Girolamo Savonarola
Giròlamo Savonaròla (eller Hieronymus Savonarola; født 21. september 1452 i Ferrara, død (henrettet) 23. mai 1498 i Firenze) var en italiensk dominikanerpater, ordensreformator og botspredikant. Han ble brent som kjetter, men er i vår tid gjenstand for en katolsk helligkåringsundersøkelse.[5]
| Girolamo Savonarola | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. sep. 1452[1][2] Ferrara (Duchy of Ferrara)[3][4] | ||
| Død | 23. mai 1498[1][2] (45 år) Firenze (Den florentinske republikk)[3][4] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, filosof, medlem av katolsk orden, skribent, predikant, teolog, reformator | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Ferrara | ||
| Nasjonalitet | Duchy of Ferrara Den florentinske republikk | ||
| Signatur | |||
 | |||
Biografi rediger
Bakgrunn rediger
Girolamo Savonarola ble født i en gammel borgerslekt. Moren Elena Bonnacossi var av adelsslekt, og hennes far var trolig den Alberto Bonacossi som tjente pave Nikolas V[6] Savonarolas far Niccolò var pengeveksler, og farfaren Michele livlege til huset Este.
Det var farfaren som lærte opp Savonarola. I ung alder skrev han i et brev til sin far at han ikke orket det han kalte «italienernes blinde ondskap». Han tok en grad i kunst ved universitetet i Ferrara,[7] og reagerte voldsomt på renessansens påvirkning på kunst, diktning, selve religionen og til og med de øverste geistlige. 24. april 1475 forlot han sin fars hus og sine medisinske studier for å gå inn i dominikanerordenen ved San Domenico-klosteret i Bologna. Skriftstudier var en lidenskap for ham. I 1482 ble han sendt til Firenze som foreleser ved San Marco-klosteret, der han etter hvert ble prior og fikk ord på seg for å være helt uvanlig lærd og leve i streng askese.[8] Klosteret var nylig blitt dekorert med fromme malerier av en annen dominikaner, Giovanni fra Fiesole, kjent som Fra Angelico.[9]
Som uttrykk for sine meninger skrev han diktene De Ruina Mundi («Om verdens undergang»), og i 1475 De Ruina Ecclesiai («Om kirkens undergang»).
Virke rediger
Etter en preken han hørte i 1474, kjente han seg kalt til å trekke seg tilbake fra verden, noe som førte til at han året etter inntrådte i dominikanerordenen ved San Domenico i Bologna. Der fullførte han sin utdannelse og ble en av de ledende thomistene der. Omkring 1480 ble han sendt av klosteret til Firenze, men fikk intet gehør som predikant der, så han vendte tilbake til Bologna og fortsatte sin akademiske karriere. Under oppholdet i Firenze hadde han agitert mot Lorenzo de' Medici og dennes hoff og hedenske kunstinteresse. Trass i å ha mislykkes i Firenze gav han ikke opp, men fortsatte som predikant i Norditalia, og med tiden begynte folk å ta til seg hans budskap. Fra 1486 ble han stadig mer apokalyptisk i sine prekener, farget av Åpenbaringsboken — Gud skulle se samtidens utbredte synd og dømme menneskene.
Ryktet om Savonarola spredte seg til Firenze, der han takket være en anbefaling fra Giovanni Pico della Mirandola fikk en ny sjanse i 1489. Firenze skulle bli hans framtid og hans endelige undergang.
Hans egentlige gjennombrudd i Firenze var en preken i adventstiden 1490 i San Marco, om den antatt nært forestående dommedag, en preken som trakk mange tilhørere.
