Peder Povelsson Paus
Peder Povelsson Paus (født 1590 i Oslo, død 21. juli 1653 i Kviteseid) var en norsk geistlig, som virket i Øvre Telemark. Han vokste opp i Middelalderbyen Oslo, gikk på byens domskole og ble utdannet teolog ved Københavns Universitet fra 1611. Etter en periode som rektor for den lille latinskolen i Skien var han kapellan og sogneprest i Vinje fra 1618 til 1633. Midtvinters 1633 reiste han med familien til hjembyen Oslo og ble tolvprest ved domkirken, dvs. Hallvardskatedralen. Samme år ble han utnevnt til sogneprest i Kviteseid og valgt til prost i Øvre Telemark prosti, og satt i disse stillingene til sin død. Han huskes blant annet gjennom det latinske minnediktet In memoriam Domini Petri Pavli (Til minne om herr Peder Povelsson), skrevet av sønnen Povel i 1653. Blant hans etterkommere er Henrik Ibsen.
| Peder Povelsson Paus | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1590 Oslo | ||
| Død | 21. juli 1653 Kviteseid | ||
| Beskjeftigelse | Prest | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Københavns Universitet | ||
| Søsken | Hans Povelsson Paus | ||
| Barn | Povel Pedersson Paus | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Bakgrunn og oppvekst rediger
Han vokste opp i Oslo og har ved siden av sin eldre bror, sogneprest i Fredrikstad Hans Povelsson Paus (1587–1648), lenge vært kjent som eldste sikkert kjente stamfar til slekten Paus. Brødrenes omfattende og kostbare utdannelse og gode forbindelser viser at de utvilsomt må ha tilhørt eliten i 1500-tallets Oslo, men deres nøyaktige familiebakgrunn var lenge regnet som usikker. Ifølge S. H. Finne-Grønns bok Slekten Paus var brødrenes far etter alt å dømme borger i Oslo Povel Hansson (trolig f. ca. 1545–50). Finne-Grønn konkluderte med at «der kan ikke spores nogen annen av dette navn som overhodet kan komme i betraktning» som prestebrødrenes far. Povel Hansson er nevnt i kilder frem til 1602, og det fremgikk av samtidige kilder at han var sønn av kannik ved Mariakirken i Oslo Hans Olufsson (d. 1570), som tilhørte den kongelige kapellgeistlighet, som var forlent med prebendegodset Dillevik (Delevik) som bestod av 43 gårder og gårdparter på Østlandet, og som hadde ridders rang, den høyeste adelsrang i Norge og i regelen forbeholdt personer med en rikspolitisk rolle. Mariakirken var det kongelige kapellet i Oslo og sete for riksstyret i Norge.[1]
Peder Povelsson var i likhet med sin bror elev ved Oslo domskole, hvor biskop Niels Clausen Senning i 1609 valgte ham ut som 3. sanger ved domskolens kor. I likhet med broren sang han alt. Han ble 7. juni 1611 student ved Københavns Universitet; han er den første nordmannen som er nevnt i den eldste bevarte matrikkelen for universitetet, som begynner i året 1609. Han er oppført under navnet Petrus Paulli[nus] Asloensis («Peder Povelsson av [fra] Oslo»).[1][2]
Virke som prest rediger
Etter fullførte studier startet han sin karrière innenfor geistligheten, som utgjorde den ene av de to privilegerte stendene (ved siden av adelen) i Danmark-Norge i hans levetid. Før 1617 var han blitt rektor ved Skiens latinskole. Samme år ble en injuriesak mot ham innbragt for Domkapitlet i Oslo av borger i Skien Nils Thomasson. Ifølge Nils' klagemål hadde han blitt bragt opp på skolen, hvor Peder i flere elevers nærvær hadde gitt ham pryl. Peder svarte at han ikke kunne nekte for dette, men at han hadde følt seg nødt og tvunget da Nils gjentatte ganger hadde overfalt ham med grove ord både hjemme og på gaten. Saken ble utsatt ettersom biskop Sennings etterfølger Niels Simonsen Glostrup ennå ikke hadde besteget bispestolen, og kom ikke senere fore; partene hadde vel avfunnet seg med hverandre.[1]
.jpg)
I 1618 ble Peder Paus kapellan hos sogneprest Svein Gunnarsson i Vinje, og rundt 1621–22 etterfulgte han herr Svein som sogneprest. Kirken i Vinje var en stavkirke fra middelalderen, med runeinnskrifter fra 1100-tallet, uten stoler og benker, slik at menigheten satt på gulvet. På den tiden ble kirker heller ikke varmet opp om vinteren. Vinje var et geografisk veldig stort, men sparsomt befolket og etter datidens forhold avsidesliggende distrikt som var et krevende prestekall og som bare kunne gi sin sogneprest beskjedne inntekter.
