New Zealands historie

New Zealands historie går tilbake minst 700 år da landet ble oppdaget og bosatt av polynesiere som utviklet en særegen maorikultur sentrert rundt slektforbindelser og landområder. Den første europeiske utforskeren som fikk se New Zealand var nederlenderen Abel Janszoon Tasman den 13. desember 1642. Den engelske kaptein James Cook, som nådde New Zealand i oktober 1769 på den første av hans tre sjøreiser, var den første europeer som seilte rundt og kartla landet.

Første kart over New Zealand, tegnet av James Cook.

Artikkelen inngår i serien om New Zealands historie
Epoker
Maorienes ankomst (1000-1300) Abel Janszoon Tasman når New Zealand (1642) James Cook besøker New Zealand (1769-1770) Hvalfangere befolker New Zealand (1790-1800) Waitangitraktaten underskrives, New Zealand blir britisk koloni (1840) Maorikrigene (1845-1872) Første verdenskrig (1914-1918) Andre verdenskrig (1939-1945) Moderne historie (1945-Nå)

Fra slutten av 1700-tallet ble landet jevnlig besøkt av utforskere og andre sjøfolk, misjonærer, handelsmenn og eventyrere. I 1840 ble Waitangi-avtalen signert mellom den britiske kronen og ulike høvdinger for maoriene, noe som forte New Zealand inn under det britiske imperiet og ga maoriene like rettigheter som britiske borgere. Det var deretter en omfattende britisk bosetning over hele landet. Krig og innføring av det europeiske og juridiske system førte til at det meste av eierskapet til New Zealands landområder gikk fra maoriene og til pākehā (europeere), og de aller fleste maorier ble svært fattige.

Fra 1890-tallet innførte parlamentet i New Zealand en rekke progressive initiativ, blant annet kvinnelig stemmerett og alderdomspensjoner. Fra 1930-tallet ble økonomien sterkt regulert og omfattende velferdsstat ble utviklet. I mellomtiden gikk maorikulturen gjennom en renessanse og fra 1950-tallet begynte også maorier å flytte til de store byene. Det førte til utviklingen av en maorisk protestbevegelse som igjen førte til en større anerkjennelse av Waitangi-avtalen på slutten av 1900-tallet. En rekke sosialliberalistiske politiske vedtak, som blant annet avdiskriminering av homofili, ble innført. Utenrikspolitikken involverte støtte for Storbritannia i de to verdenskrigene, og nære politiske forbindelser med USA og Australia etter 1940. Utenrikspolitikken etter 1980 har derimot tatt en mer uavhengig retning, særlig i å fremme en atomfri sone. De påfølgende regjeringene har opprettholdt denne politikken.

Før europeisk ankomst

Kunstners gjengivelse av en moaørn, også kalt for Haasts ørn, som angriper moaer.

New Zealand ble opprinnelig oppdaget og bosatt av polynesiere en gang mellom år 1000 og 1300 e.Kr. Noen historiske bevis tyder likevel på at det kan ha skjedd før dette. Menneskene som slo seg ned på hovedøyene ble til maorifolket. En annen befolkning som bosatte seg på Chathamøyene øst for New Zealand ble til maorifolket. Det er usikkert om maorienes forfedre kom direkte fra Polynesia eller om de var maorier fra hovedøyene som dro øst.

Noen av maoriene, særlig på Nordøya, kalte sitt nye hjemland «Aotearoa». Dette blir ofte oversatt som «Den lange hvite skyens land»

De opprinnelige beboerne var moa-jegere. Moa var en stor fugl som veide opp til 250 kilo og som hadde mistet evnen til å fly. Den døde ut på 1700-tallet eller tidligere da den ikke greide å tilpasse seg jakt fra mennesker og andre pattedyr. Før menneskene ankom var moa byttedyret til den nå utdødde moaørnen. Moa-jegerne kan ha assimilert med senere ankomne innvandrere fra Polynesia som ifølge maorisk tradisjon ankom mellom år 952 og 1150 e.Kr.

