Motorsjekte

Motorsjekte eller motorsnekke er betegnelsen på en motorbåt med innenbords motor (i kasse) og utvendig ror. En motorsnekke (motorsjekte) er gjerne på 15-27 fot, og var opprinnelig bygd i tre. Ordet «snekke» er nå nesten synonymt med «fritidsbåt» i det felles-norske vokabularet, at folk langs kysten kalte de fleste småbåter med en liten motor og kabin for «snekke».

Åpen motorsnekke på Hasslö i Blekinge, Sverige. Formen og løsningen med kassemotor ga rom for automatisk pumpe som tømte båten helt for vann. Pumpeledningen ses her hengende over ripa.

Snekka eller sjekten var en av de få norske småbåtene bygd på den gamle båtbyggertradisjonen som klarte tilpasningen til motorbåten. Båtene av den klassiske typen i tre må behandles med bunnstoff årlig med vedlikeholdsutgifter for båteieren. Plastsjekter eller motorsnekker fremstilt av plastfabrikantene med lavere vedlikeholdsbehov ble vanlig fra 1970-tallet i Norge.

De nye typene som nå kalles «snekke» hadde blitt forandret til det ugjenkjennelige når det gjelder utformingen av skroget og proporsjonene at det bare er navnet de har til felles med den opprinnelige snekka eller sjekten.

Navnene sjekte og snekke

Navnet sjekte kommer av nederlandsk schjacht, og var vanlig på Sørlandet hvor kystkulturen og sjømenn var sterkt påvirket av Nederland fra 1500-tallet. Navnet som en betegnelse på en bruksbåt bygd for årer og/eller seil er et lokalt begrep om en felles båttype fra Vest-Agder til Østfold langs Skagerrakkysten som på Telemarkkysten kalles «kogg» og i området omkring Oslofjorden har man betegnelsen snekke. Den klassiske motorsjekta i tre på Sørlandet er 21 eller 23 fot lang og har halvdekkende overbygg og kalesje.

Navnet snekke kommer av russisk snjeka eller snjaka, og var en vanlig båtform blant russerne og Kola-nordmennene i nord, samt i hele Skandinavia og Østersjøen siden vikingtiden. Navnet har vært brukt på Østlandet og spesielt i Oslofjorden i lange tider. Dette navnet hadde blitt et fellesbegrep for fritidsbåt utover landet i løpet av 1900-tallet først og fremst med motorsnekka som hadde blitt Norges folkebåt gjennom 50-60 år. Dermed hadde navnet blitt felles betegnelse av denne båttypen fremfor sjekte i det norske språket.

Ordet «kogg» kommer fra det tyske begrepet Kogge, som betegner et rundspantet lasteskip, vanlig i Hansatiden. I grenlandsområdet brukes kogg som synonym for Snekke eller Sjekte, dette distriktet går østover til Hummerbakken på Brunlanes, og sørover til Portør. Kogg betegner ikke noen spesiell form for snekke/sjekte, det er kun lokal dialekt.

Den klassiske motorsnekka

Den opprinnelige snekka eller sjekten tilhørte de østnorske båttypene fra 16 fot og oppover som seilbåter med årer som hjelpefremdrift i 1800-tallet i ulike varianter som var distriktsmessig betinget etter lokal båttradisjon og bruk som båtbyggerens egne valg. Den seige og konservative båtbyggertradisjonen fortsetter inn i det nye århundret med motorsnekken som også hadde blitt preget av ulike varianter med geografiske særtrekk og den enkelte båtbyggerens personlige karakter, de aller fleste motorsnekker av den klassiske tretypen som regel ble bygd uten tegninger. Det er hvorfor det kan være vanskelig å finne to snekker som er nøyaktige like i motsetning til senere tids plastsnekker som ble masseprodusert etter tegninger.

