Niccolò Machiavelli

italiensk diplomat og filosof
(Omdirigert fra Machiavelli)

Niccolò di Bernardo dei Machiavelli (født 3. mai 1469 i Firenze, død 21. juni 1527 samme sted) var en italiensk forfatter, statsmann, diplomat og filosof. Frem til sin forvisning bodde han i Firenze i renessansen som en av denne periodens mest sentrale personer. Han regnes av mange som statsvitenskapens far. Hans mest kjente verk som forfatter var Fyrsten som ble utgitt i 1532, fem år etter hans død.

Niccolò Machiavelli
Ridolfo del Ghirlandaio 001.jpg
Født3. mai 1469[1][2][3]Rediger på Wikidata
FirenzeRediger på Wikidata
Død21. juni 1527[2][3]Rediger på Wikidata (58 år)
Sant'Andrea in Percussina, Firenze
Beskjeftigelse
10 oppføringer
Skribent[4][5][2], politiker[5][2], historiker[5][2], filosof, politisk teoretiker, militærteoretiker, oversetter, lyriker, diplomat[5], dramatiker[5]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i FirenzeRediger på Wikidata
Ektefelle Marietta CorsiniRediger på Wikidata
Far Bernardo di Niccolò MachiavelliRediger på Wikidata
Mor Bartolomea di Stefano Nelli[6]Rediger på Wikidata
Søsken Totto MachiavelliRediger på Wikidata
Barn Piero Macchiavelli, Bartolomea Macciavelli, Bernardo Macciavelli, Ludovico Macciavelli, Guido MachiavelliRediger på Wikidata
Nasjonalitet Den florentinske republikkRediger på Wikidata
Gravlagt Basilica di Santa CroceRediger på Wikidata
Signatur
Niccolò Machiavellis signatur

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Niccolò Machiavelli var sønn av advokaten Bernardo di Niccolò Machiavelli og Bartolommea di Stefano Nelli. Slekten Machiavelli var gammel florentinsk adel, kjent siden forfaren Ottaviano (som levde rundt 1260) tok parti i det politiske maktspillet, men ættens makt hadde blitt utvannet.

I 1504 innledet Machiavelli studier i grammatikk, aritmetikk og latin hos den da kjente latinforskeren Paolo da Roncigliones, ved - tror man - universitetet i Firenze. Han fordypet seg i studier av antikkens forfattere.

Karriere i FirenzeRediger

Slekten Medici mistet makten i Firenze i 1494, samme år som Machiavelli gjorde karriere innen statsforvaltningen. Han ble nestkansler og dermed det florentinske byråkratiets annet overhode. Han etterfulgte Adriani, som samme år ble kansler. Han skaffet seg da stor praktisk kunnskap om militære og utenrikspolitiske spørsmål, som han skulle få nytte av senere i sitt forfatterskap. Girolamo Savonarola styrte republikken til han i 1498 ble brent på bål.

I 1498 var Firenzi omsider kvitt utenlandske invasjonsstyrker, Savonarolas teokrati og Medici'enes diktatur, og byens ledere grep sjansen til å gjenopplive republikken. Machiavelli var da ansatt ved kanselliet, og da Piero Soderini (1452-1522) ble utnevnt til byens gonfalonier (høyeste magistrat),[7] valgte han Machiavelli til sin rådgiver. Det var en stri oppgave, ettersom Medici'enes tok mål av seg til å gjenvinne makten i byen. Soderini vedtok et forbud mot enhver forbindelse med og omtale av familien Medici. Det ble til og med satt en pris for hodene deres.[8] I denne perioden befant Machiavelli seg i sentrum for det politiske spillet, både innad i Den florentinske republikken og utenrikspolitisk, samt for pavevalget i den katolske kirken. Republikken utnevnte ham til diplomat, og han reiste i denne egenskap til Frankrike i 1500, 1504 og 1510 for å forhandle med Ludvig XII og kardinalen av Rouen. I 1508 ble han sendt til keiser Maximilians hoff i Bolzano. Han ble kjent med pave Alexander VIs sønn, Cesare Borgia i 1502 under et oppdrag som envoyé i Romagna. Denne Borgia skulle bli mye brukt som eksempel i boken Fyrsten.

