Særbu

arter som har adskilte hannlige og hunnlige individer

En organisme som er særbu (også særbo, diøsisk, tvebo, tvebu), er på fagspråket kalt dioik, og det betyr at den har enkjønnede reproduksjonsorganer hos adskilte individ. Selv om dioik kan brukes om noen organismer i dyreriket, er særbu et botanisk uttrykk og brukes om forskjellige arter av alger, moser og frøplanter.

Ett individ av rød jonsokblom (Silene dioica (L.) Clairv.) har kun blomster av det ene kjønnet, her hunnblomster.

En plante som er særbu har altså adskilte hannblomster og hunnblomster som sitter på adskilte planter, slik at den får adskilte hann- og hunnplanter; de «bor hver for seg». Det motsatte er sambu hvor arten har adskilte hannblomster og hunnblomster hos samme individ; blomstene «bor sammen». Et tredje alternativ, og det vanligste hos blomsterplanter, er at alle plantene har tvekjønnede blomster, men ulike andre fordelinger av kjønnsfunksjoner finnes også, for eksempel gynodiøci og androdiøci.

FaguttrykkRediger

Forskjellige faguttrykk som brukes om det at en organisme er særbu,[1] er dioik og diøsisk. Det motsatte er monoik og monøsisk hvor en art har adskilte hunn- eller hannblomster, men begge på samme individ. Det er ikke et strengt skille i bruken mellom disse begrepene, men det er en tendens til at dioik brukes som et videre begrep, til og med om noen arter innen dyreriket,[2] mens diøsisk brukes mer begrenset om frøplanter spesielt.[3] Den generelle betydningen av dioik eller diøsisk, er at arten har enkjønnede reproduksjonsorganer med hunnlige organer hos et individ, og hannlige organer hos et annet.[3] Uttrykkene har felles gresk opphav fra ordene mono, dia (diairo) og oikos, som henholdsvis betyr «en», «dele» og «hus».[3]

Variasjoner innen organismeneRediger

De første blomsterplantene hadde tvekjønnede blomster, men enkjønnede blomster er utviklet mange ganger i ulike grupper. Likevel er bare seks prosent av blomsterplantene særbu, og noen forskere har ment at særbu planter har lettere for å dø ut, og derfor har havnet i en evolusjonær blindgate. Særbu planter har ofte kjøttfulle frukter, vindpollinering, lite oppsiktsvekkende blomster og forvedet vekst. De er vanligst i tropene og på øyer. En antatt fordel er at særbu planter unngår sjølpollinering og påfølgende innavlsdepresjon. En studie av ulike arter i smelleslekta (Silene) viser at særbu arter har større genetisk diversitet og sterkere beskyttelse mot både skadelige og gunstige mutasjoner.[4]

Enkjønnede blomster har bare pollenblad, eller bare fruktblad, ikke begge deler. En plante som er særbu er enkjønnet, og derfor avhengig av en plante med blomster av motsatt kjønn i nærheten for befruktning.[5][6] Planter med enkjønnede blomster går under betegnelsen dikline planter,[1] enten de er sambu eller særbu.

Hannlige organer hos moser, karsporeplanter, noen sopparter og alger kalles anteridium. hunnlige organer kalles arkegonier og finnes også hos nakenfrøete planter selv om anteridium ikke gjør det.[7]

Eksempler på diøciske planter er einer, hamp, rød jonsokblom, misteltein, vier, multe, selje og osp.[6]

GalleriRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b «dikline planter» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 9. november 2021
  2. ^ Barrows, Edward M (2001). Animal behavior desk reference. s. 492. ISBN 084-932-005-4. 
  3. ^ a b c «Monoicous». Bionity.com. Besøkt 9. november 2021. 
  4. ^ A. Muyle m.fl. (2021). «Dioecy is associated with with high genetic diversity and adaptation rates in the plant genus Silene». Molecular Biology and Evolution. 38 (3): 805–818. doi:10.1093/molbev/msaa229. 
  5. ^ «Dioik i Botanisk - og plantefysiologisk leksikon». UiO Institutt for biovitenskap. Besøkt 21. april 2021. 
  6. ^ a b «særbu» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 9. november 2021
  7. ^ Helgheim, Beatrice: «anteridium» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 9. november 2021