Stor-Khorasan

Artikkelen omhandler en historisk region. For andre betydninger, se Khorasan.

Khorasan (persisk: خراسان, også transkribert Chorassan, Khorassan eller Chorasan), historisk mange ganger sammenfattet med de nordligere regioner som Khorāsān og Mā warā’ an-nahr (arabisk: خراسان وما وراء النهر, Ḫurāsān wa-Mā warāʾ an-nahr), er en historisk region i Sentral-Asia som dekker områder som nå er i de moderne stater Afghanistan, Iran, Tadsjikistan, Usbekistan og Turkmenistan.

Khorasan, Transoxania og Khoresmia

EtymologiRediger

Ordet Khorasan er gammelpersisk og betyr «Soloppgangens land». Senere fikk ordet på partisk og mellompersisk språk generelt betydningen «Østen».

Ifølge flere kritiske standardleksika for persisk og dari, f. eks. Dehchodas leksikon, er خراسان sammensatt av خر chor «sol» og آسان āsān; dette betyr f. eks. «metode» eller «sett og vis». Som adjektiv betyr āsān «lett». Dermed skulle Khorasan ordlig bety «solmetode» eller «sol lett», derfra omtrent «solens gang, sol(opp)gang», og betegner Orienten (Khāwar) - østen i motsetning til oksidenten som heter (bāchtar باختر) (samme ord som går igjen i Baktra, Baktria).

Vesentlig mer sannsynlig ansees imidlertid det som foreslås av Ghilain (1939: 49),[1] og gjentas hos Nyberg (1974: 220),[2] Khorasan skulle komme fra middelpersisk xwar «sol» og det partiske verb ās «komme«“ Endelsen -ān betegner presens partisipp. Dermed skulle Khorasan (middelpersisk xwarāsān) bety «den kommende sol».

GeografiRediger

Regionen grenser i vest til Kaspihavet og i øst til Hindukush. Den nordlige del er i Turkestan, de sørlige deler er i ørkenregionen Sīstān. I sørvest markeres grensen av de to oasene Tabas og Kurain. Historikeren Al-Balādhurī (9. århundre) betegner de to oasene i sin bok «Landenes erobring» som «Khorasans porter» (bābā Ḫurāsān).[3]

Det gamle Khorasans viktigste byer var Samarkand, Bukhara (i dag i Usbekistan), Herat, Balkh, Ghazni, Kabul (nå i Afghanistan), Mashhad, Tūs og Nishapur (nå i Iran).

HistorieRediger

Førislamsk tidRediger

Som historisk landskap strakte Khorasan seg i antikken fra Kaspihavet til det som i dag tilsvarer det sentrale Afghanistan. Siden 500-tallet f.Kr. og Kyros den stores regjeringstid tilhørte det Perserriket og var inndelt i satrapiene Baktria, Sogdia, Khoresmia og Partia. Med Aleksander den stores seier over akhamenidene ble Khorasan en makedonsk koloni. Ved delingen av Aleksanders rike tilfalt det seleukidene. Etter Arsakes Is erobringer (247 f. Kr.) var Khorasan opphavs- og kjerneområde for Parterriket, som i 227 e. Kr. under Ardashir I tilfalt det persiske sassanidedynastiet og ble en av fire regioner i det nypersiske riket. Det var på denne tid at det fikk navnet «Soloppgangens land» (= Khorasan).

Islamsk periodeRediger

De første arabiske overfall på khorasansk område fant sted under ʿUthmān ibn ʿAffāns kalifat, og ble anført av stattholderen i Basra, ʿAbdallāh ibn ʿĀmir. Han rykket i år 30 i muslimsk tidsregning (= 650/651 e.Kr.) inn i Khorasan. Der nedkjempet han heftalittene og okkuperte områdene rundt Merv, Balch og Herat.[4] Umayyadene sendte sine egne stattholdere til Khorasan, blant dem for eksempel Yazīd ibn al-Muhallab som tjenestegjorde fra 702 til 704, og Qutaiba ibn Muslim.

Under Nasr ibn Saiyārs stattholdertid fikk abbasidenes propaganda stor innflytelse i Khorasan. Den 15. juni 747 heiste Abū Muslim i Marw abbasidenes «sorte banner» og innledet opprør mot abbasidene. Hans general Qahtaba ibn Shabib jaget de umayyadiske styrkene vestover og trengte dem ut av Iran.