Etter 15 år som prest i Vinje tok han midtvinters 1633 permisjon fra embedet og reiste med sin familie til Christiania, hvor han straks fikk stilling som tolvprest ved Oslo domkirke og hvor hans hustru Johanne Madsdatter nedkom med datteren Helvig 12. juli 1633. Som tolvprest forestod han gudstjenesten i domkirken klokken 12 på søndager, der en del av katekismen ble lest og forklart; denne gudstjenesten var særlig beregnet på unge mennesker. Allerede samme år søkte og fikk han embedet som sogneprest i det rike prestegjeldet Kviteseid (med Brunkeberg, Nissedal, Treungen og Vrådal), som etterfølger etter den nettopp avdøde Jens Michelsen. Han ble deretter umiddelbart valgt av prestekollegiet til herr Jens' etterfølger som prost over Øvre Telemark (eller Skattlandet, som det også ble kalt), noe som tyder på at han allerede som sogneprest i Vinje var godt ansett, og ble sittende i begge embedene til sin død i 1653. Han bodde på embedsgården Kviteseid gård, etter datidens forhold en meget prektig gård og prestegjeldets største, og det hørte flere andre eiendommer til kallet.[1][3]
Tradisjonen om herr Peders svære legemskrefter er overlevert i Kviteseid til våre dager. Selv på sine eldre dager løftet han på strak arm de store bronsestakene som fortsatt står på alteret i Kviteseid gamle kirke. Herr Peder ble begravet 3. august 1653 under kirkegulvet øverst i koret inne i Kviteseid gamle kirke. Dagen etter begravelsen kom prestene i Øvre Telemark sammen og valgte Sakarias Jonsson Skancke til hans etterfølger som prost i Øvre Telemark.[1]
Peder var gift med Johanne Madsdatter (død 1667). Hennes herkomst kjennes ikke sikkert. «Nogen prestedatter fra Bratsberg len kan hun ikke ha vært, og i Skien synes hun ikke å ha hørt hjemme […] Måskje er det sannsynligst at hun har vært et bekjentskap hr. Peder har gjort i Oslo eller i Fredrikstad under besøk hos sin bror, presten hr. Hans Paus. Et av hr. Peders barn hadde det i samtiden overmåte sjeldne fornavn Helvig, som selvsagt er en opkallelse efter en nær beslektet person, og det peker en god del høiere op enn blandt det vanlige borgerskap», skriver Finne-Grønn. Johanne Madsdatter var etter hans død gift andre gang med etterfølgeren som sogneprest i Kviteseid, Amund Morland, i et ekteskap som hadde karakter av fornuftsordning. Amund Morland ble etter hennes død gift andre gang med Åse Christensdatter, datter av godseieren Christen Andersen og Anne Gundersdatter på Borgestad gård. Amunds og Åses datter Susanne var gift med Peder Paus' sønnesønn Hans Povelsson Paus (1656–1715), som ble sogneprest i Kviteseid etter svigerfaren og farfaren.[1]
I tråd med datidens navneskikk i Skandinavia ble han vanligvis kalt ved sitt fornavn og patronym. Lokalt i Vinje og Kviteseid ble han nok til vanlig kalt herr Per eller lignende, i tråd med vanlig tiltale for prester. At slektsnavnet var i bruk i hans levetid viser likevel bl.a. en orasjon forfattet av nevøen Anders Paus ved Universitetet i Franeker i 1644, som nevøen dediserte til faren Johannes Paulinus Pausius (Peders bror Hans Paus) og fire andre personer som hadde bekostet hans utdannelse (rikskansler Jens Bjelke, Bjelkes svigersønn Daniel Ottesen Bildt, admiral Sten Willumsen Rosenvinge og biskop Oluf Boesen).[4]
Peder Paus er stamfar for alle de nålevende grenene av slekten Paus, og etterkommerne tilhørte i rundt to århundrer «embetsaristokratiet» i Øvre Telemark, der dommer- og presteembeder gikk i arv i slekten i lang tid. Blant hans etterkommere er Henrik Ibsen[5] og Ole Paus.
