Wikipedia

Leda og svanen

mytisk fortelling

Leda og svanen er en mytisk fortelling og kunstmotiv fra gresk mytologi hvor guden Zevs i forkledningen som en svane voldtar Leda av Sparta. I henhold til senere gresk mytologi ble Leda gravid, la to egg og fra disse ble det klekket fire barn, Helena (Ἑλένη) av Troja og Klytaimnestra (Κλυταιμνήστρα) i det ene egget; og Kastor og Polydevkes (Κάστωρ καὶ Πολυδεύκης), også kjent som dioskurene («sønner av Zevs»). Leda gikk også til sengs med sin ektemann kong Tyndareos (Τυνδάρεως), og i henhold til tankegangen i antikken mente man tvillinger kunne ha forskjellig opphav. Ideen om at sæden fra mer enn en mann kunne påvirke graviditeten, et trekk i opphavsmyten om Thesevs, kalles telegoni,[1] en foreldet tankegang som likevel hadde tilhengere til langt ut på 1800-tallet. Således er barna i ulike varianter av myten delvis guddommelige og delvis dødelige, men det er sjelden noen konsistens mellom hvem av dem som hadde hvilket opphav, udødelige Zevs eller dødelige Tyndareos.

Leda og svanen, en kopi fra 1500-tallet etter et tapt maleri av Michelangelo (National Gallery, London)

Emnet «Leda og svanen» ble sjelden benyttet i skulpturer i stor skala i antikken, men en representasjon av Leda i skulptur har i moderne tid blitt tilskrevet billedhuggeren Timotheos (død 340 f.Kr.) fra Epidauros (se nedenfor til venstre). Mindre skulpturer (statuetter) har derimot blitt bevart i både sittende som stående positurer,[2] på kamé og graverte edelsteiner, ringer, og oljelamper av terrakotta. Takket være de litterære gjenfortellingene og tolkningene til antikke og senantikke forfattere som henholdsvis Ovid og Fulgentius,[3] var det en velkjent myte også i middelalderen, men framsto mer framtredende som et klassisk tema med erotiske under- eller overtoner i den italienske renessansen.

Tolkning rediger

 
Romersk mosaikk fra Kyprtos, 200-tallet e.Kr.
 
Romersk oljelampe i terrakotta, 100-tallet e.Kr.

Motivet bortførelse av en kvinne er et av de som hyppigste ble benyttet i antikkens greske og romerske kunst. Bortførelse (eller kvinnerov) i mytologien er generelt framstilt som gjort av en gud i forkledningen av et menneske eller et dyr, slik som Zevs i form av en okse, gullregn eller en svane, forfører en ung, vakker kvinne. Konsekvensene av en slik forening er å føde en mytologisk helt av blandet opphav, både gud og menneske, en halvgud som Herakles, Akilles, Persevs og andre.

Tolkningen av dette motivet har blitt gjort på mange nivåer, både som samfunnsmessige, politiske, kjønnsmessige og åndelige metaforer.[4][5] Fra et kjønnsmessige perspektiv har slike bortførelser (kvinnerov) blitt tolket som reflektsjon på kvinners status som underlagt menn i den antikke verden;[6][7] og av den mannlige forståelse i antikken av kvinner som ville vesener som må bli temmet ved ekteskapet;[8] I et religiøst perspektiv har bortførelsene symbolisert gudens overlegenhet over mennesket, og i platonsk begrepsverden, enkeltindividets behov for å bli ett med guden for å bli frigjort fra den fysiske verden og oppnå apoteose. I denne forstand er det en filosofisk betydning som symboliserte enheten mellom guden og mennesket, og den bortførte kvinnen er ikke en kvinne i oridinær forstand, men metaforisk et symbol på den menneskelig tilstand, bli ett med det guddommelige.[9]