Når de første motordrevne snekker hadde blitt bygd, er dessverre ikke presist kjent, men begynnelsen er trolig etter omkring 1900 med de første bensinmotorene som flere år senere hadde blitt forbedret for bruk i de norske småbåtene. De tradisjonelle seil-/ro-sjektene i Arendal ble utgangspunktet for de første motorsnekker i distriktet etter Ancas båtforretning åpnet i 1914, men fram til 1920-årene var motorbåtene en av tidens statussymboler og dermed knapt tilgjengelige for det brede lag av båteierne langs kysten.

«De glade tyve-årene» ført raskt til større fokus på friluftslivet for folk langs kysten, og den norske skjærgården ble et yndig reisested i «De harde tredveårene» som likevel så en eksplosjon i antall friluftsbåter. Den store etterspørselen etter motorsnekker hadde blitt mulig med billigere båtmotorer, lokale båtbyggerne som oftest ombygget eldre ro- eller seilbåter og større pålitelighet i de enkelte båtmotorene som kan håndteres av vanlige sjøfolk.

De klinkbygde snekkene med sine tunge, ensylindrete motorer satt i en kasseformet brønn akterut eller midtskips, var ofte kombinerte lyst- og bruksbåter som dekket flere behov som fiske til husbruk, egentransport og rekreasjon. Den klassiske motorsnekken har vært mer allsidig enn sin seilende forgjengeren som fiskerbåt, skyssbåt, losbåt, tollbåt og smuglerbåt- den tilfredsstilte enhver tenkelig funksjon som kan utføres av småbåter på mellom 18 og 28 fot.

Som en spissgattet båt hadde båtbyggerne blitt tvunget til å gjøre seilsnekkeskroget fyldigere med tiden. Utviklingen fra bruksbåt til friluftsbåt begynte først med å erstatte toftene med langsgående ribbebenker og stivheten i skroget ble overført til et lite dekk for og akter kalt «bakker». Som et arv fra seilsnekkene hadde båttypen skvettgang eller vaterbord, men alltid hadde motorsnekka en eikekarm som var dampbøyd i for- og akterkant. Bakken forut og akterover ble til faste dekk i 1930-årene som også så de første motorsnekker med vindskjerm kalt «skjermsjekte» av sørlendingene.

Arendalssnekke

«Arendalssnekke» eller «Arendalssjekte» er et meget vanlig uttrykk om de fleste snekker bygd som trebåter man ofte kom over langs Skagerrakkysten og på Vestlandet, men det er slett ikke sikkert om at opphavet til denne båttypen kom av båtbyggerne fra Arendal. Forklaringen kan være at havnebyen Arendal med tilhørende distriktet var en sentral plass for salg og distribusjon av båter fra Sørlandet i 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Arendals-sjægte, senere Arendalssnekke bør oppfattes som en fellesbetegnelse på en båttype fra Skagerrakkysten fremfor en båttype fra et bestemt område med egne særpregenhet i sine båter. Begrepet «Arendalssnekken» om en motorsnekke/motorsjekte kan ikke brukes som betegnelse på en unik variant. Men det finnes varianter etter visse geografiske særtrekk i båttypen motorsnekken og disse bygd i Aust-Agder er ofte litt fyldigere enn dem som ble bygd i Telemark eller Oslofjordområdet.

Begrepet hadde likevel vært til stor ergrelse for Grimstad-folk som også bygde et stort antall motorsnekker.

De kravellbygde snekker

De klinkbygde motorsnekkene vant seg popularitet også lenger vest etter hvert og de vestnorske båtbyggeriene utviklet deres egne lokale varianten med et noe dypere skrog etter mønster av lokale fiskebåter. Båtbyggerne var dessuten ikke fremmed for brudd med de eldre tradisjoner for båtbygging og satset også på kravellbygging i tillegg til klink.

Flere av de fremste båtbyggerne som Ola Olsen Oma på Stord og Torgeir Oma i Strandebarm hadde slike kravellbygde snekker på byggeprogrammet før krigen. I 1938 besluttet også en sørlandsk båtbygger, Thorvald Iversen i Kragerø, seg om å bygge i kravell også.

