Odda Smelteverk

Odda Smelteverk er en tidligere fabrikk som ligger i Odda sentrum, innerst i Sørfjorden i Hardanger, og som produserte kalsiumkarbid og derivata kalsiumcyanamid, dicyandiamid og hydrogencyanamid. Smelteverket var i drift fra 1908 til 2002, med noen avbrudd. Virksomheten gikk konkurs i 2003.

Odda Smelteverk
Land		Norge
Sted		Odda
Kart
Odda Smelteverk 60°04′03″N 6°32′51″Ø
Odda Smelteverk på Commons

Portalbygg nord og sør (1906) ved Odda Smelteverk, tidligere kontorer for North Western Cyanamide Company og Alby United Carbide Factory.

Plakett i Lindehuset i Odda

Lindeanlegget ved kalsiumcyanamidfabrikken i Odda var i sin tid verdens største. I 1915 ble det daglig produsert 100 tonn flytende luft som ble destillert til 77 tonn nitrogen.

Råcyanamidsilo og ovnhus I, oppført for North Western Cyanamide Company i 1907 (foto 2010).

I ovnshus II og III (1912) på Cyanamiden er det bevart 325 Frank-Caro ovner

Plateverksted og smie for Cyanamiden, oppført 1918. «Containerverkstedet» ble også brukt til reparasjon av karbidcontainere og produksjon av elektrodemantler til smelteovner. I dag huser bygget bl.a. Smelt Café.

Ovn III i 2012

Kontrollrommet i ovn III

Ammoniakkvannfabrikken på Norsk Hydros anlegg på Notodden ble bygget 1914-1916 for å ta imot cyanamid fra Odda til videreforedling og eksport til ammunisjonsindustrien i både ententemaktene og sentralmaktene.

Murboligen i Odda ble tegnet av arkitekt Egill Reimers i 1913, og oppført for The North Western Cyanamide Company mellom 1914 og 1915.

Cyanamid- og karidlager i bindingsverk oppført i 1907 på eksportkaien (foto 2010).

19. juni 2009 ble Odda Smelteverk sammen med Tyssedal kraftanlegg og industristedene Rjukan/Notodden oppført på Norges tentative liste til UNESCOs verdensarvliste. I 2010 framholdt internasjonale verdensarvrådgivere følgende:

Hva som gjør Odda smelteverk så viktig og sentralt i utviklingen av Norges vannkraft og banebrytende kjemiske industri til et verdensarvområde, er at her finnes, på en internasjonal og unik måte, fysiske etterlevninger av en tidlig kjemisk produksjonsprosess, som eksisterer den dag i dag.

I januar 2013 besluttet likevel Miljøverndepartementet at serienominasjonen skulle splittes i to faser, 1. søknad for Rjukan/Notodden oversendes til UNESCO i januar 2014, og fase 2, det at jobbes videre med utvidelse av nominasjonen for å inkludere Odda/Tyssedal med eventuell oversendelse til UNESCO i januar 2016. I januar 2014 ble verdensarvsøknaden for Rjukan/Notodden sendt til UNESCO, og stedene er foreslått listeført som fremragende representanter for den andre industrielle revolusjonen.

Historie

Det første smelteverket i Odda ble bygd i 1906 da det britiske The Sun Gas Company anla kraftverk og fabrikk. Da anleggsarbeidet ble ferdig og produksjonen tok til i 1908 var dette verdens største karbidfabrikk. Selskapet hadde da skifta navn til The Alby United Carbide Factories Ltd. The North Western Cyanamide Company, et annet britisk selskap, startet i 1909 opp produksjon av kalsiumcyanamid på det samme fabrikkområdet. Grunnlaget for industriutbyggingen var billig elektrisitet fra vannkraft. Tysso I vannkraftverk i Tyssedal ble bygd ut i takt med smelteverket.

Karbidfabrikken

Hovedmarkedet for kalsiumkarbid var England, som trengte acetylengass for bruk til belysning i gruvene og ved jernbanen. I 1904 stiftet den engelske industrimannen Alfred Ernst Barton selskapet The Sun gas Company Ltd. som året etter fikk aksjemajoriteten i Alby Carbidfabrikk AB.

På tross av at kapasiteten ved karbidfabrikken i Alby ble utvidet til 14000 årstonn karbid, var etterspørselen større. Barton var derfor interessert i å anlegge en fabrikk i Norge med tilgang til tilstrekkelig elektriske kraftmengder og adgang til isfri havn. Dr. Albert Petersson fikk som leder av Albyfabrikken i oppdrag å skaffe kontakt med interesserte norske kretser. Det ble opprettet kontakt med Sam Eyde og svenskene Knut Tillberg og Marcus Wallenberg. Eyde-konsernet tilbød seg å bygge ut Tyssovassdraget og levere Sun Gas Co de 20 000 elektriske hestekreftene de etterspurte.

