Norsk erstatningsrett

Norsk erstatningsrett er de erstatningsrettslige regler i norsk rett.

Hensyn bak erstatningsretten

Hovedhensynet bak denne grenen av privatretten er at skadelidte skal stilles som om skaden ikke skjedde. Dette hensynet kalles ofte reparasjonshensynet. Et annet hensyn bak erstatningsretten er prevensjonshensynet. Det at en eventuell skadevolder vil stå økonomisk ansvarlig for sine handlinger har en forebyggende effekt og gjør at folk handler mer aktsomt enn de ellers ville.

Historie

Norsk erstatningsrett har røtter i gammelgermansk rett, hvor hovedregelen var at skade kunne kreves erstattet uavhengig av om skadevolder voldte skaden ved skyld. Romerskrettslige tankemønstre gjorde seg imidlertid gjeldende, og det ble, i tråd med de liberalistisk-individualistiske holdninger som med tiden fikk innflytelse, regnet som en gjeldende rettssetning at erstatningsansvar var betinget av skyld.

På 1800-tallet så man dog spiren til et generelt objektivt ansvar for farlige bedrifter, idet ulike virksomheter ble idømt ansvar selv om de ikke kunne klandres for skadeforvoldelsen. I dag synes erstatningsansvaret å bero like mye på skyld som på rent objektive forhold. Det vanligste ansvarsgrunnlaget er likevel det ulovfestede culpaansvaret, der en spør om skadevolder var så aktsom som han burde være.

Vilkår for erstatning

Etter alminnelig norsk erstatningsrett må tre grunnvilkår være oppfylt for at en skadelidt skal bli tilkjent erstatning:

1. Den skadelidte handlingen må ha ført til et økonomisk tap.
2. Skadevolderen må ha foretatt en ansvarsbetingende handling eller det må foreligge et annet ansvarsgrunnlag.
3. Det må være faktisk og rettslig årsaksammenheng mellom skaden og den ansvarsbetingende handlingen.

1. Økonomisk tap

Norsk erstatningsrett krever som hovedregel at skaden lar seg verdsette økonomisk. Således er erstatningsretten hovedsakelig økonomisk fundert. En erstatningsrettslig relevant skade er vanlig å definere som en negativ effekt som kan verdsettes i penger.

Vi kan stå overfor personskade, tingskade eller tredjemannskade

• Ved personskade er det i utgangspunktet den skadelidtes økonomiske tap som skal dekkes, men i erstatningsloven er det også regler om oppreisning, som kan overgå skadelidtes faktiske økonomiske utlegg ved skaden (Erstatning for krenkelse og varige mén).
• Ved tingskade er det bare tingens økonomsike verdi som erstattes og ikke affeksjonsverdien(det tingen reelt sett betyr for eieren).
• Tredjemannskade er det økonomiske tapet en tredjemann lider på grunn av en påført skade. For eksempel kan arbeidsgiver lide et økonomisk tap fordi arbeidstakeren blir påført en personskade.

2. Krav til ansvarsbetinget handling/ansvarsgrunnlag

Ingen kan pålegges å yte erstatning overfor en skadelidt uten at det er et rettslig grunnlag for ansvaret. Det skilles mellom erstatning i kontraktsforhold og erstatning utenfor kontraktsforhold. Erstatning i kontraktforhold er aktuelt der den ene parten i avtalen har stått for et kontraktbrudd som har påført motparten et økonomisk tap. Her tar vi imidlertid for oss erstatning utenfor kontraktsforhold.

Vi har da ansvar etter culpagrunnlaget og ansvar etter læren om objektivt erstatningsansvar:

• Culpa betyr skyld. Culpagrunnlaget omfatter derfor tilfeller der skadevolder med vitene vilje har påført skaden (forsett) eller der skaden skyldes at skadevolder har opptrådt klanderverdig (uaktsomt).
• Objektivt ansvar betyr ansvar uten skyld. Det kan deles i to kategorier: ulovfestet objektivt ansvar, og lovfestet objektivt ansvar.