I Firenze tordnet han mot Lorenzo de' Medici og pave Innocens VIII, en pave som var far til så mange barn at det ble sunget nidviser om saken i Roma; en pave som var kjent for årlig å motta 40.000 dukater av den tyrkiske sultanen for å holde broren hans som fange i Vatikanet. Savonarolas trusler om Guds straff virket som de slo til, ettersom både Lorenzo og paven døde kort tid senere; men Lorenzos sønn Piero var verre enn sin far, og den nye paven, Borgia-paven Alexander VI, var den verste av dem alle. Savonarolas prekener hisset opp folk i Firenze så voldsomt at de fordrev Medici'ene fra byen. Det ble vedtatt en demokratisk forfatning, og i flere år var Savonarola Firenzes mektigste mann. Hans program het «Jesus Kristus, Firenzes konge», en etisk-religiøs reform i asketisk ånd. Kjøpmenn betale penger tilbake de hadde skaffet seg urettmessig, mange kvinner forlot mannen sin for å gå i kloster, verdslige fornøyelser opphørte, og på torget ble luksusgjenstander og toalettsaker, karnevalsmasker og speil, kortspill og musikkinstrumenter slengt på bålet, brent sammen med bilder og bøker.[10]
Savonarola ble for sin anerkjente adventspreken i 1490 innbudt til å preke i Santa Maria del Fiore også i fastetiden 1491, der han holdt flere revolusjonære prekener og krevde at kirken skulle bygges opp igjen fra grunnen av. Tross alt dette forble Lorenzo de' Medici hans beskytter; Savonarola steg i gradene innen sin orden og ble prior. Under hans ledelse tiltok antall ordensbrødre i klostret fra 50 til 238, av hvilke mange tilhørte Firenzes fremste familier. Han kom i alt høyere grad til å bli betraktet som en profet.
Lorenzo de' Medici døde i 1492, og ble etterfulgt av sin sønn Piero de' Medici. Etter to år inntok Karl VIII av Frankrike Firenze, og Piero de' Medici måtte godta harde fredsvilkår, der Firenze ble pålagt å betale en tung brannskatt. De tunge skattebyrdene førte til opprør, og Piero de´ Medici og hans slekt måtte flykte. Savonarola hadde truffet den franske kongen tidligere, under en delegasjonsreise han deltok i til Frankrike, og han hadde advart om at Frankrike ville bli Firenzes fall.
Den politiske ordning som fulgte har vakt stor interesse i ettertiden, ettersom det var en av de tidligste demokratiske republikkene i moderne tid, med en usedvanlig forfatning. Savonarola, som var en folkehelt, hadde ikke den høyeste stilling i Signoria, men hans innflytelse var så omfattende at han godt kan sies å ha vært Firenzes leder. Savonarola ble ansett å stå i direkte kontakt med Gud, og han arbeidet ivrig for en radikal puritansk reform av samfunnet. Han anså klostertilværelsen som samfunnsidealet. Han kritiserte også hardt de dårlige seder i kirken, og gikk voldsomt ut mot pave Alexander. Firenze, forkynte han, skulle bli det nye Jerusalem, hvorfra det indre forderv i kirken skulle knuses. Savonarola innehadde ikke på noe tidspunkt formell makt i Firenze. Hans innflytelse berodde på hans karismatiske utstråling, som kom til uttrykk i hans kraftfulle prekener som innevarslet fryktelige tider. Noen av hans profetier gikk faktisk i oppfyllelse, noe som er med på å forklare den innflytelse han fikk i byen.
I begynnelsen hadde Savonarola en veldig tilslutning særlig blant de lavere stender og samfunnslag i Firenzes befolkning. Han mante alle til å forsake alle kjødelige lyster og vende tilbake til den enkle kristne tilværelse. I alle samfunnslag fant han støtte, heriblant tilsynelatende også hos maleren Sandro Botticelli (1445—1510). Hans tilhengere arrangerte de såkalte «forfengelighetens bål», der luksusgjenstander, fint tøy, bøker med erotisk innhold og kunstverk, særlig malerier som viste nakne mennesker, ble kastet på bålet. Men det er misvisende å hevde at Savonarola var en prinsipiell fiende av kunst.
Den 25. juli 1495 kalte pave Alexander Savonarola til Roma for å forsvare sine utfall mot ham og mot den romerske kurien, men Savonarola uteble. Savonarola fikk nå forbud mot å preke, og hans kongregasjon (sogn) havnet under en annen forvaltning. Dette førte til at Savonarolas raseri tiltok i styrke, og han forsøkte nå å vende folket mot Roma. Den 12. mai 1497 ble han ekskommunisert, men han fortsatte å dele ut nattverden og preke i kirken.