New Zealand har ingen innfødte landpattedyr bortsett fra to flaggermusarter. Etter at moaen var utdødd spiste maoriene for det meste kumara, en type søtpotet de hadde med seg fra Polynesia. Kannibalisme, som andre steder i stillehavsområdet, utgjorde en meget begrenset del av dietten.

Europeiske oppdagelsesreisender

James Cook

De første europeere vi vet nådde New Zealand ble ledet av den hollandske oppdageren Abel Tasman. De ankom med skipene Heemskerck og Zeehaen, som ankret opp i nordenden av Sørøya i desember 1642 men som seilte nord til Tonga etter et sammenstøt med lokale maorier. Tasman tegnet skisser av hovedøyenes vestkyster og kalte dem «Nova Zeeland». Navnet «Nieuw Zeeland» finnes på sjøkart over området like etter dette. Tidligere beskrev sistnevnte en øy nær Ny-Guinea. Løytnant James Cook gjennomførte en full oppdagelsesferd av begge øyers kyster i 1769 og 1770. Cook vendte tilbake til New Zealand i løpet av begge sine to senere reiser til Stillehavet.

Hval- og selfangere

Fra 1790-årene ble New Zealand besøkt av britiske, franske og amerikanske hvalskuter. Mannskapene deres kom iblant i konflikt med maoriene. Fra rundt 1800 ankom handelsmenn og misjonærer og forsterket konfliktene. Den første «fullblods»-europeeren født på territoriet var Thomas King i 1815 i Bay of Islands. Dette ble fulgt av stor europeisk innvandring og i 1839 kjøpte «The New Zealand Company» mye land. Samtidig viste franskmennene interesse for øyene. Disse faktorene gjorde at den britiske regjeringen bestemte seg for å ta kontroll.

Koloni

New Zealand ble en britisk koloni i 1840 da Waitangi-traktaten ble underskrevet av maorihøvdinger og den britiske monarks stedfortreder. Den britiske monark var representert av William Hobson, som var viseguvernør av New Zealand. På denne tiden var New Zealand underordnet og styrt fra New South Wales, Australia.

Storbritannias motivasjon for å kolonisere var å komme andre europeiske nasjoner i forkjøpet. Frankrike hadde i 1840 opprettet en liten bosetning på Banks Peninsula på Sørøya. Samtidig var det mye lovløshet blant de hovedsakelig britiske hvalfangere og handelsmenn. Maorihøvdingene skrev under fordi de søkte beskyttelse for sine eiendeler og eiendommer (noe som bare ble delvis gjennomført). En annen årsak var løftet om beskyttelse mot andre maoristammer som angrep med musketter kjøpt fra europeiske hvalfangere og handelsmenn. Foranledningen for sistnevnte var de såkalte «Musket Wars» eller «muskettkrigene» i 1820 og 1835. En tidlig kolonist, Frederick Edward Maning, skrev to fargerike samtidige bøker om livet i New Zealand på denne tiden. Old New Zealand og History of the War in the North of New Zealand against the Chief Heke er senere blitt regnet som klassikere i newzealandsk litteratur.

En betydelig europeisk kolonisering fulgte. Disse innvandrerne var hovedsakelig fra England, men også mange fra Skottland og Irland foretok den lange reisen og opprettet etterhvert provinser. Disse var fra sør til nord:

• På Sørøya:
  • Otago (bebodd fra 1848), hovedstad Dunedin
  • Canterbury (bebodd fra 1850), hovedstad Christchurch
  • Westland
  • Nelson
  • Marlborough, hovedstad Blenheim
• På Nordøya:
  • Wellington (bebodd fra 1840), hovedstad Wellington
  • Taranaki, hovedstad New Plymouth
  • Auckland (bebodd fra 1840), hovedstad Auckland

Provinsen Southland (hovedstad Invercargill) brøt først med Otago for så senere å gå under denne igjen.

Kolonistene (kalt pākehā (europeere) av maoriene som igjen ble kalt newzealendere av kolonistene) var allerede i 1859 i flertall. I 1911 hadde disse igjen mangedoblet til å overskride en million.