Lovfestet objektivt ansvar finnes blant annet i bilansvarsloven. Av denne loven følger det at man er ansvarlig for skade ens egen bil gjør, uavhengig av om noen kan lastes for skaden. Nedenfor tar vi grundigere for oss det ulovfestede objektive ansvaret.

Culpagrunnlaget

Den alminnelige culparegelen er utviklet gjennom fast og langvarig rettspraksis og -teori. Culpa (ved uaktsomhet) foreligger dersom skadevolder burde ha reagert og avverget risikoen før risikoen utløste skaden. Det overordnede spørsmålet blir derfor om «påstått skadevolder» burde reagert på risikoen (som for eksempel kjøringen hans representerte).

Vurderingen tar utgangspunkt i rolleforventningen til en normal fornuftig person i skadevolders situasjon.

Sentrale vurderingmomenter

Tilknytning:

For at det skal kunne kreves at skadevolder burde reagert på risikoen må det i det minste foreligge et tilnytningsforhold mellom skadevolder og risikoen. Som regel er dette uproblematisk. Den som selv skaper risikoen ved sin egen aktive handling er alltid rette vedkommende til å reagere. Der «påstått skadevolder» ikke har skapt risikoen ved egen handling, men heller opptrådt passivt, kan det være problematisk om det foreligger tilstrekkelig nær tilknytning. Ansvar er da normalt betinget av at det foreligger et særskilt grunnlag som oppfordret til reaksjon. Eksempler på dette er der det foreligger instruks om å handle, for eksempel gjennom arbeidskontrakt, eller der risikoen er skapt av en innretning som skadevolder eier eller leier.

Alternativ handling:

Skadevolders oppfordring til å reagere påvirkes av muligheten til å gjennomføre en alternativ handling som ville eliminert risikoen. Dersom det ikke forelå en alternativ handling som ville avverget risikoen, må «påstått skadevolder» gå fri for skyld. Der det foreligger en alternativ handling vil handlingens gjennomførbarhet og effektivitet utgjøre moment i vurderingen om «påstått skadevolder» burde reagert. Jo lettere det var å gjennomføre handlingen og jo mer effektivt den ville avverget skaden, jo mer taler det for at «påstått skadevolder» burde reagert. Dersom de alternative handlinger ville satt andre i fare kan det ikke kreves at «påstått skadevolder» burde reagert. Unntaket er der skadevolder kan klandres for å ha satt seg selv i en slik posisjonen, slik at det kan sies at han burde reagert på et tidligere tidspunkt.

Risikoen størrelse:

Hvorvidt det kan kreves at påstått skadevolder burde reagert på risikoen og gjennomført den alternative handlingen beror på risikoens størrelse i art og grad. Risikoen må ha vært av en slik alvorlighet, både når det gjelder mulig omfang og sannsynlighet for skadeinntreden, at det ga «påstått ansvarlige» oppfordring til å gjennomføre den alternative handlingen. Det må altså her vurderes hvilke typer skade det var risiko for, og hvor sannsynlig det var at skade ville inntre.

Dersom det var andre risikomomenter som var mer fremtredende og derfor mer aktuelle å rette oppmerksomheten mot, kan det tale for at påstått skadevolder hadde mindre oppfordring til å reagere på den aktuelle risikoen. Man kan si at skadevolderen da har mindre tankekontakt til risikomomentet

Skadelidtes opptreden:

Skadelidtes opptreden utgjør en objektiv faktor i det risikobildet «påstått skadevolder» skulle reagert på. Dersom skadelidte har bidratt til skaden gjennom uventet og unaturlig opptreden, kan man si at skadeinntreden fremstod som mindre sannsynlig for skadevolder på det kritiske tidspunkt(altså tidspunktet det eventuelt skulle kreves at han burde reagert). Risikoen er i så fall mindre i grad, noe som senker oppfordringen til reaksjon.

Ulovfestet objektivt ansvar

Ansvarsgrunnlag kan foreligge på bakgrunn av den ulovfestet læren om objektivt ansvar, utviklet gjennom rettspraksis og teori. Objektivt ansvar foreligger dersom «påstått ansvarlige» er nærmere til å bære risikoen for skaden enn skadelidte selv.

