Wikipedia

Abu Muslim

(Omdirigert fra «Abū Muslim»)

Abu Muslim Abd Rahman ibn Muslim Khorasani (arabisk: ‏أبو مسلم عبد الرحمن بن مسلم الخراساني‎; født ifølge noen kilder ca 720 i Merv, men ifølge andre ved Isfahan, myrdet 12. februar 755 i Kufa i Irak) var en persisk opprørsleder.

Abu Muslim
Født718Rediger på Wikidata
Isfahan (Umajjadene, kildekvalitet: nær)
Merv (Umajjadene, Khorasan)
Dødfebruar 755Rediger på Wikidata
Seleucia-Ctesiphon (Abbasidene)
BeskjeftigelseMilitær leder, Wāli, Dāʿī Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetUmajjadene
Abbasidene
Abu Muslim på Commons
Abu Muslim irettesetter skrønemaker.

Abu Muslim anførte i 747 et opprør i Khorasan som førte til at umajjadenes dynasti falt og ble erstattet av abbasidenes kalifat. Han var en stor lederbegavelse som forstod å utnytte den folkelige misnøye og å drive antiumajjadisk propaganda. Etter det nye kalifatets opprettelse fikk Abu Muslim Khorasan som forlegning, men ble avsatt avsatt senere av Al-Mansur og ble myrdet.

Liv og virke rediger

Bakgrunn, tidlig virke rediger

Det finnes egentlig ingen pålitelige kilder om opprinnelsen eller fødenavnet til Abu Muslim.[1] Han kan ha vært en slave av persisk avstamning i tjeneste for en arabisk stamme i Kufa.[2] Imidlertid er det også arabiske kilder som omtaler ham som et medlem av den abbasidiske familie, som kurder, som jemenitt, eller som en etterkommer av det gamle iranske aristokrati.[3] Abu Muslim vokste opp i Kufa, et arnested for politisk uro på den tiden.

I en alder av rundt 20 år var han en av tilhengerne av al-Mughira bin Sa'id, grunnleggeren av den ekstreme sjia-sekten mughiriyyaene.

Hans rolle i den abbasidiske revolusjon rediger

I 741 eller 742 ble han løslatt fra fengselet i Kufa av ledere av den abbasidiske bevegelse i Khorasan. Overhodet for Abbaside-familien, Ibrahim bin Muhammad, ga ham navnet «Abu Muslim» og sendte ham til Khorasan noen år senere for å utløse ved agitasjon og så lede et opprør mot umayyadekalifatet der. Først ble Abu Muslim motarbeidet av sjia-lederne i Khorasan. På et møte under påfølgende pilegrimsreise insisterte Ibrahim på Abu Muslims ledelse overfor opprørerne. Abu Muslim slo seg ned i Merv og spredte abbasidepropaganda der ved hjelp av misjonærer. Som et resultat vokste hans følge raskt.

Den 15. juni 747 heiste Abu Muslim «det sorte banner» og startet opprøret mot umayyadene. Ved hjelp av den arabiske yamanistammen erobret han Herat, Balkh og andre byer. Rundt årsskiftet 747/748 erobret han Merv, hovedssetet til guvernør Nasr ibn Saiyār, som klarte å flykte, men senere ble drept etter ytterligere kamper. Abu Muslim undertrykte et opprør i Balkh og grep makten. Han fikk den konkurrerende opprører ʿAbdallāh ibn Muʿāwiyah eliminert fra etterkommerne etter Abu Tālib.[4] Fra Merv forfulgte Abu Muslims general Qahtaba bin Shabib umayyadestyrkene vestover, noe som førte til dynastiets undergang.

Guvernør i Khorasan rediger

Etter at as-Saffah – Ibrahims bror – ble utropt til kalif, sverget Abu Muslim troskap til den nye kalifen og overtok stillingen som guvernør i Khorasan. I 750/751 undertrykte Abu Muslim et sjia-opprør i Bukhara og sendte sin general Abu Da'ud østover. Kalif al-Saffah nølte med å henrette Abu Salama, guvernøren av Kufa, på grunn av Abu Muslims innflytelse. Abu Muslim gikk imidlertid ikke bare med på drapet, men innhyret også as-Saffahs leiemorder.