Før Sun Gas Co tok den endelige avgjørelsen ble dr. Peterson i februar 1906 sendt til en befaring til Odda og Tyssedal sammen med ingeniør Frans Wilhelm Bruce (1875–1956). 13. mars 1906 ble kontrakten mellom Eyde-konsernet og The Sun Gas Co underskrevet i Stockholm. Konsernet skulle levere minst 18 000 HK til drift av karbid- og cyanamidfabrikkene i Odda. Sun Gas Co sikret seg rettighetene til cyanamidprosessen i Norge og inngikk avtale med engelske jernbaneselskap om levering av karbid til belysning. På dette grunnlag ble AS Tyssefaldene stiftet på Sam Eydes kontor i Kristiania den 20. april 1906, med ingeniør dr. Albert Petersson som en av stifterne. På Tyssefaldenes ekstraordinære generalforsamling den 15. juni 1906 vedtok man kontrakten med Sun Gas Co om levering av 20 000 hk fra 1. mai 1908 og 30 år fremover. Våren 1906 flyttet dr. Petersson til Odda for å planlegge og bygge den nye fabrikken.

I 1906 ble Meraker Karbidfabrikk i Trøndelag rammet av brann. Sun Gas Co overtok aksjemajoriteten og dr. Petersson ble generaldirektør for det nye A/S Meraker Elektriske Kraft og Smelteverk. 17. november 1906 forandret Albyfabrikken navn til Alby United Carbide Factories Ltd. med Alfred Ernst Barton som formann og dr. Petersson som administrerende direktør og teknisk leder for alle fabrikkene i selskapets eie.

I september 1906 startet byggingen av karbidfabrikken i Odda. Ingeniør Frans Wilhelm Bruce, som hadde arbeidet med dr. Petersson siden 1903, fikk ansvar som disponent og byggeleder. Ingeniør Harald Rosengren ble noe senere også knyttet til anlegget. Både kraftanlegget i Tyssedal og karbidfabrikken sto ferdig i mai 1908 og etter noen startvansker gikk fabrikken i ordinær drift fra september 1908. For god tilgang til råstoff fikk dr. Petersson sikret en rekke gode kalksteinsbrudd, Skaftå på Osterøy, Mosterhamn på Bømlo, samt et brudd på Sunnmøre og Østborg i Levanger. Antrasittkull ble importert fra Wales og koksen ble hentet fra havnene på Englands østkyst.

Cyanamidfabrikken

Carl von Linde hadde i 1902 utviklet teknologi for kommersiell produksjon av nitrogen og oksygen fra luft. Dette ble gjort ved at luften først ble gjort flytende, og deretter ble oksygen og nitrogen skilt fra hverandre med sakte oppvarming (fraksjonell destillasjon). I 1903, samme året som en kommersiell prosess for framstilling av cyanamid ble patentert, hadde dr. Petersson forhandlet med patentselskapet La Sociéta Generale per la Cianamide i Roma om anvendelsen av patentet, uten at dette førte fram. North Western Cyanamide Company Limited ble stiftet som eget selskap med Alfred Ernst Barton som formann og dr. Petersson som teknisk leder. 17. juli 1906 ble det inngått en avtale med Sociéta Generale per la Cianamide om bruk av cyanamidprosessen. Bakgrunnen for at cyanamidfabrikken måtte skilles ut fra Alby United var at lisensselskapet fikk sitt vederlag i form av friaksjer verdt £30 000 (av en samlet aksjekapital på £120 000), representasjon i styret og 5 % i royalty av fakturaverdien av salg fra selskapet. På grunn av konsesjonsloven fra 1906 ble datterselskapet A/S North Western Cyanamide Company stiftet 29. august 1907. Selskapets sete var i Ullensvang og 2/3 av styret var norske statsborgere.

I konsesjonssøknaden ble det søkt om å få leie kraft fra Alby United til cyanamidfabrikken. Etter kontrakt med Alby United skulle det årlig leveres 10- 15000 tonn karbid, og brukes 680 elektriske hk pr. 10 000 tonn karbid, maks 4 000 hk. Den svenske sivilingeniøren Carl-Hjalmar Halldin ble disponent og byggeleder for cyanamidfabrikken. Dr. Albert Petersson ble administrerende direktør og hadde ledelsen under anleggsarbeidet. Cyanamidfabrikken i Odda fikk en produksjonskapasitet på 12 000 tonn cyanamid og var i sin tid verdens største. I 1908 produserte fabrikken i Odda 1760 tonn, i toppåret 1918 produserte den 65700 tonn cyanamid.