Svanen i seg selv er mettet med symbolisme, blant de fremst er dens myke, nær feminine kroppsform med en lang, buet, og fallisk nakke, og har kongelige attributter som i dette tilfellet reflekterer Zevs' vesen som gudenes konge. Den fred, ro og harmoni som svanen utstråler har sin kontrast til dens tidvis aggressive oppførsel.[10] Svanen er også et grensesprengende vesen som er i stand til å leve både på land som på vann, og av den grunn ble den forstått som knyttet til de nyfødte sjeler. I gresk mytologi er assosiert med død, kjærlighet, hjerteskjærende tap og poesi. Fuglen tilhører attributtene til Afrodite og til Apollon som gud for musikk, poesi og profeti.[11]

Erotisk og kontroversielt rediger

 
Leda og svanen, romersk marmorstatue som muligens reflekterer et tapt verk av den greske billedhuggeren Timotheos; restaurert (Prado)
 
Leda og svanen, gresk vasemaleri, Apulia 330 f.Kr. Leda er aktiv søkende svanen.

Seksuelle skildringer mellom menneske og dyr er i dag et tabu som betraktes som en bestialitet, men hva som betraktes som ukonvensjonelt i dag, ble vurdert annerledes i antikken. Erotiske kunstverk som dukket fram ved utgravningene fra Pompeii ble funnet over hele byen, i private hus, offentlige bygninger og på gatefasader. Falloser dekorerte og preget det antikke gatelivet i en hverdagslig grad som er helt uvant i dag. Disse funnene sjokkerte bluferdigheten til de første som undersøkte Pompeii, og objekter ble fjernet på ordre av kong Karl III av Spania og holdt strengt innlåst.[12] Et av de verkene som sjokkerte mest var en skulptur av Pan-figur (halvt mann, halvt geit) som hadde sex med en hunngeit. En kurator ved British Museum, som hadde en usensurert utstilling av kunst fra Pompeii i 2013, mente at romerne ikke bare var kulturelt mangfoldige, men også hadde humor; en slik statue var ikke utelukkende forstått som erotisk, men også humoristisk.[13] Om man skal forstå Pan og geita, eller Leda og svanen, må man forstå at Pan og svanen (Zevs) er hver for seg en gud; grensesettingen mellom det religiøse og det sekulære var mer porøs i antikken enn i dag.[14]

Emnets popularitet på 1500-tallet har uten tvil hvilt på det paradoks at det ble betraktet som mer akseptabelt å avbilde en kvinne i kopulasjon med svane enn med en mann. De eldste framstillinger viste paret i en kjærlighetsakt med en viss form for eksplisitte detaljer — tidvis langt mer enn i framstillinger av et menneskelig par gjort av kunstnere av høy kvalitet i samme periode.[15]


Skjebnen til det erotiske albumsamlingen I Modi («Veiene»), som første gang ble publisert i 1524, viser hvordan dette var. Verket besto av mytologiske motiver, som Jupiter og Juno, eller historiske figurer, som Marcus Antonius og Kleopatra, skildret i detaljerte graveringer i en rekke seksuelle posisjoner.[16] Verket ble fullstendig ødelagt på ordre av den katolske kirke, og eksisterer i dag i dag kun fragmenter og avtegninger. Temaet seksuelle skildringer forble dristig og farlig i renessansen, som skjebnen til tre av de mest kjente malerier av temaet Leda og svanen. De eldste visuelle framstillinger var alle framstilt i ulike gammel gammeldags trykkemetoder, hovedsakelig i Venezia, og som tillot en mer privat opplevelse. De var ofte basert på en meget kortfattet gjenfortelling av Ovids Metamorfoser, skjønt rike kunstpatroner som Lorenzo de' Medici eide både romerske sarcophagus og intaglio (utskåret smykkestein) fra antikken, som begge framstilte emnet den sittende Leda med svanen.[15]