Hans forhold til kalifen ble gradvis dårligere på grunn av gjensidig mistillit. I 754 skrev Abu Muslim til kalifen og ba ham om å få lede årets pilegrimsreise til Mekka. Kalifen lot ham gjøre det, men ombestemte seg så og betrodde ledelsen av pilegrimsreisen til broren Al-Mansur, som var guvernør i Jazirah og Armenia på den tiden. På denne måten håpet han å kunne kontrollere Abu Muslim bedre.[5]

Konfrontasjon med al-Mansur, drap rediger

Da Saffāh døde i juni 754 etter å ha utpekt al-Mansour som arving til tronen, var Abu Muslim og al-Mansour på vei tilbake til Mekka fra årets hajj. Ifølge en rapport gjengitt av at-Tabarī, nølte Abu Muslim med å gratulere al-Mansur med kalifatet.[6] På den annen side sier en annen rapport gjengitt av al-Tabarī at Abu Muslim umiddelbart sverget troskap til al-Mansour og lovet å forsvare ham mot sin onkel 'Abdallah ibn 'Ali, som også gjorde krav på kalifatet.[7] Rapportene er enige om at Abu Muslim senere ble sendt av al-Mansour for å beseire 'Abdallah ibn 'Ali. Da sistnevnte fikk vite om dette, fikk han mange khorasanere i som hær drept, i frykt for at de skulle hoppe av til Abu Muslim.

I november 754 beseiret Abu Muslim 'Abdallah ved Nisibis. Etter seieren kranglet Abu Muslim og al-Mansour om krigsbyttet som ble tatt ved Nisibis.[8] For å bedre kontrollere ham og skille ham fra hans tilhengere, utnevnte kalifen Abu Muslim til guvernør i Egypt og Syria, men Abu Muslim nektet å akseptere dette embetet og dro hjem til Khorasan.[9] Etter en lengre brevveksling der kalifen beordret Abu Muslim å komme til hovedstaden under trussel om dødsstraff, og etter forskjellige forsøk på mekling ble Abu Muslim endelig overtalt til å besøke kalifen i Irak. Han ble avvæpnet i palasset og drept av fem leiemordere på ordre av og foran kalifen.[10]

Posthum ihukommelse rediger

I de østlige provinsene i Abbasideriket forble minnet om Abu Muslim veldig sterkt vedlikeholdt. Bare to måneder etter attentatet hans samlet zoroasteren Sunbādh Abu Muslims tilhengere i Nishapur og gikk til oppstand mot abbasidene. Med en hær på 100.000 mann rykket han vestover og truet med å ødelegge Kaaba. Imidlertid ble hæren hans beseiret 70 dager senere mellom Rey og Hamadan av en general fra al-Mansūr; 30.000 av hans tilhengere skal ha blitt drept.[11] Forskjellige religiøs-politiske grupper som Rāwandīya betraktet Abu Muslim som Imam eller guddommelig inkarnasjon. Abu Muslims liv var også litterært tema i forskjellige eposer, for eksempel i Akhbār Abī Muslim ṣāḥib ad-daʿwa av Abu ʿAbdallāh Muhammad f. ʿUmrān Marzubānī og Abu Muslim-nāma av Abu Tāhir Tarsūsī.[12]

Med Abu Moslem Mashhad er det også en iransk fotballklubb oppkalt etter ham.

Litteratur rediger

  • Jacob Lassner: „Abū Muslim al-Khurāsānī: The emergence of a secret agent from Kurāsān, Irāq, or was ist Iṣfahān?“ in Journal of the American Oriental Society 104 (1984) 165–175.
  • I. Melikoff: Abū Muslim, le 'porte-hache' du Khorasan dans la tradition épique turco-iranienne. Paris 1962.
  • Sabatino Moscati: Art. „Abū Muslim“ in The Encyclopaedia of Islam. New Edition, Bd. I., s. 141.
  • Sabatino Moscati: “Studi su Abu Muslim” I-III, in Rendiconti dell' Accademia nazionale dei Lincei 8/4 (1949) 323–335 und 474–495, 8/5 (1950) 89–105.
  • Franz-Christoph Muth: Der Kalif al-Manṣūr im Anfang seines Kalifats (136/754 bis 145/762): aus d. arab. Chronik von aṭ-Tabarī übers. u. mit histor. u. prosograph. Anm. versehen. Frankfurt/Main 1988.
  • Ḡ. Ḥ. Yūsofī: Art. „Abū Moslem Ḵorāsānī“ i Encyclopædia Iranica Bd. I, S. 341–344 Online
  • Nationalencyklopedin, CD-utgaven 2000

Referanser rediger

  1. ^ Jfr. Yūsofī.
  2. ^ Jfr. Moscati.
  3. ^ Florian Illerhaus: Haschimitische Propaganda. Bedingungen für den Erfolg der abbasidischen Revolution. München. 2011. ISBN 978-3-640-80572-3
  4. ^ K.V. Zetterstéen: Art. "ʿAbdallāh ibn Muʿāwiya" i The Encyclopaedia of Islam. New Edition Bd. I, s. 48b-49a.
  5. ^ Muth 13.
  6. ^ Muth 14.
  7. ^ Muth 2f.
  8. ^ Muth 12, 16-17.
  9. ^ Muth 17.
  10. ^ Muth 25–28.
  11. ^ Patricia Crone: The Nativist Prophets of Early Islamic Iran. Rural Revolt and Local Zoroastrianism. Cambridge: Cambridge University Press 2012. 32–40.
  12. ^ Jfr. Yūsofī.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Abu_Muslim&oldid=23898369»