Med Alfred Ernst Barton i spissen ble Nitrogen Fertilizers Ltd dannet i begynnelsen av 1912. Dette selskapet overtok North Western Cyanamide Company Ltd. Den 12. februar 1912 ble det skrevet en ny kontrakt med Alby United om levering av 57000 tonn karbid til cyanamidfabrikken. Det førte til at både karbid- og cyanamidfabrikken måtte utvides. Cyanamidfabrikken var planlagt og konstruert for utvidelser. Fabrikken var oppført med søylekonstruksjoner i armert betong og ikke-bærende veggfyllinger i murstein. Ved utvidelsen kunne fabrikken ekspandere i alle fire retninger. Ved utvidelsen av ovnshuset ble 604 Frank-Caro-ovner plassert i tre seksjoner.

Cyanamid fra Odda ble eksportert til Vilvorde, Belgia (1913) og Dagenham Dock, England (1916-17) og hvor Nitrogen Products and Carbide Company hadde anlagt fabrikker som benyttet Ostwald-prosessen for produksjon av salpetersyre til krigsindustrien. På grunn av ubåtkrigen leverte fabrikken i Odda også cyanamid til Notodden, hvor Norsk Hydro hadde fått oppført en ammoniakkvannfabrikk (1914-1916) og utvidet ammoniumnitratfabrikk (1915/1917). Toppåret for produksjonen kom i 1918, da fabrikken i Odda leverte 65 700 tonn cyanamid. I løpet av 1. verdenskrig hadde det blitt etablert en rekke nye cyanamidfabrikker og markedet kollapset etter 1919.

Frank-Caro-ovnene ble modernisert i 1934 og kapasiteten i hver enkelt ovn ble doblet. Siden den gang har det i ovnhus II og III på Cyanamiden stått 324 produksjonsovner og en prøveovn.

Konkurs

Den verdensomfattende økonomiske depresjonen på 1920-tallet førte til konkurs for fabrikkene, og som stengte våren 1921 og gjorde tusen mennesker arbeidsledige. Drifta startet opp igjen i 1924 da Odda Smelteverk AS ble grunnlagt av kraftselskapet Tyssefaldene og Hafslund/Meraker-gruppa.

Oddaprosessen

Etter 1. verdenskrig innførte de fleste industriland selvforsyningspolitikk som resulterte i større konkurranse på eksportmarkedene. For å møte utfordringen søkte man etter alternative råstoffer, prosesser og framstillingsmåter. Ved Odda Smelteverk fikk sjefskjemiker Erling Johnson mulighet til å forske på nye gjødselstyper. Johnson var godt kjent med de internasjonale forsøkene med å framstille NPK-gjødsel. Nitrophoska, IG Farbens første NPK-gjødsel fra 1927, var produsert etter en metode som anvendte kostbar svovelsyre og produserte gipsavfall. I laboratoriet ved Odda Smelteverk utviklet Johnson i 1927 en metode for produksjon av gjødsel basert på oppløsning av råfosfat i salpetersyre. Patentsøknaden ble sendt i 1928. Norsk Hydro protesterte mot patentsøknaden de hevdet krenket deres samarbeidspartner IG Farben og deres patent. Denne klagen ble avvist både i Norge og i Tyskland da patentet ble anmeldt der. Oddaprosessen ga NPK-gjødsel av høy kvalitet og var mye enklere enn svovelsyreprosessen som ble benyttet av IG Farben. Det ble bygget et eget forsøksanlegg ved Odda Smelteverk og fram til 1930 ble det utviklet en rekke nye patenter knyttet til prosessen. Prosessen ble likevel ikke brukt i praktisk produksjon ved Odda Smelteverk. Den eneste aktuelle kandidaten til prosessen i Norge var den andre store gjødselsprodusenten, Norsk Hydro.