 
«Giovanni Battista Palumba»,

De eldste kjente detaljerte og direkte visuelle framstillinger i renessansen er en av de mange illustrasjonene i tresnitt til Hypnerotomachia Poliphili, en bok utgitt i Venezia i 1499.[17] Boken presenterer en mystisk, hemmelighetsfull allegori hvor Poliphilo forfølger sin kjærlighet Polia gjennom en drømmelignende landskap og er til sist, tilsynelatende, forsont med henne ved Venus’ fontene. Her vises også Leda og svanen i kjærlighetsakten som til tross for at de sitter på en toppen av triumfvogn som ble trukket gjennom en tiljublende menneskemengde.[18] En gravering av Giovanni Battista Palumba, datert til senest 1503, viser også paret i coitus, men på et avsondret landlig sted. En annen gravering, ganske sikkert fra Venezia og tilskrevet blant annet Giulio Campagnola, viser en form for kjærlighetsakt, men Ledas holdning er meget tvetydig.[15][19] Palumba gjorde også en annen gravering, kanskje i tiden rundt 1512, antagelig meget påvirket av Leonardo da Vincis skisser for hans tidligere komposisjoner, og som viser Leda sittende på bakken og leke med sine barn.[20]

Det er også betydelige framstillinger av motivet innen kunsthåndverk og de små dekorative kunstarter, hovedsakelig for privat bruk. Benvenuto Cellini gjorde tidlig i sin karriere en medaljong, nå i Venezia, og Antonio Abondio dekorerte på 1550-tallet motivet Leda og svanen på baksiden av en medaljong som forsiden feiret en kurtisane i Roma.[21]

Malerkunsten rediger

 
Leda og svanen, kopi av Cesare da Sesto etter en tapt original av Leonardo, 1515–1520, olje på lettet, Wilton House, England.
 
Leda og svanen av Correggio
 
Leda og svanen, malerisk idyll av François-Édouard Picot, 1832.

Leonardo da Vinci begynte å gjøre undersøkelser i 1504 for et maleri, tilsynelatende aldri fullført, av Leda sittende på marken med sine barn. I 1508 begynte han å male en annerledes komposisjon av emnet, nå med en stående naken Leda som klemte på en svane, og med to sett av barnetvillinger (også nakne), og deres store, utklekkede eggeskall. Originalen til dette maleriet har gått tapt, antagelig bevisst ødelagt, og var siste gang nedtegnet i 1625 av Cassiano dal Pozzo i det franske kongelige slott Château de Fontainebleau. Det er midlertid kjent fra flere kopier. Det eldste av disse er antagelig Spiridon Leda (fra navnet til siste eier), kanskje av malerassistent i Leonardos atelier, og det er nå i Uffizi.[22] Det finnes også et ved Wilton House i England (se illustrasjon til høyre).

Også tapt, og antagelig bevisst ødelagt, er Michelangelos temperamaleri av paret i intim samhandling, bestilt i 1529 av Alfonso d'Este for hans palazzo i Ferrara. Det ble fraktet til Frankrike for den kongelige samling i 1532, og var i Fontainebleau i 1536. Michelangelos egen skisse for verket, gitt til hans assistent Antonio Mini, benyttet den som utgangspunkt for flere kopier til franske kunstsamlere før Mini døde i 1533. Skissen overlevde i over et århundre. Blant de kopier fra denne er en ambisiøs gravering av Cornelis Bos, ca. 1563;[23] marmorskulptur av Bartolomeo Ammanati som nå er i Museo Nazionale, Palazzo del Bargello i Firenze; to kopier av den unge Rubens som ble gjort på hans italienske reise, og malt etter Michelangelo, ca. 1530, nå i National Gallery i London.[24] Michelangelos komposisjonen fra rundt 1530 viser en manieristisk tendens i figurenes langstrakthet og vridninger (figura serpentinata) som var populær i samtiden. I tillegg finnes det en skulpturgruppe, som har likheter med den romerske Prado-gruppen vist over, som det fram til 1800-tallet var forstått som gjort av Michelangelo selv.[25]

Den aller siste kjente renessansemaleri av emnet er Correggios detaljerte komposisjon fra rundt 1530, nå oppbevart i Berlin. Også dette maleriet sto i fare for å gå helt tapt, men ble ødelagt mens det var i samlingen til Filip II, hertug av Orléans, Frankrikes regent mens Ludvig XV av Frankrike var mindreårig. Hans sønn, Ludvig av Orléans, som til tross for at han var en kunstelsker, hadde også flere periodiske livskriser, og i en av dem angrep han figuren Leda med en kniv. Han beordret også maleren Charles-Antoine Coypel om å skjære opp tre av Correggios verker i nærvær av hans hoffprest. Coypel gjorde det, men tok vare på delene og fikk det reparert. Leda og svanen havnet deretter hos Fredrik II av Preussen.[26] Både maleriene til Leonardo og Michelangelo forsvant også mens de var i samlingen til den granske kongefamilie. Det er antatt de ble ødelagt av moralistiske enker eller etterfølgere av deres eiere.[27]

