad ha blitt tatt vare på av en sufi. Al-Ghazalis samtidige og første biograf, 'Abd al-Ghafir al-Farisi, skriver imidlertid bare at al-Ghazali begynte å få undervisning i fiqh (islamsk rettsanvendelse) fra Ahmad al-Radhakani, en lokal læremester.

KarriereRediger

Etter at hans senere læremester al-Juwayni (1028-1085) døde, dro Ghazali til Nizam al-Mulks hoff. Han var seldsjukksultanenes vesir, og utnevnte ham til professor ved det sunnittiske lærestedet al-Nizamiyya i Bagdad.

Al-Ghazali underviste 1091–95 i islamsk lov og teologi ved al-Nizamiyya, og skrev omfattende kritiske verker mot en rekke av tidens filosofiske og teologiske retninger. I denne stilling opparbeidet han seg ry som den aller fremste lærde i det islamske Bagdad; han var også etterspurt som politisk rådgiver.

I ettertid er Al-Ghazali ofte blitt framstilt som syndebukken og årsaken til at den frie islamske tenkningen stagnerte, blant annet ved at han i verket Filosofenes villfarelser (Tahâfut al-falâ-sifa) angivelig avviser tanken om årsakssammenhenger.[3] Denne syndebukkrollen er en foreldet forenkling[4], og de lærde strides om hva han egentlig mente om årsakssammenhenger.[3]

Etter en sjelelig krise i tiden etter mordet på Nizam al-Mulk, orienterte han seg i retning av sufismen (islamsk mystikk), og forlot lærestedet og Bagdad i 1095 for å leve som en omstreifende asket i noen år, i Palestina og i Syria. Deretter vendte han tilbake til hjembyen Tūs, der han - med unntak av en kort gjenopptakelse av professorvirksomhet i professor i Nishapur (1106), forble frem til sin død og levde et tilbaketrukket liv.

I sin selvbiografi Al-munqidh min al-dalal (Redning fra villfarelsen),[5] argumenterte han i ettertid for en teologisk posisjon som forkastet den rene skolastikken og bygde på den personlige opplevelsen/erfaringen (ma'rifa) av Guds kjærlighet og frykt for Guds dom. Han arbeidet for å bygge bro mellom mystikk og rasjonalitet[6], og «med sitt suverene utgangspunkt i islamsk teologi og jus greide han å sikre mystikken en plass i offisiell islam».[7]

Al-Ghazali skal ha påvirket europeiske tenkere som Thomas Aquinas og Blaise Pascal.[1]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Abu Hamid Ghazali i Store norske leksikon
  2. ^ Ihya 'ulum al-din i engelsk oversettelse; ghazali.org
  3. ^ a b Kilde for sitat og vurderinger er Amund Bjørsnøs' innledning til Klassiske islamske tekster, 2013. Utdrag fra Filosofenes villfarelser er gjengitt i antologien Klassiske islamske tekster.
  4. ^ Amund Bjørsnøs. Arabisk vitenskapshistorie bringes ned fra elfenbenstårnet Arkivert 5. mai 2014 hos Wayback Machine.; salongen.no; 10.1.2013
  5. ^ Engelsk oversettelse av Al-munqidh min al-dalal; ghazali.org
  6. ^ Per Kværne (1992). Kunnskapsforlagets religionsleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 8252521533. 
  7. ^ Jan Opsal (1994). Lydighetens vei: islams veier til vår tid. Universitetsforlaget. s. 182. ISBN 8200039609. 

Eksterne lenkerRediger