Etter at abbasidene var kommet til makten i 749 forble Abū Muslim stattholder der frem til sin død i 755. Mange av folkene der, som for eksempel barmakidene, vandret med tiden mot vest og stilte seg til disposisjon for abbasidene som regjerte fra Irak. Al-Balādhurī forteller at soldater fra Khorasan i 141/142 a.H. (= 758/759) slo leir med sin kommandant Maslam ibn Yahyā i Kilikia, og grunnla byen Adana der.[5]

Under de påfølgende dynastiene (tahiridene, safaridene, samanidene) utviklet Khorasan seg til et viktig sentrum for persisk og islamsk kultur. Dette fortsatte også etter at de turko-persiske dynastiene overtok (ghaznavidene, seldsjukkene). I 1220 ble Khorasan erobret av mongolene under Dsjingis Khan, men fikk en ny blomstringstid under de kommende herskerne (ilkhanene, timuridene, mogulene).

De viktigste av sufismens mestre i den persisk-islamske verden levde og virket her. Her var legen Avicenna, algebra-utvikleren al-Chwarizmi, teologen al-Ghazali, dikterne Rumi, Attar og Ferdousī, matematikerne Ulugh Beg og Omar Chajjam og den universallærde al-Biruni.

I 1598 ble mesteparten av Khorasan underlagt iransk overhøyhet for godt, da safavidene erobret det meste av det østlige Iran. I kortere perioder var imidlertid mindre deler i nord og sør underlagt usbekisk og indisk herredømme. I 1748 ble det pashtunske Durrani-dynasti grunnlagt i Khorasan. Deres emirer kalte seg herskere av Khorasan, og de ble opphavet til den senere staten Afghanistan.

I 1863 falt Herat til Afghanistan, og Merv falt i 1884 til Russland. I Afghanistan anser særlig den persiske/tadsjikiske befolkning seg som etterkommere av det middelalderske Khorasan.

BefolkningRediger

På grunn av sin historie har Khorasan blitt en demografisk smeltedigel. Hit kom persere, arabere, tyrkere, kurdere, mongoler og balutsjer, og i mindre antall blant annet jøder og lurere. Også noen tidligere nomadiske etnisiteter har blitt en del av befolkningen i Khorasan, som jat-folket og asheq (se aşık)-musikere, som begge er grupper som stammer fra India.[6] Mesteparten taler iranske språk, hovedsakelig persisk (farsi) og pashto. En betydelig minoritet taler sentralasiatiske tyrkiske språk, hvorav usbekisk og turkmensk er de viktigste. Dessuten tales det arabisk og kurdisk. Hele 99 prosent av befolkningen i området er muslimsk; i Iran er flertallet sjiamuslimer, og i de andre landene er det flest sunnitter men også en betydelig sjia-minoritet. Særlig det vestlige Khorasan har en sentral betydning for sjiaene, spesielt siden byen Mashhad er en hellig by for sjiamuslimer.

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ A. Ghilain: Essai sur la langue parthe: son système verbal d'après les textes manichéens du Turkestan oriental. Bureaux du Muséon, Louvain 1939.
  2. ^ H. S. Nyberg: A Manual of Pahlavi II. Harrassowitz, Wiesbaden 1974.
  3. ^ al-Balāḏurī: Kitāb Futūḥ al-Buldān. Ed. Michael Jan de Goeje. Brill, Leiden 1866, s. 403. linje 3. (Digitalisat)
  4. ^ Artikkel: ʿAbd Allāh: ʿĀmir. I: The Encyclopaedia of Islam. New Edition. Bind I: A-B. Brill, Leiden 1986, ISBN 978-90-04-08114-7, s. 43b.
  5. ^ Al-Balāḏurī: Kitāb Futūḥ al-Buldān. Ed. Michael Jan de Goeje. Brill, Leiden 1866, S. 168, Z. 11f. (Digitalisat)
  6. ^ Sekandar Amanolahi: The Gypsies of Iran (A Brief Introduction). I: Iran & the Caucasus. Band 3/4, 1999/2000, ISSN 1609-8498, Brill, Leiden 1999, S. 109–118, her s. 109.