 
Casa Machiavelli, hans landsted dit han ble forvist.

Machiavelli giftet seg i 1501 med adelsdamen Marietta Corsini, og fikk fem barn med henne. Lite er ellers kjent om deres ekteskap. Blant de 300 brevene til og fra Machiavelli og hans bekjente finnes ingen brev fra ham til Marietta, men i atskillige brev til familiemedlemmer, som til sønnen Guido, uttrykker han omsorg for sin kone. Bare ett er bevart fra Marietta til Machiavelli. I dette brevet fra 1503 skriver hun at hun savner sin mann og bekymrer seg for helsen hans. Hun skriver om deres nyfødte sønn: «Siden han ligner deg, ser han vakker ut for meg.» Hun avslutter sin hilsen med ordene: «Husk å komme hjem.» [9]

I eksilRediger

Da Medici'ene marsjerte mot Firenze i spissen for spanske tropper innleid av pave Julius II, fikk Machiavelli ansvaret for byens forsvarsverker. Men på tross av alle anstrengelser kunne ikke styrkene hans klare seg mot pavens tropper, som i 1512 jevnet Prato med jorden, en befestet by i nærheten av Firenze. Soderini så ingen annen utvei enn å overgi Firenze. Machiavelli snudde kappen etter vinden og satte alt inn på en stilling i Giovanni de'Medicis embetsverk, men i stedet ble han fengslet og utsatt for tortur.[10]

I 1513 ble medicéeren Leo X valgt til pave, og Machiavelli løslatt før desember samme år, trolig etter pavens ordre. Han ble til gjengjeld sendt i livsvarig forvisning til sitt landsted San Casciano, et eksil han led voldsomt under. For å overleve, la han seg til faste vaner, stod opp med solen og drev gårdsarbeid og friluftsliv. «Når kvelden kommer, går jeg hjem og inn i mitt studerkammer,» skrev han. Ved døren inn dit la han bort de tilsølte hverdagsklærne og tok på seg sitt antrekk fra årene med besøk ved Europas ulike hoff, og «så går jeg inn i gamle hus til svunne tiders mennesker». Her viet han seg til sitt forfatterskap og skrev Fyrsten, der sluttkapitlet heter «Oppfordring til å befri Italia fra barbarene».[11]

Soderini fikk en lignende skjebne. Han var flyktet til Ragusa i Dalmatia, der han holdt seg helt til Leo X ble valgt til pave og kalte ham til Roma. Der ble Soderini boende resten av livet som en av pavens yndlinger, opptatt med arbeid for Firenzes sak, men fikk ikke lov til å gjense hjembyen.[12] Også Machiavelli ble på en måte tatt til nåde av Medici'ene da de i 1519 hyret ham til å skrive en utredning om en ny konstitusjon i Firenze. Machiavelli publiserte derfor en avhandling under tittelen Discorso sopra il riformare lo stato di Firenze (Avhandling om staten Firenze reformering). Året etter fikk han i oppdrag å skrive et historieverk om Firenze.

Machiavelli ligger begravet i Basilica di Santa Croce i Firenze.

ForfatterskapetRediger

 
Den siste utgaven av Fyrsten var dedisert til Lorenzo de' Medici som regjerte Firenze fra 1513 til 1519.

FyrstenRediger

I dag er kanskje Machiavelli mest kjent for behandlingen av maktbegrepet som man finner i boken Fyrsten. Boken er skrevet som en tale til en kommende fyrste og fremstår som en praktisk håndbok for ledere (et fyrstespeil – derav navnet) som en filosofisk drøfting av begrepet makt.