Utgangspunktet er at skadelidte selv er nærmest til å bære risikoen for egen ulykke. Objektivt ansvar er derfor betinget av at det foreligger særlige forhold som gjør det rimelig å velte ansvaret over på noen andre. Gjennom langvarig rettspraksis har Høyesterett særlig lagt vekt på fire forhold i denne vurderingen.

Det første forholdet er i realiteten ansett som et vilkår, og går ut på at den påståtte ansvarlige må ha tilstrekkelig tilknytning til risikokilden. Eieren av innretningen/virksomheten som utgjør risikokilden har normalt tilstrekkelig tilknytning.

De andre forholdene er at virksomheten eller risikokilden må ha utgjort en stadig, typisk og ekstraordinær risiko for skade. Tanken er at dersom disse tre forholdene er til stede vil påstått ansvarlige ha større grunn til å forutse skadeinntreden enn skadelidte selv. I så fall vil påstått ansvarlig meget lett være nærmest til å bære risikoen for skaden. Det er en glidende overgang mellom disse tre momentene og også andre reelle hensyn kan trekkes inn, deriblant pulveriseringshensyn og driftkostandshensyn. I rettspraksis har det også vært vektlagt om risikoen skyldes manglende sikkerhetstiltak som enkelt kunne vært gjennomført av virksomheten. Tanken er da at selv om sikkerhetsmangelen eller den uforsvarlige ordningen ikke leder til culpaansvar eller arbeidsgiveransvar for virksomheten, vil dette forholdet uansett tale for at virksomheten er nærmest til å bære risikoen under vurderingen av objektivt ansvar. I det hele dreier det seg om en helhetlig vurdering bygd på risiko- og rimelighetsbetraktninger."

• Stadig-momentet innebærer at risikoen må være vedvarende/permanent ved en slik virksomhet/innretning. Den bakenforliggende begrunnelsen for et slikt moment er at dersom skaden er et utslag av en stadig risiko ved en slik innretning/virksomhet, så kunne eieren lettere forutsett risikomomentet og gjort forebyggende tiltak. Det blir da aktuelt å se hen til hva statistikken sier om skadefrekvensen ved slike virksomheter/innretninger. Man kan også se hen til naturlover. Tyngdekraften tilsier for eksempel at det alltid vil være en reell fare for at istapper faller ned fra taket og kan spidde forbipasserende. Et annet moment i stadighetsvurderingen er om man etter alminnelig menneskelig fornuft kan si at en slik skade erfaringsmessig vil være uunngåelige på sikt ved slike virksomheter/innretninger. Knallperledom I er illustrerende. Høyesterett mente at skade ved dynamitt-knallperler som kom på avveie var en stadig fare ved NSBs jernbaneutbygging.
• Typisk-momentet innebærer at risikoen må særprege den aktuelle virksomheten eller innretningen. Den bakenforliggende begrunnelsen er også her påregnelighetsbetraktninger. Dersom skaden er et typisk utslag av en slik innretning/virksomhet, så kunne eieren lettere forutsett risikomomentet og gjort avvergende tiltak. Det taler dermed for at eieren er nærmere til å bære risikoen for skaden.
• Momentet om ekstraordinær risiko, innebærer at virksomheten/innretningen må by på en risiko som overstiger det skadelidte må kunne forvente, sett i forhold til dagliglivets risiko. Dersom risikoen ved innretningen eller virksomheten ikke overstiger hva en normalt må regne med i dagliglivet, er risikoen like forutsigbar for skadlidte selv. Eieren av innretningen/virksomheten står da ikke nærmere til å bære risikoen for skaden. Floris-dommen, Norsk Retstidende 1966, s. 1532 er illustrerende. En person hadde skadet hodet sitt i en vanlig svingdør (slik man har på kjøpesentrene). Risikoen for slik skade kunne ikke anses ekstraordinært.
  • Dersom skaden har gjort seg utslag i en teknisk svikt/uforsvarlig ordning vil den avsluttende vurdering av hvem som er nærmest til å bære risikoen, lettere slå ut i skadelidtes favør. Dette er illustrert i Epileptiker-dommen, Norsk Retstidende 1970, s. 1192. Her hadde en epileptiker fått et anfall i en fengselscelle og han brant seg stygt på en radiator. Radiatoren var en uforsvarlig ordning, noe som pekte sterkt i retning av objektivt ansvar. Tanken er at selv om sikkerhetsmangelen eller den uforsvarlige ordningen ikke leder til culpaansvar eller arbeidsgiveransvar for virksomheten, vil dette forholdet uansett tale for at virksomheten er nærmest til å bære risikoen under vurderingen av objektivt ansvar.
  • Ekspropriasjonstanken: Dersom en samfunnsnyttig virksomhet i sjeldne tilfeller har skadeevne, taler det for objektivt ansvar. Innkalkulere erstatningen i salgsprisen, jf. P-pilledom II.
  • Det at skadelidte er nærmere til å tegne forsikring enn en potensielle skadevoldere, kan være et moment mot å pålegge objektivt ansvar.
• I utgangspunktet vernes man ikke av det objektive ansvar, når man ved sin handlemåte må sies å ha akseptert den risiko som begrunner ansvaret. Det sentrale her er om den skadelidne kjente til risikomomentet, men likevel valgte å utsette seg for risikoen. I så fall taler det sterkt for at det ikke bør ilegges objektivt ansvar. En person som vel vitende velger å utsette seg for et faremoment står jo nærmere til å bære risikoen dersom skade inntreffer.