I 1930 fikk Hydro anledning til å studere prosessen, inkludert Johnsons forsøksprotokoller. Det ble innledet forhandlinger om å lisensiere prosessen. I lisensforhandlingene krevde Hydro å få overdratt lisensrettigheten overfor utlandet, noe ledelsen i Odda ikke kunne godta. Samtidig som forhandlinger pågikk ble det satt igang forsøk på Hydros laboratorium på Rjukan, hvor en systematisk arbeidet for å omgå Johnsons patenter. I november 1931 søkte Olaf Jensen og Hydro om å få patent på en lignende NPK-prosess som innbefattet tilsetting av ammoniumnitrat som dannet et dobbeltsalt. Oddapatentene hadde også anbefalt tilsetting av ammoniumnitrat i prosessen, men ikke beskrevet selve dannelsen av dobbeltsaltet. I 1934 ble Hydros patentsøknad først innvilget, men etter klage fra Odda Smelteverk ble vedtaket opphevet i 1935, og Hydro ble nektet patent. På tross av dette startet Hydro produksjonen av Fullgjødsel uten lisens ved en forsøksfabrikk på Herøya i 1936 og ved fullgjødselfabrikken som startet opp i 1938. Høsten 1945 ble Hydro stevnet for retten for patentinngrep av Odda Smelteverk og Erling Johnson. Saken ble forlikt i 1947 ved at Hydro betalte Odda 175 000 kr, samt inngikk en 10-årig samarbeidsavtale der en åpnet for å kunne benytte hverandres patenter og erfaringer med fullgjødsel. I 1951 gikk også Hydros fullgjødselfabrikk over til å bruke den umodifiserte Oddaprosessen. I 1955 fikk også Erling Johnson Norsk Hydros ærespris for arbeidet med Oddaprosessen.

Internasjonalt ble Oddaprosessen først lisensiert til Bamag-Meguin AG i 1934 og IG Farben i 1938. Prosessen ble også lisensiert til BASF, Hoechst og Staatsmijnen. Alle disse foretakene brukte prosessen, introduserte endringer, og lisensierte disse videre til andre foretak. Pr. 2004 bruker Yara (Norsk Hydro), BASF, Agrolinz og Gujarat Narmada Valley Fertilizers Company Limited prosessen.

Britisk oppkjøp

British Oxygen Company (BOC) kjøpte i 1937 alle aksjene i Odda Smelteverk. BOC-konsernet var et stort internasjonalt konsern, og sikret Odda bedre salg og utvikling. Fabrikken ble modernisert på 1950- og 1970-tallet.

Ovn III

Etter at Tysso II kraftverk startet produksjonen i 1967 økte tilgangen til elektrisk kraft. I 1973 hadde Odda Smelteverk sitt første kontraktsmøte med Elkem Technology om å bygge verdens største karbidovn med en installert transformatorkapasitet på 75 MVA. Elkemovnen ble bygget fra mai 1976 til februar 1978. Ovnshuset har 5 etasjer og et areal på 1270m². Smelteovnen har tre tappetuter og hadde en årlig produksjonskapasitet på 133.000 tonn kalsiumkarbid. Ovn III løste også miljøproblemene som ovn I og ovn II tidligere slet med. Som første ovn utenfor Japan, ble ovn III utstyrt med tappemaskiner. Ovnen fikk betydelige oppstartsproblemer, bl.a. med ovnstransformatorene og gjennombrenning i ovnsbunnen. Ovn III kom i kontinuerlig produksjon fra 1982. Ovnen ble belastet med over 60 MW - noe som tilsvarte strømforbruket til en mellomstor, norsk by som Haugesund. Da Odda Smelteverk gikk konkurs i 2003 skal ovnen fremdeles ha vært en av de største og best utstyrte karbidovneene i verden.

Avvikling

Fall i karbidetterspørselen og økende strømpriser gjorde det stadig mindre lønnsomt å drifte fabrikken. Smelteverket prøvde seg en tid med å framstille det mer miljøvennlige stoffet hydrogencyanamid (CY-50). I 2002 stoppet produksjonen av kalsiumkarbid i juni mens driften for hele verket fikk en «midlertidig» stopp i november det samme året.

Det amerikanske selskapet Philipp Brothers Chemicals Inc. hadde tatt over som eier av selskapet i 1998. I virkeligheten fortsatte den gradvise avviklingen. Smelteverket tapte penger, og da eierselskapet ikke ville gi det et lån på 10 millioner kroner måtte det gi opp. Den 27. februar 2003 ble Odda Smelteverk AS erklært konkurs, etter gradvis nedtrapping av produksjonen og nedkutting av arbeidskrafta. 60 ansette mistet arbeidet. Smelteverket hadde en gjeld på 22 millioner kroner: 12 millioner til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) og 10 millioner til andre kreditorer.

Tomta utgjør rundt en tredel av sentrumsarealet i Odda. Odda kommune har brukt rundt 6,5 millioner til å kjøpe syv bygg det ikke er pant i: Lindehuset (1908), hovedkontor (1906), teknisk kontor (1906), portvakten (1965), sentralbadet (1908), verksted (1916) og laboratorium (1918). Resten av Smelteverket ble kjøpt opp av Smelteverkstomta Næringsutvikling AS. Høsten 2009 solgte SNU mellom annet hovedlageret (1908) og smien (1907).