Bokens tilnærming til makt oppfattes som like aktuell i dag som på 1500-tallet, selv om tankene om temaet både den gang og nå blir kritisert av enkelte for å være kyniske. Machiavelli er tydelig på at en makthaver har rett til å bruke alle midler i statens interesse, men dette forutsetter en uklanderlig personlig moral, og at statens interesser og fyrstens personlige interesser må holdes skarpt adskilt.

Utsagnet «hensikten helliger midlet» blir av og til tillagt Machiavelli, men det er ikke et sitat av ham. Feilen kan skyldes at dette er en av flere mulige, men kanskje en noe ekstrem tolkning av hans verk Fyrsten, men tolkningen overser viktige elementer i hans drøfting.

Machiavellis egentlige hensikt med Fyrsten var ikke så åpenbar på overflaten. Machiavelli var republikaner - han mente personlig at det beste for de italienske bystater ikke var fyrsteveldet, men den republikanske styreformen. Dette fremkommer ikke åpent uttrykt i boken, men enkelte av hans sentrale råd til fyrsten av Firenze er egnet til å fremme det republikanske mål.

  • Han fraråder frikostighet og tilråder bedrag for å sikre seg folkets støtte. -- Men samtidig er Machiavelli klar over at et tidligere pro-republikansk kuppforsøk slo feil på grunn av befolkningens passivitet - noe som skyldtes fyrstens frikostighet.
  • Han går inn for at befolkningen bevæpnes, -- selv om han vet at florentinerne er klart pro-demokratiske og klart misfornøyd med fyrstesystemet.
  • Han oppfordret fyrsten til å bosette seg i den byen han erobrer. -- Dette var i strid med Medicis vanlige politikk om å residere utenfor byen. Bor man inne i byen, er faren for å bli styrtet av opprørere eller en borgermilitia større.

Andre verkRediger

 
Machiavellis gravsted i Santa Croce-kirken i Firenze.

Trolig ville det vært vanskelig å finne noen som åpent erkjenner at han har latt seg influere av Fyrsten. Hans avhandlinger (med titlene Discorsi), har i stedet mange henvist til, som John Locke og Charles Montesquieu. Det Fyrsten mangler av etiske standpunkt finnes i høyere grad i disse. Discorsi sopra la Prima Deca di Tito Livio er en avhandling om Livius, hvor Machiavelli uttrykker sympatier med republikkanisme og kritikk mot pontifikatet. Kontrasten mot idealen man kan lese ut av Fyrsten er så iøynefallende at de ikke kan overses når de leses, om forfatterens intensjon skal tas med i betraktningen.

Sven-Eric Liedman anser at Machiavellis politiske teorier kan sammenfattes i tre punkter:

  • Menneskets natur er uforanderlig: mennesket er selvisk, aggressivt, grådig og maktlystent, men har behov for trygghet og sikkerhet.
  • Historien er relativ: uten noen merkbar filosofisk eller historievitenskapelig innsikt mener Machiavelli at forutsetningene skifter, og derfor mangler historievitenskapelige analogier, eller idealer hentet fra antikken.
  • En separasjon mellom samfunnsmoralen og fyrstens moral: medborgernes moral bør faststilles av fyrsten, som kun bør ha nasjonens interesse i sinne.

Liedman sammenligner ham med Marsilius av Padova, og legger hans idéer til de forutsetninger som også førte til reformasjonen: bruddet mellom kirken og staten, og en framvoksende borgerklasse med den endrede sosioøkonomiske situasjonen som dette innebar.[13]

Andre verk Machiavelli skrev som ennå leses er den kyniske komedien Mandragola og et historieverk om Firenze.

Machiavellis betydningRediger

 
Niccolò di Bernando dei Machiavelli

Machiavellis verk er noen av de viktigste kildene til renessansens politiske idéverden. Han sammenlignes ofte med sin venn Francesco Guicciardini, som var minst like desillusjonert, og som også skrev et historieverk om Firenze.