Det var dog andre framstillinger i renessansen, inkludert sykluser med bokillustrasjoner av Ovid, men de fleste var utledet av komposisjoner omtalt over.[28] Motivet forble i storgrad begrenset til Italia, og tidvis Frankrike, mens versjoner fra nordlige Europa var sjeldne.[29] Etter noe av et avbrudd på 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet (bortsett fra et meget sensuelt og naivistisk rokokkomaleri av François Boucher i 1742)[30] ble Leda og svanen på nytt et populært motiv senere på 1800-tallet og inn i 1900-tallet, blant annet av symbolistene og ekspresjonistene. Også skulptører som Antonin Mercié og Max Klinger fra denne epoken behandlet temaet.[31]

I moderne kunst rediger

 
Paul Cézannes Leda og svanen[32]
 
Abstrakt Leda og svanen, tusjtegning av Leon Chwistek, 1918-1919.

Etter at motivet igjen ble populært i moderne tid, er det for mange utgaver til å omtale alle, men et utvalg for vise mangfoldet kan være som følgende:

Cy Twombly gjorde en abstrakt versjon av Leda og svanen i 1962. Den er nå i samlingen til Museum of Modern Art i New York.[33]

Den avantgardistiske filmmakeren Kurt Kren, sammen med andre medlemmer av Wiener Aktionismus (aksjonistbevegelsen i Wien), inkludert Otto Muehl og Hermann Nitsch, gjorde en film-performance kalt «7/64 Leda mit der Schwan» i 1964. Filmen beholdt det antikke motivet, og framstilte for det meste av dens forløp, en ung kvinne som omfavnet en svane. «Med deres libido som rettledning, angrep de uviktig materialisme og frydet seg i direkte sensuell erfaring via omsorgsfull ervervet og utøvd perferomcekunst.»[34]

Fotografen Charlie White inkluderte et portrett av Leda i hans serie «And Jeopardize the Integrity of the Hull». Zevs, som svanen, opptrådte kun metaforisk, og er et eksempel på kunstfotografiet som beveger seg inn i karikaturen.[35]

Det er statue av Leda og svanen i legemsstørrelse i indiske Jai Vilas palassmuseum i Gwalior i nordlige Madhya Pradesh.[36] En passiv Leda hviler på rygg med svanen mellom beina.[37]

Britiske Bristol Museum and Art Gallery har Karl Weschkes «Leda and the Swan», malt i 1986. Det er en stille refleksjon hvor en naken kvinne står i et rolig vann med svane foran seg.[38]

Winnipeg Art Gallery i Canada har som en del av sin faste utstilling en keramisk Leda og svanen, framstilt av den japanskfødte amerikanske kunstneren Akio Takamori.[39]

Både Leda og guden er ødelagt og døde i Wim Bothas skulptur fra 2005, framstilt av benmel, marmor og epoksyharpiks, og hengt fra taket i ustillingslokalet i oransje bånd. I fotografen Amy Stein, en av få kvinnelige kunstnere som har behandlet temaet, er trusselen i form av svanen forsvunnet, men en engstelse er fortsatt til stede for det potensielle offeret.[40]

I poesien rediger

 
Leda og svanen, maleri av Nikolai Milioti, 1901.
 
Leda og svanen, maleri av Misha Brusilovskij, 1967.
 
Leda og svanen, maleri av Michael Maschka, 2015.