Politisk separasjon av de to hovedøyene var et hett tema i 1860-tallet. Den befolkningsrike Nordøya var splittet av krig og politiske tumulter mens Sørøya ble velstående. Spesielt gjorde dette seg gjeldende i 1861 da et gullfunn ble gjort i Gabriel’s Gully i Central Otago.

Mange beboere på Sørøya så seg lei av å støtte Nordøya finansielt uten å få noe særlig igjen for det. Spesielt var bitterheten mellom de to provinsene Auckland og Otago stor da Dunedin-journalisten Julius Vogel startet en kampanje for å gjøre Sørøya uavhengig. Den 19. september 1865 stemte 17 medlemmer av parlamentet for oppløsning mens 31 stemte for samhold. New Zealand forble dermed samlet. Vogel ble senere statsminister for et samlet New Zealand.

Sørøya hadde det meste av den hvite befolkningen fram til rundt 1900 da Nordøya overtok. Denne har også hatt en stadig voksende andel av hele landets befolkning gjennom hele nittenhundretallet og fram til i dag.

Maoribefolkningen sank drastisk etter 1820 som følge av stammekriger (muskettkrigene) og på grunn av nye sykdommer smittet fra kolonistene. Meslinger, kikhoste, influensa og senere tyfus reduserte en opprinnelig maoribefolkning fra rundt 100 000–120 000 til kun 62 000 i 1857 og 44 000 i 1891. Veksten begynte sakte å tilta etter spanskesyken i 1918. Rundt 1900 hadde maoriene mistet det meste av eiendommene sine gjennom salg, konfiskeringer og etter væpnet konflikt med kolonistyret.

I 1841 ble New Zealand en selvstendig koloni. Før det hadde den vært en del av og blitt administrert av den Australske kolonien New South Wales

Selvstyre ble gitt til nybyggerbefolkningen i 1852 under det britiske parlamentets New Zealand Constitution Act 1852. I 1867 fikk maoriene et reservert antall plasser i parlamentet. I denne perioden begynte kvegindustrien å utvikle seg og fundamentet for New Zealands moderne økonomi tok form. På slutten av 1800-tallet gjorde den nye skipstrafikken det mulig å drive eksport i stor skala av ull, kjøtt og meieriprodukter.

I 1890-årene hadde et parlamentarisk styre langs demokratiske linjer slått rot og New Zealands sosiale institusjoner fikk sin nåværende form. I 1893 ble New Zealand det første vestlige landet i verden som ga kvinner rett til å stemme i nasjonale valg. På begynnelsen av 1900-tallet ble det gjennomført store sosiale reformer som la fundamentet for New Zealands versjon av velferdsstaten.

Maoriene ble gradvis flere og gjennom sosialt samvær og giftemål med kolonister og misjonærer tok de til seg mye av den europeiske kulturen. I de senere årtier har maoriene blitt mer og mer urbanisert. Samtidig er mange blitt politiske aktive og kulturelt bevisste.

Dominion og domene

New Zealand (som Fiji) bestemte seg for ikke å gå inn i et samvelde med Australia i 1901. I stedet gikk landet fra å være en koloni til å bli en egen dominion i 1907 med samme status som Australia og Canada. New Zealand beholdt en sterk lojalitet til Samveldet som det utgjorde en del av. Landet bidro med befolkningsmessig proporsjonale tropper til boerkrigen (1899–1902), første verdenskrig og andre verdenskrig. New Zealands fulle uavhengighet ble formalisert av Balfour-deklarasjonen i 1926 og Statue of Westminster i 1931. Sistnevnte ble ratifisert 25. november 1947. Samveldets monark er fremdeles også New Zealands majestet, som har vært et uavhengig konstitusjonelt monarki. I 1951 ble det legislative tinget Legislative Council avskaffet da det ble oppfattet som ineffektivt. Derav har New Zealand bare et parlamentarisk nivå. (En sammenligning kan være Over- og Underhuset i britisk styresett, der Overhuset ville blitt avskaffet.)

