Wikipedia

Lindera

planteslekt

Lindera er ei planteslekt i laurbærfamilien.

Lindera
Lindera aggregata
Nomenklatur
Lindera
Thunb.
Klassifikasjon
Rikeplanter
Gruppeblomsterplanter
Gruppemagnolider
Ordenlaurbærordenen
Familielaurbærfamilien
Økologi
Antall arter: ca. 100
Utbredelse: Asia, Nord-Amerika, nordlige Australia
Inndelt i

Artene er eviggrønne eller løvfellende busker og trær. De er særbu og dufter. Bladene sitter spredt og er enkle eller treflikede. De er fjærnervede eller likenervede med tre hovednerver. Blomsterstanden er en skjerm, og blomstene er enkjønnede og gule eller grønngule. Det er 6, mer sjeldent 7–9, tepaler. Hannblomstene har 9, eller noen ganger 12, fertile pollenbærere som sitter i 3 kranser. Pollenbærerne har to pollensekker. Hunnblomstene har 9, eller noen ganger 12 eller 15, sterile pollenbærere (staminodier). Frukten er et bær eller steinfrukt som inneholder ett frø. Den er først grønn, men blir rød eller purpur når den er moden.[1][2]

Slekta omfatter omtrent 100 arter og er utbredt i tempererte til tropiske deler av Asia, Nord-Amerika og nordlige Australia. Fylogenetiske studier basert på molekylærgenetikk viser at Lindera er en polyfyletisk gruppe. Laurus, Lindera og Litsea er nært beslektet, og den nåværende systematikken avspeiler ikke de egentlige slektskapsforholdene innenfor gruppen.[1][2][3][4]

De eldste fossilene av Lindera er funnet i lag fra sein kritt til paleocen i vestlige USA. I paleocen fantes slekta både i vestlige Nord-Amerika nordover til Alaska og på Kamtsjatka i nordøstlige Asia, og det må ha vært en forbindelse gjennom Beringkorridoren. Fossiler fra eocen er funnet i Bournemouth i Storbritannia, og Lindera må ha krysset Nord-Atlanteren på landbruene som fantes da. Etter at Turgajhavet tørket inn i oligocen kunne planter vandre fritt mellom Europa og Asia.[5]

I neogen førte kaldere klima og tektonisk aktivitet til at Lindera ikke lenger kunne vandre mellom Nord-Amerika og Eurasia gjennom Beringkorridoren eller på landbruer over Atlanterhavet. Hevingen av Tibetplatået førte til tørrere klima, og i miocen var Lindera utdødd i Sentral-Asia, og bestandene vest og øst i Eurasia ble isolert fra hverandre. Fossiler er kjent fra sein miocen i Bulgaria. I Georgia fantes Lindera fram til overgangen miocen–pliocen for 5,3 millioner år siden, og på Den iberiske halvøy vokste slekta fram til sein pliocen, men den er nå helt borte fra vestlige Eurasia.[5][6][7][8]

Eteriske oljer fremstilles fra blader, kvister og frukt hos mange av artene. Disse oljene er tradisjonelt brukt til blant annet medisinske formål.[9][10]

Referanser rediger

  1. ^ a b «Lindera». Flora of China. Besøkt 11. oktober 2019. 
  2. ^ a b «Lindera». Flora of North America. Besøkt 11. oktober 2019. 
  3. ^ Jie Li m.fl. (2008). «Phylogenetic relationships of the Litsea complex and core Laureae (Lauraceae) using ITS and ETS sequences and morphology» (PDF). Annals of the Missouri Botanical Garden. 95 (4): 580–599. ISSN 2162-4372. doi:10.3417/2006125.9504. 
  4. ^ M.-L. Zhao m.fl. (2018). «Comparative chloroplast genomics and phylogenetics of nine Lindera species (Lauraceae)». Scientific Reports. 8 (1): 8844. ISSN 2045-2322. doi:10.1038/s41598-018-27090-0. 
  5. ^ a b Dao K. m.fl. (2013). «A new material of Lindera (Lauraceae) of the Late Pliocene from Tengchong, Yunnan and the genus' biogeography significance». Acta Geologica Sinica. 87 (3): 690–706. ISSN 1755-6724. doi:10.1111/1755-6724.12081. 
  6. ^ D. Ivanov og M. Lazarova (2019). «Past climate and vegetation in Southeast Bulgaria — a study based on the late Miocene pollen record from the Tundzha Basin». Journal of Palaeogeography. 8. ISSN 2524-4507. doi:10.1186/s42501-018-0019-x. 
  7. ^ J.M. Postigo Mijarra m.fl. (2009). «Floristic changes in the Iberian Peninsula and Balearic Islands (south-west Europe) during the Cenozoic». Journal of Biogeography. 36 (11): 2025–2043. ISSN 1365-2699. doi:10.1111/j.1365-2699.2009.02142.x. 
  8. ^ I. Shatilova m.fl. (2011). The history of the flora and vegetation of Georgia (South Caucasus) (PDF). Tbilisi: Georgian National Museum: Institute of Paleobiology. ISBN 978-9941-9105-3-1. 
  9. ^ S. Comai m.fl. (2010). «Essential oil of Lindera neesiana fruit: chemical analysis and its potential use in topical applications». Fitoterapia. 81 (1): 11–16. ISSN 0367-326X. PMID 19586610. doi:10.1016/j.fitote.2009.06.017. 
  10. ^ S.C. Joshi og C.S. Mathela (2012). «Antioxidant and antibacterial activities of the leaf essential oil and its constituents furanodienone and curzerenone from Lindera pulcherrima (Nees.) Benth. ex Hook.f.». Pharmacognosy Research. 4 (2): 80–84. ISSN 0974-8490. doi:10.4103/0974-8490.94721. Arkivert fra originalen 2. juni 2018. Besøkt 6. september 2021. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lindera&oldid=22837785»