Den franske poeten Pierre de Ronsard skrev et dikt kalt La Défloration de Lède, inspirert av den antikke og pastorale poeten Moschos.[41][42] og som «fokuserer på mytens billedskjønne vesen».[43]

«Leda and the Swan» er en sonett av den irske poeten William Butler Yeats som første gang ble utgitt i 1924. Ved å kombinere psykologisk realisme med en mystisk visjon beskriver diktet svanens voldtekt av Leda. Det gir også hentydninger til den trojanske krig som ville bli framprovosert av bortførelsen av Helena som ble avlet av Zevs som svanen. Helenas søster Klytaimnestra, som drepte sin ektemann Agamemnon, som var leder av grekerne ved Troja, ble også klekket fra et av Ledas egg. Diktet er jevnlig fremmet som et av Yeats mesterverk.[44] Den amerikanske akademikeren Camille Paglia, som mente dette var det «største diktet på det tjuende århundre», sa at «alle menneskelige vesener, som Leda, er fanget i øyeblikk med øyeblikk i erfaringens ‘hvite hastighet’. For Yeats er den eneste frelse i kunstens formløshet og stillhet.»[45] Et gresk basrelieff utgjorde en del av Yeats’ inspirasjon, nå ved British Museum: en bydende svane med utslåtte vinger tvinger en naken Leda ned og under seg ved et brutalt grep om nakken hennes.[46]

Den nicaraguanske poeten Rubén Daríos dikt «Leda» fra 1892 inneholder skjev beskrivelse av voldtekten, som ble overvåket av guden Pan.[47] Den amerikanske poeten kjent som H.D. (Hilda Doolittle) skrev i 1919 også et dikt kalt «Leda», men fra Ledas perspektiv. Beskrivelsen av den seksuelle handlingen er forsonende som om kvinnen gir sin tilslutning: «Ah kingly kiss— / no more regret…»[48]

I sangen «Power and Glory» fra Lou Reeds album Magic and Loss (1992) minnes Reed opplevelsen av å se en venn dø av kreft, og i dette gjorde han en referanse til den greske myten, «I saw isotopes introduced into his lungs / trying to stop the cancerous spread / And it made me think of Leda and The Swan / and gold being made from lead».[49]

Sylvia Plath hentydet til myten i hennes poetiske radiohørespill Tre kvinner (Three Women), skrevet for BBC i 1962, året før hun døde, gjendiktet til norsk av Hanne Bramness i 2005.[50][51]

Diktet har stemmene til tre kvinner. Den første er en gift kvinne som beholder sitt barn. Den andre er en sekretær som har opplevd en spontanabort. Dem tredje er en ung kvinne som er gravid og forlater sitt barn, og sier i engelsk original: «the great swan, with its terrible look,/ Coming at me», noe som antyder at hun har blitt voldtatt. Diktet handler om kvinners manglende tilknytning i samfunnet og utfordrer de samfunnsmessige forventningene til barnfødsel.[52]

Moderne sensur rediger

I april 2012 ble et kunstgalleri i London beordret av politiet til å fjerne en moderne utstilling av Leda og svanen.[53] Utstillingen hadde vært åpen en måned uten negativ oppmerksomhet eller klager før beordringen kom. Loven det ble henvist til var seksjon 63 i Criminal Justice and Immigration Act 2008 som gjorde det «å fremme bestialitet» til en straffbar handling, rettet spesielt mot pornografi og sex med dyr.[54] Galleriets direktør uttalte at kanskje de kulturelle referansene bak det ene kunstverket som krenket myndigheten må ha vært ukjent for dem.[53]