Resultatet var turbåten «Nall-II» på 34 fot med snekkens utseende og de fleste av dens øvrige egenskaper basert på ideene fra Thor A. Pettersen som ønsket seg akterkahytt, dieselmotor og hytte forut med skikkelig innredning. Den var litt for stor til å kunne kalles snekke og i tillegg var kravellbygd. Den ble dessverre rekvirerte av tyskerne under andre verdenskrig og forsvant, ingen har sett den etter krigens slutt. Men den var en naturlig utvikling mot senere tids hyttesnekker.

Skjermsjekter

I begynnelsen var de fleste motorsnekker/motorsjekter åpne båter uten beskyttelse mot værelementer og sjøskvett, en naturlig konsekvens av det milde klimaet i Sørlandet og Oslofjordområdet med et mer stabilt værlag med lange varmeperioder. Men fra 1920-årene hadde man begynte med å bruke paraplykalesje som lå sammenfoldet helt forut ovenpå bakken som hadde blitt et utsøkt fridekk når den ikke var i bruk. Et tiår senere hadde de første snekkene kommet med faste vindskjermer og kalesje som kunne dannet et midlertidig tak.

Skjermsjektene som disse var ofte kalt av sørlendingene, kom i en rekke ulike varianter gitt brukerens ønsker om korte vindskjerm forut, lange vindskjerm med vinduer i sidene eller vindskjermer med tak. Det var et viktig skritt fra den tradisjonelle seilsnekken som hadde blitt utviklet inn i den klassiske motorsnekken, og et typisk resultat av impulser fra kundene som sendt deres instrukser til båtbyggerne.

Snekker med krysserhekk

Et endelige brudd med den klassiske motorsnekken hadde startet med en ny akterende som ble innført for å gi roret en mer beskyttet plass allerede i begynnelsen av 30-årene. Dette arrangementet slo ikke igjennom for alvor fordi de fleste foretrakk de elegante linjene i motorsnekken og det gammeldagse snekkeroret med rorkulten over akterdekket. Det avgjørende gjennombruddet for nybygde snekker med krysserhekk kom først etter annen verdenskrig.

Snekkene med krysserhekk er lett gjenkjennelige ved at roret er skjult under vannlinjen og at akterdekket stikker litt opp i været, dermed førte til kallenavnet «hønseræva». Som det første viktige skrittet var krysserhekken med på å starte en forandring av snekkeskroget bort fra den klassiske motorsnekken i tiden etter krigen. På 1950-tallet og 1960-tallet fikk baugen en ny utforming med konkav spantform og utoverhengende forstevn.

Motorsnekkens storhetstid

Den andre verdenskrigens slutt i 1945 er også begynnelsen på den gyldne tiden som varte de neste tretti år. Motorsnekker i et stort antall ulike varianter ble produsert i flere tusen enheter i denne perioden. Motorsnekken utgjorde hoveddelen av disse motordrevne fritidsbåtene i tre som også inkludert et stort antall ulike båttyper, ifølge den offisielle statistikken i 1960 var det ca. 35 000 båter, over halvparten av disse i østlandsområdet. Etter hvert som velstandsøkningen fortsatte i etterkrigsårene og inn i oljealderen, fikk flere råd til å anskaffe båt for bruk i fritid og ferier. Denne tendensen har fortsatt, og i 1992 var antallet fritidsbåter øket til omtrent 400 000 stykker.

De første etterkrigsårene var preget av knapphet på materialer, utstyr og drivstoff som følge av den rådende rasjoneringspolitikken i kjølvannet av krigen. Dermed ble de første ti årene en fortsettelse av førkrigstradisjonen. Men allerede før krigen hadde utviklingen av motorsnekken gått bort fra det tradisjonelle snekkeskroget med krysserhekk kalt «hønseræva» og «panserakterende». Lengden på motorsnekkene økte med større fribord og de nyere motorsnekkene ble større. De nye motorsnekkene fra 1950- og 1960-årene fikk en ny utforming med utoverhengende forstevn, det som nå er blitt et typisk trekk for moderne motorsnekker.