Sett i et idéhistorisk perspektiv settes Machiavelli vanligvis i relasjon til renessansens brudd med det middelalderske teokratiske statsbegrepet som bygget på Augustinus' Gudsstaten. Legitimeringen av staten ble stadig mer sekularisert, og krevde nye forklaringer i forbindelse med at pontifikatets stat i enda høyere grad begynte å bli sett som en verden i verden, eller underordnet kongedømmet, men i samtlige tilfeller fratatt den verdslige makten. Ut fra dette perspektivet har Machiavelli iblant fått æren for å ha grunnlagt den moderne statsvitenskapen.

Det finnes ulike oppfattninger om hvor dyptgående og på hvilken måte hans konkrete idéer har blitt en del av vestens politiske idéhistorie. Ifølge John Pocock med fler ligger idéene bak såvel Fyrsten som Discorso til grunn for den amerikanske konstitusjonen. Bertrand Russell mener at Machiavelli i Discorsi tar opp idéer i Platons Statsmannen og utvikler teorien om maktbalansen, og at han dermed er en viktig bakgrunn for liberalismens intellektuelle arv. Liedman på sin side ser likheter mellom Machiavelli og Thomas Hobbes, og lar spørsmålet om hvorvidt disse er forbilder for den moderne totalitære staten stå åpent.[14]

”Machiavellisme”, et eponym som betyr despotisme, antyder imidlertid den tradisjonelle tilnærmingen til Machiavelli.

PsykologiRediger

Utdypende artikkel: Machiavellisme

Machiavellisme er også en term som noen psykologer anvender for å beskrive en persons tilbøyelighet til å være følelsesmessig kald og uberørt, som har en tendens stille seg over konvensjonell moral ved å bedra og manipulere andre. På 1960-tallet utviklet Richard Christie og Florence L. Geis en test for å måle en persons nivå av machiavellianisme.

LitteraturRediger

Biografier
Verk av Machiavelli
  • Discorso sopra le cose di Pisa, 1499
  • Del modo di trattare i popoli della Valdichiana ribellati, 1502
  • Del modo tenuto dal duca Valentino nell' ammazzare Vitellozzo Vitelli, Oliverotto da Fermo, etc., 1502
  • Discorso sopra la provisione del danaro, 1502
  • Decennale primo, 1506
  • Ritratti delle cose dell'Alemagna, 1508–1512
  • Decennale secondo, 1509
  • Ritratti delle cose di Francia, 1510
  • Discorsi sopra la prima deca di Tito Livio, 3 vol., 1512–1517
  • Il Principe, 1513 (Fyrsten)
  • Andria, 1513 (?)
  • Mandragola,
  • Della lingua (dialog), 1514
  • Clizia, 1515 (?)
  • Belfagor arcidiavolo, 1515
  • Asino d'oro, 1517
  • Dell'arte della guerra, 1519–1520
  • Discorso sopra il riformare lo stato di Firenze, 1520
  • Sommario delle cose della citta di Lucca, 1520
  • Vita di Castruccio Castracani da Lucca, 1520
  • Istorie fiorentine, 8 bøker, 1521–1525
  • Frammenti storici, 1525

ReferanserRediger

  1. ^ Treccani-leksikonet, oppført som MACHIAVELLI, Niccolò, www.treccani.it, besøkt 13. november 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e BeWeb, BeWeB person-ID 528, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Encyclopædia Britannica, oppført som Niccolo Machiavelli, www.britannica.com, besøkt 13. november 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Library of the World's Best Literature[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 36447, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Piero Soderini
  8. ^ https://www.pbs.org/empires/medici/renaissance/machiavelli.html
  9. ^ Machiavellis ekteskap
  10. ^ https://www.pbs.org/empires/medici/renaissance/machiavelli.html
  11. ^ Arnold Toynbee: Historien i nytt lys (s. 202), Gyldendal norsk forlag, 1949
  12. ^ Piero Soderini
  13. ^ Liedman, a.a., s.87-91
  14. ^ Liedman, a.a., s.7

Eksterne lenkerRediger

  Wikikilden: Niccolò Machiavelli – originaltekster av og om forfatteren