I 1983 ble ordet dominion erstattet med realm eller domene og dronningen ble gitt et formelt forhold til det Executive Council som er det samme som det forholdet hun har til Privy Council i Storbritannia. I 1986 ble loven The Constitution Act 1986 vedtatt. Denne ugyldiggjorde Statue of Westminster fra 1931 og trådte i kraft 1. januar 1987. Fram til dette tidspunktet kunne det britiske parlamentet vedta lover for New Zealand hvis det ettertrykkelig var slått fast i loven at New Zealand hadde bedt om og godtatt dette.

Akkurat som Australia innså New Zealand at Storbritannias dager som en førsterangs verdensmakt var talte. I 1951 skrev de derfor under ANZUS-pakten med Australia og USA. Men i 1986 frasa USA seg sine forsvarsforpliktelser overfor New Zealand da den daværende arbeiderpartiregjeringen forbød atomdrevne fartøy å fortøye i landets havner.

Frem til 1973 hadde New Zealand nære økonomiske forbindelser med Storbritannia. Dette innebar at de var et foretrukket land for eksport av lam og meieriprodukter. Dette samarbeidet endte brått da Storbritannia ble en del av EU og New Zealand ble tvunget til å se til nabostatene i stillehavsregionen av Asia for eksportmarkeder. I 1985 inngikk New Zealand en økonomisk samarbeidsavtale med Australia kalt Closer Economic Relations eller bare CER. Landet har også deltatt i økonomiforumet Asia Pacific Economic Cooperation (APEC), og var vert for dets møte i 1999.

Den asiatiske stillehavsregionen har også overtatt for Storbritannia som kilde for immigranter. Tradisjonelt har New Zealand betraktet seg som bi-kulturelt, satt sammen av de av europeisk avstamning (pakeha) og maori. Dette i motsetning til land som Australia og Canada som ser seg selv som multikulturelle. Selv om de kulturelle båndene til Storbritannia fremdeles er sterke, og de fleste pakeha har røtter derfra, er det nesten ingen som fremdeles ser på det som «hjemme» eller «moderlandet». Da statsministeren i 1994 Jim Bolger foreslo at New Zealand skulle kutte alle bånd til det britiske monarkiet og bli en republikk fant dette liten støtte i befolkningen.

I de senere år har de fleste regjeringer forsøkt å rette på klagene fra maorier som har blitt urettferdig behandlet. I 1975 ble tribunalet Waitangi Tribunal opprettet. Dette skulle høre klager på brudd på Waitangi-traktaten fra statens side. I 1985 fikk tribunalet også makt til å høre klager mot staten så langt tilbake som til 1840.

Under arbeiderpartiregjeringen fra 1984 til 1990 begynte en omlegging av økonomien mot frimarked og privatisering av offentlig eierskap. I 1986 trådte loven Constitution Act i effekt og i 1993 stemte flertallet av innbyggerne for å forandre et britisklignende valgsystem til et basert på proporsjonal representasjon som i Norge. Dette ble kalt Mixed Member Proportional eller MMP.

I 1996 ble MMP for første gang tatt i bruk ved et valg. Systemet er laget slik at mindre partier har større mulighet for å få representanter valgt til parlamentet. Det virker også å ha fungert slik i praksis etter som de tradisjonelt to største partiene arbeiderpartiet Labour og høyre partiet National ikke har fått absolutt majoritet siden den gang. Siden har også New Zealand hatt mindretallsregjeringer bortsett fra ett år. Den nåværende Labour-regjeringen fikk 41 % av stemmene mot National sine 21 % i valget i juli 2002. Etter valget dannet Labour en mindretallsregjering med det venstreorienterte fremskrittspartiet Progressive Coalition. Regjeringen fører et løst samarbeid med det kristenkonservative partiet United Future for å skape flertall.

New Zealand ble brukt som setting for Midgard i trilogien Ringenes herre basert på Tolkiens bøker. Dette har brakt mange ekstra turister til landet i den senere tid.

Eksterne lenker

• (en) History of New Zealand – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• New Zealand – Oppslag om New Zealand fra 1907-utgaven av Catholic Encyclopedia.
• History of New Zealand – New Zealands historie
• New Zealand in History – Et overblikk som dekker prehistorisk, koloni og moderne historiske perioder.