1950-årene innledet en hektisk tid med store forandringer med mange eksperimenter, ulike varianter med særegenheter og større dristighet fra båtbyggerne som tok inn nyere oppfinnelser. Etter at de første glassfiberarmerte plastbåter var satt i produksjon, gikk mange båtbyggerne over til det nye materialet i løpet av 1960-åren,e og de første plastsnekker kom i produksjon. En plastbåt trengte ikke mye ettersyn til forskjell fra de i tre og etter bare et par tiår hadde plastbåtene en dominerende stilling i båtmarkedet. I 1970-årene hadde plastsnekkene forlengst overtatt, og med dem var båndene til fortidens seilsnekker nesten forsvunnet.

Stavernsjekte/snekke/kogg

I Stavern på Vestfold-kysten etablerte Harald Johansen båtbyggeri vegg i vegg med Fredriksvern Motorverksted i 1919. Han utviklet den lokale seilsjekta, som heter snekke ellers i fylket, og kogg dersom man beveger seg inn i grenlandsområdet. Johansen bygde båter i størrelse 18 til 25 fot med motorer fra hele østlandet, men han hadde også avtale med Fredriksvern motorverksted om salg av "pakker" bestående av båt og motor.Tidlig på 20-tallet tok han inn immigrant Gustav Wiksten fra Estland som båtbygger og etterhvert kompanjong. Wiksten etablerte Wikstens Båtbyggeri i Larvik i 1937, og han fortsatte å bygge etter Johansens linjer, men på maler fra nedlagte Varilds båtbyggeri. Det var flere andre båtbyggerier i Larviksfjorden, som alle hadde sine særegenheter, men linjeføringen og spanteriss er i stort sett det samme. I Viksfjord holdt Martin Ødegården til, det var stort sett en enmannsbedrift med noe hjelp nå og da etter behov. I Larvik hadde man Thorsens båtbyggeri som bygde solide sjekter vegg i vegg med Wiksten i Skiringssalsgate på Torstrand.

Gustav Wiksten og hans sønn Hroar frembragte sin nye snekkevariant som et svar på at de klassiske spissgattede båtene lett dro seg ned i sjøen etterhvert som kraftigere motorer ble vanligere etter krigen. Etterspørselen etter Wiksten-båter eksploderte etter at den første «Wiksten-snekka» med krysserhekk var ferdig i 1952. Innføringen av «hønseræva», som forresten er karakteristisk for Wikstens snekker, endret selve begrepet snekka/koggen fra Stavern.

Mer enn 400 trebåter ble ferdigbygget av far og sønn Wiksten i årene mellom 1937 og 1987, mesteparten var Stavernskogger i et antall ulike versjoner fra en åpen båt til en stor hyttesnekke. Noen var åpne med styrhus og fordekk, andre hadde ulike overbygg som hyttesnekker og kahytt uten overbygg på forskipet.

Den elektriske snekken

Noen av båtbyggeriene som hadde gått over til plast, beholdt gjennom det meste av 1950- og 1960-tallet snekkeskroget på sine modeller helt fram til 2008 med mindre endringer for å gi et tilbud til de nostalgiske kundene som ønsket seg en moderne båt basert på snekken eller slik den var oppfattet som en snekke. Polar Boats kom med en nyhet sensommeren 2008, den elektriske snekken med elektromotor som yter 2,2 kW som gir en hastighet på 6,5 knop.

Den nye snekken er Polar 20, en skjermsjekte med større fribord som kan ha bensindrevet aggregat i tillegg til elektromotoren som helt erstattet motorkassen som innholdt båtmotorene på de fleste snekker. Batteriene ble lagt under dørken som hadde blitt rommelig etter bortfallet av kassen eller brønnen.

«Folkemotorene»

Begrepet «folkemotor» kom av den voldsomme store populariteten motorbåten, spesielt motorsjekte/motorsnekke, fikk i løpet av flere tiår etter det var mulig for motorindustrien å tilby billige og enkelte, pålitelige båtmotorer.