Bilder rediger

Referanser rediger

  1. ^ «telegony (n.)», Online Etymology Dictionary
  2. ^ Bull, Malcolm (2005): The Mirror of the Gods, s. 167. Se eksempelvis et marmorrelieff med svanen, som bydende griper om Ledas nakke med nebbet, utgravd i den greske byen Argos på Peloponnes. Den er datert til 50-100 e.Kr., og nå oppbevart i British Museum; se Eksterne lenker for flere eksempler.
  3. ^ Fulgentius, Fabuis Planciades (1971): The Fable of the Swan and Leda, Ohio State University Press, s. 78.
  4. ^ Stewart, A. (1995): «Rape?» i: Reeder, E.D., red.: Pandora: Women in Classical Greece, Baltimore, Md: Trustees of the Walters Art Gallery in association with Princeton University Press, Princeton, N. J., s. 74-90.
  5. ^ Cohen, A. (1996): «Portrayals of Abduction in Greek Art: Rape or Metaphor?» i: Kampen, N. Boymel, red.: Sexuality in Ancient Art, Cambridge: University Press, s. 117-135.
  6. ^ Keuls, E. (1993): The Reign of the Phallus - Sexual Politics in Ancient Athens, Berkeley: University of California Press, s. 51
  7. ^ Stewart. A. (1997): Art, Desire and the Body in Ancient Greece. Cambridge: University Press, s. 156, 174-177.
  8. ^ Sourvinue - Inwood, C. (1987): «A Series of Erotic Pursuits: Images and Meanings» i: Journal of Hellenic Studies, 107, s. 138-140, 145, 152.
  9. ^ Sadeh, Nava Sevilla (august 2014): «Divine Love: The Reception of Leda and the Swan Myth in Works by Jewish and Arab Israeli Artists - Contexts and Meanings» (PDF) i: Journal of Arts and Humanities (JAH), 3 (8), s. 51-64
  10. ^ Olderr, Steven (2014): Symbolism: A Comprehensive Dictionary, 2. utg., McFarland, s. 197
  11. ^ Werness, Hope B. (2006): Continuum Encyclopedia of Animal Symbolism in World Art, A&C Black, s. 396
  12. ^ Berry, Joanne (3. mars 2013): «Pompeii exhibition: 50 shades of Pompeii?» Arkivert 24. februar 2017 hos Wayback Machine., The Telegraph
  13. ^ Vincent, Alice (13. mars 2013): «Erotic Pompeii goat statue arrives in the British Museum», The Telegraph
  14. ^ Vout, Carrie (23. mars 2013): «The shock of the old: what the sculpture of Pan reveals about sex and the Romans», The Guardian
  15. ^ a b c Bull, Malcolm (2005): The Mirror of the Gods, s. 167
  16. ^ Kendrick, Walter (1987): The Secret Museum, Pornography in Modern Culture, s. 59
  17. ^ Hypnerotomachia Poliphili : ubi humana omnia non nisisomnium esse docet atque obiter plurima scitu sane quam digna commemorat, digital versjon fra samlingen til Boston Public Library hos Archive.org
  18. ^ «Hypnerotomachia Poliphili, side 166». Arkivert fra originalen 15. april 2021. Besøkt 23. februar 2017. 
  19. ^ Bull (2005) identifiserer det feilaktig som tresnitt, se Hind, A.M. (1938-1948): Early Italian Engravings, a complete corpus including prints in the British Museum, 7 bind; The Illustrated Bartsch (TIB), etc.; heller ikke er Bulls vurdering av Ledas uttrykk den eneste.
  20. ^ Thompson, Wendy (oktober 2004): «Poets, Lovers, and Heroes in Italian Mythological Prints Poets, Lovers, and Heroes in Italian Mythological Prints», The Metropolitan Museum of Art - Special Exhibitions
  21. ^ Antonio Abondio Arkivert 4. juni 2011 hos Wayback Machine., Portrait of Faustina Romana (obverse); Leda and the swan (reverse), NGA Washington
  22. ^ Fossi, Gloria (2004): Uffizi: art, history, collections, Firenze: Giunti Editore, ISBN 88-09-03676-X, 9788809036765, s. 402-403; bilde
  23. ^ Cornelis Bos, Leda and the Swan
