Erstatningsansvar

Reglene om erstatningsansvar er en del av erstatningsretten. I norsk rett stilles det tradisjonelt opp tre vilkår for erstatningsansvar. Alle vilkårene må være oppfylt for at ansvar skal foreligge. Det må for det første foreligge et økonomisk tap. Videre må det foreligge et ansvarsgrunnlag. Det må dessuten foreligge adekvat årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og skaden.

Med erstatningsrelevant skade menes en negativ effekt som lar seg verdsette i penger. Dette kan for eksempel være tap av eller skade på en ting eller tap i fremtidig inntekt.

Med adekvat årsakssammenheng menes at det for det første må foreligge en faktisk sammenheng mellom skaden og den påstått ansvarsbetingende handling. En måte å konstatere faktisk årsakssammenheng på, er ved hjelp av den såkalte betingelseslæren, altså ved å spørre om skaden ville inntruffet dersom den påstått ansvarsbetingende handling ikke hadde blitt foretatt, eksempelvis om vinduet hadde blitt knust dersom ballen ikke hadde blitt kastet.

Videre må skaden ikke være fjern eller upåregnelig. Det må med andre ord foretaes en rettslig avgrensning, og det er det som ligger i ordet «adekvat». Hovedpoenget her er at skaden må ha kunnet være påregnelig for den som foretok den påstått ansvarsbetingende handling. At fisk dør i et oppdrettsanlegg 50 km unna som følge av at en strømledning kappes, er et eksempel på skade som ligger utenfor det påregnelige. I slike tilfeller kan det ikke konstateres adekvat årsakssammenheng, og kravene for erstatningsansvar er ikke oppfylt.

Det skilles tradisjonelt mellom ulike ansvarsgrunnlag: erstatningsansvar som følge av skyld (skyldansvar eller culpaansvar), objektivt ansvar og arbeidsgiveransvar.

Skyldansvar/Culpa-ansvar

Skyldansvar er det tradisjonelle utgangspunktet i erstatningsretten. Her er prinsippet at en selv er ansvarlig for sine uaktsomme handlinger. Skyldansvar foreligger når en person har handlet uforsvarlig i en bestemt situasjon, tatt i betraktning risikoen i situasjonen og de forventninger omverdenen kan stille til den type rolle skadevolder har (eksempelvis tømmerhuggere, barn, polititjenestemenn).

Endring av prinsippene

Det gamle prinsipp var at erstatningsplikt betinges av subjektiv skyld - ikke av rene naturbegivenheter - ; at enhver rådet over sin eiendom som han ville; og at en eier kunne motsette seg enhver fremmed disposisjon over eiendommen. Men på slutten av 1800-tallet tok dette til å endre seg. Professor Stang tok i sin bok Erstatningsansvar med to dommer fra Oslo byrett fra 1918, der en huseier ikke uten rettsbrudd kunne holdes ansvarlig for skade forvoldt av snø eller is som raste ned fra hustaket hans. Men en høyesterettsdom i Rettstidende fra 1920 s. 140 påla en huseier i Oslo å erstatte skade forårsaket da en isklump falt ned fra taket hans. Gårdeieren ble ansett som uaktsom for ikke å ha ryddet hustaket. Retten gikk dermed ut fra at gårdeiere har plikt til å handle, men det ble ikke klarlagt hvorfor de har slik plikt. Har en grunneier plikt til å forebygge skade fordi han er eier, eller fordi han har bebygget sin eiendom? Et hus gir ingen større risiko for snøras enn et fjell gjør, og angjeldende bygning frembød ingen større fare enn bygninger flest. Derimot ble det lagt vekt på at huset lå i en travel gate med mange forbipasserende. Høyesterettsdommen satte dermed presedens for plikt til å forebygge skader også hvor det foreligger rene naturbegivenheter - i strid med dom for at en grunneier ikke hadde ansvar for skade forårsaket av vannsig fra hans eiendom. Han måtte godta at inngrep ble foretatt for å stanse slikt vannsig, men hadde da krav på erstatning for den skade forebyggingen påførte ham. Da var da nærliggende å tenke at heller ikke andre skader forårsaket av naturbegivenheter ga rett til erstatning. Men en dom i den tyske Reichsgericht (= riksrett, tilsvarende norsk høyesterett) fra 1902 tilkjente en grunneier erstatning for skade oppstått da naboens tre falt inn på eiendommen hans. Det ble påpekt at tanken bak domspremissene kunne være at enhver ikke kan gå ut på andres tak og fjerne snø og is som truer med å falle ned og skade folk, eller gå i andres skog og felle trær som ser ut til å kunne velte. Eieren ble ansett som den nærmeste, for ikke å si den eneste, til å forebygge skade fra sitt eget hustak eller sin egen skog.

Objektivt ansvar

Objektivt ansvar betyr ansvar uten skyld. Det kan deles i to kategorier: ulovfestet objektivt ansvar, og lovfestet objektivt ansvar.

Lovfestet objektivt ansvar finnes blant annet i bilansvarsloven. Av denne loven følger det at man er ansvarlig for skade ens egen bil gjør, uavhengig av om noen kan lastes for skaden.

Ulovfestet objektivt ansvar bygger på rettspraksis siden 1800-tallet. Hovedprinsippet for det ulovfestede objektive ansvar er at den som er nærmest til å bære ansvaret for skade, må bære det. For skadevolder må det foreligge en stadig og typisk risiko ved virksomheten som for skadelidte må fremstå som ekstraordinær. En huseier er for eksempel nærmere til å bære risikoen for at en gesims faller ned og treffer en fotgjenger i hodet, enn den tilfeldige fotgjenger som blir truffet, selv om huseier har vedlikeholdt huset godt og fulgt alle forskrifter.

Arbeidsgiveransvar

Etter skadeserstatningslovens § 2-1 er en arbeidsgiver ansvarlig for skade som hans arbeidstaker gjør uaktsomt, selv om arbeidsgiveren ikke kan lastes for den aktuelle skaden. Kriteriet er at skaden må være voldt under uføring av arbeid

Blir arbeidsgiver ansvarlig for skade som hans arbeidstaker har forvoldt uaktsomt eller forsettlig vil det oppstå et solidaransvar jfr, §5-3 der skadelidte kan kreve erstatningen utbetalt av den av de to han ønsker.

Eksterne lenker

• Bilansvarsloven
• Erstatningsansvar på Personskadeportalen