Kulturminnet Odda Smelteverk

Som et kulturminne av nasjonal og internasjonal verdi ble deler av anlegget fredet av Riksantikvaren den 31. mars 2011. Fredningsvedtaket for Odda smelteverk/smelteverkstomta omfatter fredning av blant annet cyanamidfabrikken, taubanen, Lindehuset og kalksteinsiloen på importkaia. Fredningsomfanget skal gi et helhetsbilde av industrieventyret som så dagens lys i Odda i forrige århundre. Riksantikvarens fredningsvedtak ble våren 2011 anket til Miljøverndepartementet av Smelteverkstomta Næringsutvikling AS, etter at de hadde kommet fram til «at selskapet ikke har noe å tape på å anke» I sin klagebehandling høsten 2012 opprettholdt Miljøverndepartementet fredningen av Odda Smelteverk på bakgrunn av at departementet ga Riksantikvaren og Hordaland fylkeskommune medhold på alle punkter. Miljøverndepartementet stilte også som vilkår til fredning at Riksantikvaren skal få utført en mulighetsstudie, samt få gjennomført nødvendige sikringstiltak på de fredete objektene så snart som mulig og helst innen et år. Riksantikvaren skal også legge til rette for at Odda Smelteverk blir sikret en god forvaltning, drift og et godt vedlikehold.

Smelteverket og Oddasamfunnet

Arbeiderboliger i Folgefonngata 9, 11 and 13 - i dag del av Kraftmuseet.

Smelteverket var grunnlaget for at Odda vokste fram som en industriby, og for at den ble et større tettsted. Da smelteverket på kort tid ble bygd opp, økte innbyggertallet drastisk. I virkeligheten ble det bygd opp en helt ny småby i løpet av noe få år. Det vokste etter hvert fram flere industriforetak, som Nitriden (1916) i Tyssedal og Zinken (1924) på Eitrheimsneset. Tross i dette var Odda smelteverk et viktig symbol på Oddasamfunnet, og fabrikkområdet utgjorde store deler av Odda sentrum. Hva smelteverket har hatt å si for samfunnet, ble mellom annet avspeilet i flere litterære verk. Gro Holms roman De hvite kull har handling fra grunnleggingen og oppbyggingen av smelteverket. Romanen "Fabrikken" (2008) av Øivind H. Solheim handler om livet på og rundt smelteverket fra starten i 1906 og fram til 2. verdenskrig. Bøkene til Frode Grytten og Lars Ove Seljestad bygger mye på livet i Odda i tilknytting til smelteverket.

Smelteverket og Oddasamfunnets skjebne ble høsten 2008 skildret i den TV 2-sendte dokumentaren Skål, Odda? . Dokumentaren tok i hovedsak for seg tiden etter nedleggelsen i 2003 og frem til sommeren 2008. Den viste en småby preget av dype konflikter om hva som skulle skje med det nedlagte Odda Smelteverk. Sentralt i dokumentaren var folkeavstemningen høsten 2007 om hvorvidt Odda skulle søke om å bli ført opp på UNESCOs verdensarvliste. Den rådgivende folkeavstemningen gav et knapt nei-flertall, men et flertall av kommunens politikere satte seg imot dette. Dokumentaren var et resultat av flere års samarbeide mellom Robert Reinlund og forfatteren Frode Grytten.