De første båtmotorene som hadde blitt tatt i bruk på motorsnekka var totakteren, en ensylindret motor på 2-3 hestekrefter, ofte den minste enheten i de ulike motorfabrikkenes produksjonsprogram. Som en enkel motor som var lett å fremstille, ført det til mange bedrifter langs hele kysten med kort levealder med unntak av noen få som opplevde stor suksess med den store utbredelsen av båtmotorene for de mindre fritidsbåter som med tiden ble gradvis større. Alle kjente norske modellene hadde svinghjulstart, og dette var mang en gang en utfordring for båteieren som måtte sveivet så godt som mulig for å starte motoren. Av og til nektet båtmotoren å samarbeide slik at det blir et stort slit for å få den til å begynne med deres karakteristiske dunk-dunk lyd. I begynnelsen tok man fatt i årene om motoren i kassen skulle svikte, og det så var dårlig råd med motordeler og bensin at pålitelighet ble et sterkt krav rettet mot motorfabrikkene. Robuste og utholdende båtmotorer som kan være ganske seiglivet, var dermed meget typisk for de fleste tresnekkene.

Etter krigen hadde totakteren blitt erstattet med den bedre ensylindrete firetaktsmotoren som mer enn noe annet var ansett som selveste «folkemotoren» i de neste to tiårene. Firetakteren var også enkel og robust som ikke skilt seg mye fra forgjengeren, men hadde effekt på 3,5 til 7 hestekrefter. De fleste motorene hadde svinghjulstart, men kjedestart og impulsmagnet var også mulig å anskaffe, og det var mulig å frikoble propellen. Etter hvert kravet til komfort, lavt lyd- og vibrasjonsnivå økte, gikk også firetaktsmotoren ut, erstattet av sterkere og bedre tosylindrete motorer.

I 1960-tallet hadde tosylindrete motorer overtatt rollen som den fremste båtmotoren på de fleste snekkene som hadde blitt større underveis, deriblant hyttesnekkene som ble tatt i bruk som feriebåt for familier. De var som regel utstyrt med fast, trebladet propell og gir med kjedestart, og kunne ha en effekt på 5-6 til 12-14 hestekrefter. Nye raffinementer som selvstarter og innkapsling av ventiler og svinghjul ble mer og mer vanligere. Med det kom de svenske bensinmotorene fra Albin, Karl-Erik, Penta og Solo i Sverige. De svenske motorene var mer avanserte enn de norske, men de norske motorfabrikkene beholdt deres grep om mesteparten av markedet for båtmotorene i fritidsbåtene.

I Østfold ble motorfabrikkene Sleipner og FM (Fredrikstad Motorfabrikk) viktige lokale bedrifter i Fredrikstad. På Sørlandet ble motorfabrikken Marna i Mandal en suksessbedrift gjennom den enorme populariteten sjektene/snekkene hadde som fritidsbåt langs kysten etter andre verdenskrig.

De gamle ensylindrete båtmotorene hadde et romantikkens skjær over seg med en egne melodi på skjærgården med sitt monotone dunk-dunk at det er blitt en del av den klassiske motorsnekka fra tiden før og omkring den andre verdenskrigen. Dette hadde blitt erstattet av brøl og annet fra mer moderne flersylindrete båtmotorene i dagens plastsnekker.

Litteratur

• Gøthe Gøthesen, Motorbåten- Fra snekke til motorkrysser, fra ferieferd til smuglertokt ISBN 82-00-22771-5 1997
• Arne R. Hole, Båter og Kystfolk ISBN 978-82-03-23405-7 2007
• Gøthe Gøthesen, Norske båter bind I- Skagerakkysten ISBN 82-504-0239-1 1977
• Lars A Solberg Sjekteboka - Historie - Tradisjon - Vedlikehold Eget forlag 2013

Eksterne lenker

• Wiksten Trebåtklubb
• VG NETT - Første norskbygde hybridbåt
• Den elektriske snekken