Paul René Gauguin

Paul René Gauguin (født 27. januar 1911 i København, død 14. februar 1976 i Spania) var en norsk maler og grafiker, som var sentral innenfor den retningen innen norsk grafikk som er blitt kjent som den norske fargetresnittskolen. Han ble særlig kjent for sine fabeldyr.[6]

Paul René Gauguin
Født27. feb. 1911[1]Rediger på Wikidata
København[2]Rediger på Wikidata
Død14. feb. 1976[3][4][5]Rediger på Wikidata (64 år)
Spania[2]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Ektefelle Bonne Gauguin (1941–)[1]Rediger på Wikidata
Far Pola GauguinRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Gravlagt Garnisons kirkegårdRediger på Wikidata

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Paul René Gauguin var sønnen til maleren Pola Gauguin og sønnesønnen til den franske impresjonisten Paul Gauguin.

Paul René Gauguin flyttet med familien til Provence 1924, senere til Rouen der han tok examen artium ved det norske Lycée Pierre Corneille 1930. Han ble fiskerMallorca og Ibiza, der han i perioden 1930–1935 også lærte seg å lage tresnitt. Sammen med Jacob Brinchmann og Leif Borthen bodde han i Erling Winsnes' jordhytte i Alcúdia.

KarriereRediger

Han debuterte på Høstutstillingen i 1936, men i 1938 ble han Dagbladet-journalist i Spania.

Tidlige verker av Gauguin hadde politisk tematikk. Det første viktige fargetresnittet, Barcelona (1939-1942), hadde motiv fra den spanske borgerkrigen. Etter den andre verdenskrig ble arbeidet han som journalist i avisen Friheten, partiorganet til Norges Kommunistiske Parti.

Våren 1947 stilte han sammen med Frithjof Tidemand-Johannessen ut i Galleri Per i Oslo, og denne utstillingen bidro til at flere kunstinteresserte nordmenn ble oppmerksomme på ham. I 1948 laget han verkene Protest, Hellas og Shalome Israel, som var uttrykk for hans engasjement for hendelser i det politiske verdensbildet.

Fra 1950-tallet ble kunsten hans mer poetisk, med landskap, figurscener og mytologiske motiv.[7] Gjennom illustrasjonene han laget til Inger Hagerups Så rart, som ble utgitt i 1950, nådde han et enda større publikum enn tidligere. Gjennomgående motiver i Gauguins kunst var dyr og insekter, gjerne med utgangspunkt i hans egne observasjoner på ulike reiser, eller fra tiden han var bosatt ved Middelhavet. Piken fra Samos, Fra Athen og Steinbærerskene fra 1958 kan minne om dekorerte greske vaser. Han eksperimenterte mye med trykkteknikk og materiale.[7] Han drev således for eksempel med silketrykk, la på metallfolie etter trykking og overtrykket.[8]

Fra 1960-tallet laget Gauguin materialbilder, metallskulpturer og kollasjer som kunne være humoristiske og dekorative. De var ofte abstrakte, men kunne minne om mennesker, dyr, fugler og insekt.[7]

I tiden 1939-45 laget han teaterdekorasjoner for Unge Trøndelag Teater, noe han senere også gjorde for Nationaltheatret i 1951. Han dramatiserte ved Folketeatret 1954[9] og dekorerte med Knut Rumohr på OL-bygget Hotel Viking 1952, samt hurtigruteskipet MS «Nordstjernen» 1956. Men da han hadde vært i Hellas 1955 begynte han med emalje og jernskulpturer, utover 60-tallet med skrapjern.

Det ble også endel oversettelser fra fransk, Gauguin behersket også russisk, italiensk, engelsk og katalansk, som brukte mot Pablo Picasso i dennes pottemakeri. Alt i alt var han inspirert av Max Ernst, Vincent van Gogh og Georges Braque.

Han ble gift første gang i 1934 med Emmy Paasche Aasen (ekteskapet oppløst), annen gang i 1941 med skuespiller Bonne Winther-Hjelm Jelstrup (ekteskapet oppløst) og tredje gang i 1951 med Martha Poulsen. Sammen med sin tredje ektefelle flyttet han tilbake til Danmark. Han døde i Spania 14. februar 1976, for øvrig på samme dato som den danske maleren Georg Jacobsen.

Utstilling post mortemRediger

I 1981 var Martha Poulsen Gauguin primus motor for Gauguins første norske separatutstilling. Da ble 107 kunstverk fra Paul René Gauguins hånd utstilt på Nasjonalgalleriet i Oslo.[10] I 2003 omfattet Nasjonalgalleriets permanente utstilling over 250 av Gauguins verk.[trenger referanse] I 2003 auksjonerte for øvrig galleristen Vera Olsnes ved Galleri Vera i Drøbak, bort over 70 av Gauguins verk som tilhørte hennes private samling. Auksjonen ble gjennomført for å samle inn penger til et sykehus i Irak.[11]

UtgivelserRediger

  • Et annet land i sikte (Aschehoug, 1976). Førti dikt og illustrasjoner, tilrettelagt posthumt av Inger Hagerup og Jan Bull

ReferanserRediger

  1. ^ a b Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b www.kulturarv.dk[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Kunstindeks Danmark, «Paul René Gauguin», Kunstindeks Danmark kunstner ID 6764[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ KulturNav, KulturNav-ID 881832ef-5442-4c5a-aaf8-7ce65345097d, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6cg42k1, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ (no) Paul René Gauguin i Store norske leksikon
  7. ^ a b c Messel, Nils (25. februar 2020). «Paul René Gauguin». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 12. august 2021. 
  8. ^ Holager, Helen. «Paul René Gauguin» (3. juli 2013), Norsk kunstnerleksikon, 1982-1986.
  9. ^ Odd Eidem, Gauguin dramatiserer "Et Forargelsens hus" av Gabriel Chevallier i VG (10.2.1954)
  10. ^ Paul René Gauguin : Nasjonalgalleriet, Kobberstikk- og håndtegningsamlingen, Oslo, 7.februar - 22.mars, 1981. Nasjonalgalleriet. 1981. 
  11. ^ «'Gauguin' sale aids Iraq hospital». BBC News (engelsk). 21. mars 2003. Besøkt 12. august 2021. «A Norwegian art collector is selling 70 works by Paul Rene Gauguin to raise money for a hospital near Baghdad.» 

KilderRediger

  • Askeland, Jan: «Gauguin», i Jesper Engelstofr (Red.): Gyldendals leksikon over moderne nordisk kunst, Gyldendal norsk forlag Oslo 1958, s. 69-70.
  • Flor, Harald: «Linjer i nyere norsk grafikk», i Dag Fyri (Red.): Norske grafikere i dag, Oslo, Tanum-Norli forlag 1979, s. 7-32.
  • Helliesen, Sidsel: «Fargetresnittskolen», i Norsk grafikk gjennom 100 år, Aschehoug forlag 2000, s. 169-182.
  • Nasjonalgalleriet: Norsk kunstnerleksikon, Oslo, Universitetsforlaget 1986.
  • Rude, Rolf: «Fargetresnitt», i Kunsten idag 1947-48, vol. 1, nr. 3, s. 20-29.
  • Østby, Leif: Ung norsk malerkunst, Oslo, Mittet & Co forlag 1949, s. 265.