Kronologisk tidsramme

• 1906: i februar kom ingeniørene Frans Wilhelm Bruce (1875–1956) og dr. Albert Petersson fra Rjukan på befaring til Odda og Tyssedal.
• 1906: 13. mars ble kontrakten mellom Eyde-konsernet og The Sun Gas Co underskrevet i Stockholm.
• 1906: 20. april ble Aktieselskabet Tyssefaldene stiftet på ingeniør Sam Eydes kontor i Kristiania.
• 1906: 17. juli ble det inngått en avtale mellom The North Western Cyanamide Company Ltd og La Societa Generale per la Cianamide om import og salg av kalsiumcyanamid i Norge, Sverige, Danmark, Belgia og Storbritannia.
• 1906: i september startet man å bygge karbid- og cyanamidfabrikken i Odda.
• 1907: 10. juni inngår Albert Petersson, North Western Cyanamide Company kontrakt med A. Schumacher, Aktieselskabet Christiania Monier- og Cementvarefabrik, om oppføring av en cyanamidsilo i armert betong på 8000 kubikkmeter
• 1908: Alby United Carbide Factories Ltd. sin karbidfabrikk i Odda sto ferdig i mai og etter noen startvansker gikk fabrikken i ordinær drift fra september. Planlagt årlig produksjon er 32 000 tonn.
• 1908: På samme fabrikkområde produserer North Western Cyanamide Company 1760 tonn kalsiumcyanamid det første året.
• 1909: Karbidfabrikken jobber med full kapasitet. Alle tolv ovnene i virksomhet.
• 1910: Cyanamid eksporteres fra Odda til en ny fabrikk i Belgia som omdannet kalsiumcyanamid til ammoniumsulfat. Årlig produserer cyanamidanlegget nå 16 000 tonn.
• 1911: Ny type ovn i karbidproduksjonen prøves ut i Odda.
• 1912–1914: Cyanamidfabrikken utvides.
• 1913: Produksjonskapasiteten ved karbidanlegget utvides til 80 000 tonn.
• 1915–1916: Gode år for fabrikkene.
• 1917–1919: Flere patenter for produksjon av granulert cyanamid og fremstilling av gjødningsstoff.
• 1918: Cyanamidfabrikken oppnår sitt høyeste produksjonstall: 65 700 tonn cyanamid
• 1919: Fall i eksport og produksjon
• 1921: Den verdensomspennende depresjonen tidlig i 1920-tallet når også Odda, og de to fabrikkene stopper i 1921.
• 1924: Odda Smelteverk AS ble grunnlagt.
• 1924–1928 Iver Hesselberg Høy (1877-1943) leder fabrikkene i Hafslund–Meraker-Odda (HMO)
• 1924–1930: Gode år for fabrikkene. På det norske markedet finnes Kalkkvelstoff Odda Trollmjøl
• 1928: Oddaprosessen patentert. Utviklet av Erling Johnson, sjefskjemiker ved Odda Smelteverk.
• 1930: Eksportprodusentene Odda Smelteverk, Tovarne dušika Ruše (Jugoslavia/Slovenia) og La Dalmatienne (Jugoslavia/Kroatia) etablerte kartellet ECCO, European Cyanamide Export Co.
• 1931: 17. september er lagerkapasitet sprengt og cyanamidproduksjonen stanses
• 1932: 9. mars gjenopptas cyanamidproduksjonen
• 1933: Rasjonaliseringstiltak gjennomføres - forsøk med større cyanamidovner
• 1934: Avtale med Bamag Meguin i Tyskland om utnyttelse av Oddaprosessen.
• 1934: Gradvis utskifting av de 604 cyanamidovnene (400 kg fylling) med 324 større ovner (1300 kg fylling), noe som forbedret prosessutbyttet i forhold til høyere nitrogeninnhold.
• 1937: British Oxygen Company kjøper aksjene i Odda Smelteverk og blir en del av det internasjonale BOC-konsernet. Dette sikrer Odda-bedriften bedre salg og utvikling.
• 1938: Avtale med IG Farben om utnyttelse av Oddaprosessen.
• 1945 Norsk Hydro stevnet for retten for patentinngrep av Odda Smelteverk og Erling Johnson
• 1947: Forlik mellom Odda Smelteverk og Norsk Hydro. Saken forlikt ved at Hydro betalte Odda 175 000 kr, samt inngikk en 10-årig samarbeidsavtale.
• 1951: Norsk Hydro produserer fullgjødsel etter Oddaprosessen. BASF og Hoechst i Tyskland og Staatsmijnen i Nederland hadde bygget fabrikker som anvendte Oddaprosessen.
• 1951: Dicyfabrikken starter opp i Odda.
• 1955: Omfattende modernisering av karbidfabrikken.
• 1956: 1. oktober starter Mågeli kraftverk og Odda Smelteverk fikk levert 30.000 HK.
• 1967: 18. januar står samkjøringslinjen (50 Hz strøm) klar og 24. januar startet kraftleveringen fra Tysso II.
• 1970: Karbidproduksjonen doblet
• 1970–1980: Miljøsatsing. Bedre arbeidsmiljø og utemiljø.
• 1976: 9. juni vedtar Stortinget ny kraftkontrakt på 130 GWh.
• 1970–1980: Oksla kraftverk bygges.
• 1976–1978: Odda Smelteverk bygger ovn III, verdens største lukkete kalsiumkarbidovn med en årlig produksjonskapasitet på 130.000 tonn.