In memoriam Domini Petri Pavli rediger
Sønnen Povel Pedersson Paus (1625–1682), som var sogneprest i Hjartdal og som gikk for å være en svært lærd og tenksom personlighet, skrev det latinske sørgediktet In memoriam Domini Petri Pavli (Til minne om herr Peder Povelsson) om faren, «til evig minne om en avdød far skrevet av hans sørgende sønn». Diktet er på heksa- og pentametre og formet som et akrostikon som til sammen danner setningen Petrus Pavli fi[liu]s pastor præpositus («Peder [Peter], sønn av Povel [Paul], sogneprest, prost»). Det er gjengitt i original og oversettelse i S. H. Finne-Grønns bok Slekten Paus. Originalen hang i Kviteseid gamle kirke fra 1653 til 1830-årene, da salmedikteren og folkeminnesamleren Magnus Brostrup Landstad ble sogneprest i Kviteseid og tok vare på diktet. Landstads enke overlot senere originalen til universitetetsbiblioteket, og det er nå i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling med signatur Ms.4° 744: B.[1]
Oversatt til norsk lyder introduksjonen til diktet slik:
- Til minne om herr Peder Povelsson
- sogneprest i Kviteseid og prost over Øvre Telemark ..., som fredfullt endte dette livets skuespill og overgav sin ånd til sin frelser Jesus den 21. juli i en alder av 63 år. Hans gravferd foregikk med høytidelig ritus i Kviteseid kirke, hvor hans levninger ble stedt til hvile i den øvre delen av kirken
- i det året den strenge Gud raste med regnførende bølger og slo ned sæden med regnskyll på de gjennomvåte åkrene [=1653]
Selve diktet lyder i norsk oversettelse:
- (1) Istem med meg, min fløyte, et sørgelig kvad
- (2) og fremsi bevende sorgtonende sanger
- (3) Gråt, dere skjebnegudinner, over den kjære fars sørgelige død
- (4) og opptegn så hans skjebne i verdige rytmer.
- (5) Det sømmer seg at dere er delaktige med meg i denne smerten
- (6) fordi hans svake livstråd har blitt brutt av deres lumskhet
- (7) Etterslekten sørger, barna, berøvet sin far
- (8) må savne alle de gamle håpefulle varsler
- (9) Den etterlatte hustruen tvinges for gråt til å begrense
- (10) sine ønsker etter å ha gitt sine barn et eksempel
- (11) Likesom en turteldue, som har mistet sin make
- (12) skal hun nyte sine goder under tårer
- (13) Hvorfor skulle dette være nødvendig? Gjengjelder dere slik, skjebnegudinner?
- (14) Er det underlig om fars tomme hus sukker!
- (15) Istem med meg, min fløyte, et sørgelig kvad
- (16) Men det tillates ikke av Lachesis, som nektet ham
- (17) som hadde så store gaver, at livstråden ble spunnet videre
- (18) Men alt dreies og vendes etter gudenes vilje
- (19) Den fjerne Gud, som alene er alle tings opphavsmann,
- (20) livets stifter og himmelens skaper
- (21) han, som krever livet tilbake, og vil òg selv gi livet
- (22) Gud, som vi lever for og beveges av
- (23) han bestemmer livets fastsatte dager
- (24) O lykkeligere, ja tre- og firefoldig, den plassen som den
- (25) himmelske Far har gitt himmelens boliger
- (26) Her i verden har du i levende live bekjent Jesus
- (27) og nå bekjenner du ham trygg i himmelen for Faderens åsyn
- (28) Likesom du er hos Kristus skal vi omsider følge deg
- (29) og så erfare tusen gleder. Lev vel.
Referanser rediger
- ^ a b c d e f g Finne-Grønn, S.H. (1943). «Hr. Peder Povlsen Paus». Slekten Paus: dens oprindelse og 4 første generasjoner. Oslo: Cammermeyer. s. 16–22.
- ^ Blom, Andreas (1904). «Familien Paus i Telemarken». I Qvisling, J.L. Efterladte historiske optegnelser : særlig vedkommende Skien, Laardal og Kviteseid. Skien. s. 31–64.
- ^ Qvisling, J.L. (1906). «Peder Povelsen». Øvre Telemarkens historie: i det 17de aarhundrede. Skien: Erik St. Nilssens Boghandel. s. 11–16.
- ^ Paus, Anders (1644). Gymnasma akadēmikon peri tōn tēs apodēmias apotropōn, en tō tēs akadēmias phrision ierō demosios eiremēnon. Franeker: excudebat Uldericus Balck.
- ^ Nygaard, Jon (2013). «...af stort est du kommen». Henrik Ibsen og Skien. Senter for Ibsen-studier. s. 68 og 74. ISBN 9788291540122.
| Forgjenger: Jens Michelsen |
Prost i Øvre Telemark (1633–1653)
|
Etterfølger: Sakarias Jonsson Skancke |