Culpa er et latinsk ord som betyr skyld. Selv om skyldbegrepet omfatter både forsett og uaktsomhet, brukes ordet i rettslig terminologi så godt som utelukkende i betydningen «uaktsomhet».

En sjåfør som viser uaktsomhet.

Ordet er mye brukt i norsk og øvrig nordisk erstatningsrett, som beskrivelse av den normen man må holde seg innenfor ved sin opptreden (culpanormen). Dersom man utviser culpa ved forvoldelsen av en skade (opptrer culpøst) følger det av fast og langvarig rettspraksis at man kan bli erstatningsansvarlig for skaden dersom visse andre vilkår er oppfylt. Avdøde professor Viggo Hagstrøms utgivelse Culpanormen er en komprimert og grunnleggende oversikt over grensene mellom alminnelig erstatningsansvar og ansvar etter såkalt culpøs opptreden.

Culpa brukes også, i mindre grad, innenfor norsk strafferett, først og fremst i forbindelse med begrepet culpa levissima, som er en betegnelse på en svært lav skyldgrad («den letteste uaktsomhet»). Slik uaktsomhet er skyldkravet for at strafferammen skal kunne økes ved såkalt uforsettlige følger av den straffbare handlingen.[1] Et eksempel på dette er at en ved en forsettlig legemsfornærmelse (f.eks. et slag med flat hånd) kan få forhøyet straff dersom døden inntrer som følge av den, så lenge en kunne ha innsett at dette muligheten for at dette ville skje.[2] Culpa levissima er fjernet i den nye lov om straff som ble vedtatt i 2005 og trådte i kraft i 2015.

Referanser rediger

  1. ^ Straffeloven. (1902) Almindelig borgerlig Straffelov av 22.5.1902 nr. 10, § 43.
  2. ^ Straffeloven, 1902, § 228, andre avsnitt.