• 1979–1981: Ovn III får oppstartsproblemer bl.a. med ovnstransformatorene og gjennombrenning i ovnsbunnen.
• 1982: Ovn III kommer i kontinuerlig produksjon med en belastning på 50-60 MW.
• 1984: Robert Hermansen blir direktør ved Odda Smelteverk.
• 1993: Senere års satsing på kvalitet og kundefokus resulterer i sertifisering etter ISO 9001.
• 1995: Dicyfabrikken utvidet og øker produksjonskapasiteten med 30%.
• 1998: Omsetningssvikt
• 1998: 1. oktober selger British Oxygen Company (BOC) Odda Smelteverk til Philipp Brothers Chemicals Inc. for £11,5 millioner.
• 1999: Administrerende direktør Robert Hermansen selger Odda Smelteverks aksjepost i AS Tyssefaldene til Statkraft og legger til rette for produksjonen av et nytt produkt; hydrogencyanamid (CY-50)
• 1999: Per Øyvind Sævartveit blir ny administrerende direktør
• 2001: Styreformann i Philipp Brothers Chemicals, Jack Clifford Bendheim, inngår avtale med den tyske konkurrenten Degussa: egen karbid- og cyanamidproduksjon legges ned mot kjøp av billig kalsiumcyanamid fra Tyskland som skal sikre produksjonen av Dicy i Odda. CY-50-fabrikken selges til Degussa og blir senere demontert og sendt til Tyskland.
• 2002: Administrerende direktør Per Øyvind Sævartveit går av som direktør p.g.a. uenighet om bedriften skal fortsette med karbidproduksjon eller kun satse på kalkprodukter
• 2002: Styreformann Odd Samstad trådte inn som direktør
• 2002: Odda Smelteverk stopper i juni produksjonen av kalsiumkarbid og i november stoppes midlertidig produksjonen av dicyandiamid. Etter at Degussa ble nærmest enerådende på markedet stiger prisen på dicyandiamid med 50 prosent.
• 2002: 28. november gjennomfører Konkurransetilsynet razzia i smelteverkets lokaler p.g.a. mistanke om ulovlig prissamarbeid og markedsdeling med Degussa/SKW Trostberg.
• 2002: 5. desember nedla Odda kommune midlertidig bygge- og deleforbud for smelteverkstomten. I påvente av ny reguleringsplan ble forbudet opprettholdt til 1. september 2007.
• 2002: 12. desember erklærer divisjonsjef Bill Matheson ved Philipp Brothers Chemicals at Odda Smelteverk bare er midlertidig nedlagt og at målet er å få produksjonen tilbake.
• 2003: 27. februar begjærte styret i Odda Smelteverk bedriften konkurs.
• 2003: 3. mars ble konkurs åpnet i Odda smelteverk AS. Driften ved verket hadde da vært innstilt siden i november 2002. 60 ansatte mistet jobben.
• 2003: I desember ble det kjemiske prosessutstyret i dicyfabrikken i Odda demontert, pakket i 40 containere og fraktet med båt til Dawukou i Kina for remontering ved Ningxia Darong Industry Group Co, verdens største cyanamidprodusent etter tyske Degussa.
• 2003: 17. desember ble hovedstrukturene i produksjonslinjen for karbidanlegget midlertidig fredet av Hordaland fylkeskommune.
• 2004: 11. august opprettholder Riksantikvaren fylkeskommunens vedtak om midlertidig fredning, etter klage på vedtak fra bostyrer for konkursboet Odda Smelteverk.
• 2006: 25. september la Hordaland fylkeskommune fram rapporten Odda Smelteverk – vurdering av verneverier utført av Helge Schelderup sivilarkitekter MNAL as
• 2007: 23. august blir Smelteverkstomta Næringutvikling AS (SNU) stiftet
• 2007: 5. desember ga Odda kommune dispensasjon fra bygge- og deleforbudet til SNU for riving av rekke bygg og anlegg, inkludert Dicyfabrikken (1950) og kjølehuset for karbid (1906).
• 2007: 13. desember ble det meldt oppstart av fredning av smelteverket. Interesseområde for fredningen inkluderte hovedstrukturene i produksjonslinjen for både karbid- og cyanamidanlegget.
• 2008: 30. oktober ble en ny reguleringsplan for Smelteverkstomten sør vedtatt av Odda kommune. Planen forutsetter at ny riksvei skal gå gjennom fabrikken og store deler av cyanamidanlegget skal rives.
• 2009: 19. juni 2009 ble Odda Smelteverk sammen med Tyssedal og Rjukan/Notodden oppført på Norges tentative liste til UNESCOs verdensarvliste.
• 2009: 25. mai ga Odda kommune tillatelse til SNU for riving av karbidovn 1 og 2. Ovnene ble revet i august 2009.