Siden han nå hadde forbud mot å utføre prestelige tjenester, gikk Savonarola over til å pleie munkene som lå syke av pest.[11]
Maleri av anonym kunstner (1498)
Hans fall rediger
Det siste «forfengelighetens bål» ble gjennomført tidlig i 1498 på Piazza della Signoria, Firenzes rådhusplass, men der brøt det ut uroligheter Florentinerne hadde begynt å stille spørsmål ved Savonarolas virke. Den 1. mars 1498 tiltrådte Arrabiati (= De rasende, rabiate), et parti som var i opposisjon til Savonarola, i byrådet Signoria. En fransiskanermunk, Francesco da Puglia, utfordret Savonarola 25. mars 1498 til en ildprøve for å teste kritikken mot paven, og dato ble satt til 7. april.
En stor mengde mennesker kom i håp om å bevitne et mirakel, men da Savonarola heller ikke nå dukket opp, slo deres følelser for Savonarola om til hat. De hadde ventet tålmodig i timevis i håp om å få bevitne et mirakel. I deres øyne hadde Savonarola i stedet avslørt seg som en svindler, en falsk profet, som unndro seg Guds dom.[12] Store folkemasser stormet hans kloster 8. april, og tok ham og hans nærmeste menn til fange, deriblant Domenico da Pescia.
Savonarola ble torturert, men skal ha trøstet seg ved tanken om Guds nåde da han ble dømt som kjetter og dømt til bålet. Mange fromme katolikker æret ham som en helgen og martyr. Nå stod han helt på katolsk grunn med hensyn til jomfru Maria og askese, og han ønsket ingen reform av læren, men av kirken. Men hans uttalelse om at den troende - når både hans skriftefar, biskop og pave er fordervede mennesker - bør gå til Kristus i stedet og si til ham: «Du er min skriftefar og pave!» - innvarsler det Kristus-prinsippet som Martin Luther senere gjorde gjeldende. De to salmene som Savonarola skrev ned i fengselet før sin død, fikk Luther 25 år senere utgitt med et forord der han uttrykte sin glede over en slik demonstrasjon av den rene tro på Guds nåde, uten å vise til gjerninger.[13]
Flere i mengden skrek skjellsord mot Savonarola og hans to feller, som stod barføtte med hendene bundet mens de ble glattbarbert. En prest skal ha spurt Savonarola hvordan han kjente seg, og hans siste ord var: «Herren har lidd mer enn meg.» Fra Salvestro og Fra Domenico ble hengt først, langsomt og pinefullt, før Savonarola klatret opp stigen mellom dem. Bøddelen gjorde narr av ham og skal ha forsøkt å forsinke hans død, slik at flammene skulle nå ham mens han ennå var i live; men Savonarola døde av kvelning. Varmen fra flammene fikk hans hånd til å bevege seg som om han velsignet de fremmøtte. Noen brast i gråt; andre lo og danset og kastet stein på de som dinglet i ilden. Asken av de tre ble kastet i Arno-elven.[14]
Republikken sendte bud etter en pavelig delegasjon for å stille Savonarola for retten, og alle hans tilhengere ble avsatt fra sine ledende stillinger. Den 22. mai 1498 ble han dømt til døden, hengt og deretter brent sammen med sine to nærmeste medhjelpere Silvestro Maruffi og Domenico de Pescia.
Referanser rediger
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 525, besøkt 14. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 12838, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Савонарола Джироламо, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Mulig saligkåring av Savonarola rykker nærmere», Katolsk Informasjonstjeneste, Oslo, 21. mai 2002
- ^ Bonacossi[død lenke]
- ^ «På sporet av Savonarola». Arkivert fra originalen 10. november 2022. Besøkt 10. november 2022.
- ^ «Savonarola», Britannica
- ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 258), forlaget Haase, København 1973
- ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 259)
- ^ «Savonarola»
- ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 259)
- ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 260)
- ^ Richard Cavendish: «Henrettelsen av Savonarola»
Eksterne lenker rediger
- (en) Girolamo Savonarola – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Girolamo Savonarola på Discogs
- (en) Girolamo Savonarola på MusicBrainz