3. Årsakssammenheng

For at «påstått skadevolder» skal kunne bli ansvarlig må hans uaktsomhet være en avgjørende grunn for at skaden inntraff. Dersom skaden ville inntruffet uansett kan ikke «påstått skadevolder» kjennes ansvarlig. Dette omtales som kravet til faktisk årsakssammenheng. Dersom «påstått skadevolders» handling er så bagatellmessig i risikoutløsningen at det er vanskelig å ta stilling til om den var avgjørende for skaden, så er ikke kravet til årsakssammenheng oppfylt. Høyesterett har derfor stilt krav til at «påstatt skadevolders» handling må ha vært en ikke uvesentlig faktor i risikoutløsningen («ikke uvesentlig» er ikke det samme som «vesentlig»). Dersom slik faktisk årsaksammenheng kan påvises er utgangspunktet at skadevolder er ansvarlig. Den grunnleggende Høyesterettsdommen om årsakssammenheng er P-pilledom II, Norsk Retstidende 1992 s. 64.

Høyesterett har oppstilt ytterligere krav til årsakssammenhengen. Selv om faktisk årsakssammenheng foreligger er det ikke alltid rimelig at «påstått skadevolder» blir ansvarlig. Disse kravene omtales gjerne som rettslige avgrensninger eller adekvanslæren.

For det første må skaden ha vært en påregnelig følge av «påstått skadevolders» handling. Den aktuelle skaden må være noe en normal person i «påstått skadevolders» rolle ville ha kunnet forutberegne da han foretok handlingen.

For det andre stilles krav til at skaden ikke må ha vært for fjern og avledet. Dette er aktuelt når det er en lang årsaksrekke mellom skadevoldende handling og skaden, særlig der det er tale om tredjemannsskader. I Flymanøver-dommen i Norsk Retstidende 1973 s. 1268 stilte Høyesterett opp et krav om «en viss nærhet i årsakssammenheng, uavhengig av den konkrete påregnelighet.» Dette skapte således en sondring mellom påregnelighet og nærhet.

Det finnes også økonomiske tap som ikke har erstatningsrettslig vern. I Steriliserings-dommen, Norsk Retstidende 1999 s. 203, gikk et ektepar til sak mot et helseforetak som hadde utført en steriliseringsoperasjon. Ekteparet fikk likevel barn, og krevde erstatning for utgiftene de hadde hatt ved å ta omsorg for barnet. Høyesterett kom enstemmig til at erstatning for et slikt tap ville hatt en uheldig signaleffekt overfor den egenverdi det har å få barn.

Litteratur

• Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, Gyldendal (2005), ISBN 9788205347489
• Nils Nygaard, Skade og ansvar, Universitetsforlaget (2007), ISBN 9788215011349

Eksterne lenker

• (no) «erstatningsrett» i Store norske leksikon
• Om erstatningsrett, fra nettstedet jussportalen.no