• 2010: 2. juli ble forslag om fredning sendt ut av Hordaland fylkeskommune. Forslaget er tilnærmet likt med oppstartmeldingen fra 2007 og inkluderte hovedstrukturene i produksjonslinjen for både karbid- og cyanamidanlegget.
• 2010: 4. desember anbefalte Axel Föhl (Düsseldorf) og Rolf Höhmann (Darmstadt) i en rapport laget i forbindelse med UNESCO-nominasjonen at Cyanamiden bør bevares i sin helhet.
• 2010: 21. desember anbefalte Riksantikvaren at Odda Smelteverk ikke inngår i verdensarvsøknaden på grunn av manglende støtte for å ta vare på Cyanamiden i Odda kommune.
• 2011: 25. januar besluttet Riksantikvaren å ikke frede kalkovner og kokstørke, og stille seg positiv til en eventuell saneringsprosess.
• 2011: 31. mars ble de viktigste elementene av Odda smelteverket fredet, inkludert karbidovn 3 og Cyanamiden.
• 2011: 11. mai klager SNU på Riksantikvarens vedtak om fredning.
• 2011: 15. juni vedtok Odda kommune å gi dispensasjon til SNU for riving av kalkovnene og kokstørkene som er regulert til spesialområde bevaring i gjeldende reguleringsplan fra 2008.
• 2011: 4. juli påklaget Hordaland fylkeskommune dispensasjonsvedtaket til Odda kommune.
• 2011: 22. desember stadfestet Fylkesmannen i Hordaland Odda kommune sitt vedtak om dispensasjon til riving av kalkovnene og kokstørkene.
• 2012: 10. april startet rivingen av blandekammeret for kalk og koks på den tidligere karbidfabrikken. 25. juli ble fundamentet til de to Wärmestelleovnene sprengt bort.
• 2012: 2. oktober vedtar Miljøverndepartementet å opprettholde Riksantikvarens vedtak om fredning.
• 2012: 26. oktober får ordfører John Opdal beskjed fra riksantikvar Jørn Holme at arbeidet med nominasjonen vil stanse om ikke lokalpolitikernes oppslutning om UNESCO-søknaden økes fra vedtaket i 2008, der det var et 14–13 flertall for UNESCO-nominasjon.
• 2012: 10. november anbefalte Riksantikvaren at Oddas Unesco-søknad utsettes to-tre års tid, og at staten går videre med søknaden for Rjukan og Notodden.
• 2013: 7. januar besluttet Miljøverndepartementet at serienominasjonen splittes i to faser, 1. søknad for Rjukan/Notodden oversendes til UNESCO i januar 2014, og fase 2, det jobbes videre med utvidelse av nominasjonen for å inkludere Odda/Tyssedal med eventuell oversendelse til UNESCO i januar 2016.
• 2013: Odda Smelteverk tildeles 25 millioner for istandsetting av bygninger og utarbeidelse av et mulighetsstudie
• 2013: i forbindelse med 100-årsjubileet for Odda kommune ble det 8. juni arrangert folkefest under Skalltaket, etter ferdig istandsettelse av byggets tak, takrenner, betong og betonggulv
• 2013: 8. november Gottlieb Paludan Architects fra Danmark vinner anbudskonkurransen «Mulighetsstudie for smelteverksområdet i Odda».
• 2014: 30. januar ble verdensarvsøknaden for Rjukan/Notodden sendt til UNESCO, og stedene er foreslått listeført som fremragende representanter for den andre industrielle revolusjonen.
• 2014: 26. juni fikk Odda kommune overlevert «Mulighetsstudien for Smelteverksområdet».
• 2014: 24. november vedtok Odda kommunestyre å startet opp arbeidet med en ny reguleringsplan for Smelteverkstomta-Sentrum med utgangspunkt i scenario 3 fra Mulighetsstudien.
• 2015: 22. mai annonserer Trolltunga Climbing Adventure at de ønsker å etablere verdens største isklatrehall i Cyanamiden, ett av fyrtårnprosjektene fra Mulighetsstudien.
• 2015: 5. juli blir Rjukan–Notodden industriarv oppført på verdensarvlisten som et fremragende eksempel på den nye, globale industrien tidlig på 1900-tallet.

Litteratur

• Asbjørn Andersen og Ivar Haug (red): Smeltedigelen – en industrisaga Odda smelteverk gjennom 80 år, Odda 1989. ISBN 82-7326-013-5

Se også

• Odda-ledningene
• Tyssedal kraftanlegg
• MY «Tysso»

Eksterne lenker

• Odda i verdenssamfunnet
• Film om Oddaprosessen (verdiskapingsprosjekt)
• Verdiskapingsprogrammet Oddaprosessen.no
• Fragmenter En utstilling med foto fra det nedlagte smelteverket
• Vannkraft som grunnlag for industriutbygging
• Stedsanalyse
• Odda kommune, reguleringsplan for smelteverksområdet m.m.
• «Taming the waterfalls», Rjukan/Notodden and Odda/Tyssedal Industrial Heritage Sites, Mission Report
• Riksantikvarens fredningsvedtak
• Murboligen
• (no) «Odda Smelteverk». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.