  24. ^ Knauer, Elfriede R. (1969): «Leda» i: Jahrbuch der Berliner Museen 11, s. 5-35. Har flere illustrasjoner av kopier foruten en gravering av et romersk relieff og eksempler på antikke smykker som synes å ha vært Micelangelos inspirasjon, og gir en fullstendig bibliografi på Michelangelos «Leda».
  25. ^ Den tilhørte John Everett Millais, men i en utstilling av Millais i 2007 ved Tate Britain i London ble den tilskrevet en «tilhenger av Michelangelo» fra 1500-tallet.
  26. ^ Reitlinger, Gerald (1961): The Economics of Taste, Vol I: The Rise and Fall of Picture Prices 1760-1960, Barrie and Rockliffe, London, s. 7
  27. ^ Bull, Malcolm (2005): The Mirror of the Gods, s. 169.
  28. ^ Bacchiacca (Francesco d'Ubertino): «Leda and the Swan», Work of Art, Timeline of Art History, The Metropolitan Museum of Art
  29. ^ Bull, Malcolm (2005): The Mirror of the Gods, s. 170.
  30. ^ «François Boucher: Leda and the Swan» Arkivert 8. april 2007 hos Wayback Machine., Ancien Regime – Rococo
  31. ^ Dijkstra, Bram (1986): Idols of Perversity, New York: Oxford University Press, s. 315
  32. ^ Nå eid av Barnes Foundation, Merion, Pennsylvania. Det har blitt datert så tidlig som 1868 og så sent som 1886-1890; best estimat er 1880-1882; Great French Paintings from the Barnes Foundation: Impressionist, Post-Impressionist, and Early Modern. New York: Knopf, 1993. 106.
  33. ^ Twombly, Cy: «Leda and the Swan». Arkivert fra originalen Arkivert 27. juli 2011 hos Wayback Machine. den 27. juli 2011.
  34. ^ «The Vienna Aktionists», Pdome.org
  35. ^ Holmes, Rachel (18. oktober 2015): «Frieze Art Fair 2015: 10 things we learned»[død lenke], The Metropolist
  36. ^ «Collection» Arkivert 11. februar 2015 hos Wayback Machine., "Jiwaji Rao Scindia Museum
  37. ^ Bilde av skulpturen
  38. ^ «Leda and the Swan Karl Weschke (1925–2005)», Bristol Museum & Art Gallery
  39. ^ «Leda and the Swan, 1993» Arkivert 24. februar 2017 hos Wayback Machine., Winnipeg Art Gallery
  40. ^ Hackett, Regina (28. oktober 2009): «Leda now, still with swan», Another Bouncing Ball
  41. ^ Sandy, Gerald N. (2002): The Classical Heritage in France, BRILL, s. 357
  42. ^ De la defloration de Lede (Odes 3:20), Oeuvres de Ronsard, fransk tekst med engelsk oversettelse
  43. ^ Braybrook, Dean (1981): The Epic Fragment in Mid Sixteenth-Century French Poetry, Dphil. University of Oxford, s. 132
  44. ^ Bloom, Harold (1972): Yeats, Oxford UP, ISBN 978-0-19-501603-1, s. 363–366
  45. ^ Paglia, Camille (2006): Break, Blow, Burn, Random House, ISBN 978-0-375-72539-5, s. 114–118.
  46. ^ Basrelieff ved British Museum
  47. ^ Darío, Rubén (2005): Selected Writings: Ruben Dario, Ilan Stavans, red., overs. Andrew Hurley, Greg Simon, Steven F. White, Penguin, ISBN 978-0-14-303936-5, s. 20–21; engelsk oversettelse av diktet: «Leda» Arkivert 24. februar 2017 hos Wayback Machine.
  48. ^ «Leda By H. D.», Poetry Foundation
  49. ^ «Lou Reed – Power And Glory - The Situation Lyrics», Lyrics Freak
  50. ^ «Tre kvinner», Cappelen Damm
  51. ^ Enge, Mariann (19. oktober 2011): «Vent - har vi ikke glemt noe?», Aftenposten
  52. ^ Plath, Sylvia (2010): Winter Trees, Faber & Faber
  53. ^ a b Furness, Hannah (28. april 2012): «'Mythical' swan photo taken down after 'bestiality' fears», The Daily Telegraph.
  54. ^ «Section 63 - Possession of extreme pornographic images», Criminal Justice and Immigration Act 2008.

Litteratur rediger

  • Bull, Malcolm (2005): The Mirror of the Gods, How Renaissance Artists Rediscovered the Pagan Gods, Oxford UP, ISBN 0-19-521923-6

Eksterne lenker rediger

(en) Leda – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Leda_og_svanen&oldid=23647920»