Langesund mekaniske verksted
Langesund mekaniske verksted var et verksted for skipsbygging. Verkstedet ble etablert som aksjeselskap våren 1914 av skipsreder H.P. Jacobsen. Verkstedet ble grunnlagt på Smietangen ved Kongshavn i Langesund der det hadde vært skipsverft tidligere. Skipsbygging og skipsreparasjoner hadde foregått ved ulike seilskipsbyggerier i dette området siden slutten av 1600-tallet.
I perioden 1890–1920 ble de mekaniske verkstedene Norges store industrinæring og etableringen av verkstedet i Langesund var en del av denne utviklingen. Langesund mekaniske verksted leverte skip i perioden fra 1918–1967.
Bakgrunn rediger
Langesund var en viktig base for skipsbyggeri på 1600-og 1700-tallet og sto for flere leveranser av skip til den dansk-norske marinen. I årene 1672–1712 ble det bygget flere skip av typen defensjonsskip. Skipene skulle kunne verne seg mot kaprere i fredstid og tjene som orlogsskip i krig. I Christen Pedersen Lunds periode som verftseier ble det bygget seks defensjonsskip. Det mest kjente var «Christina Maria» på 189, fem lester og 36 kanoner. Da Christen Pedersen Lund døde i 1705, overtok Jørgen Pedersen Lund som verftseier og skipsbygger. I hans periode økte leveransene av seilskip til den dansk-norske helstaten betydelig. En viktig årsak til det var den store nordiske krig 1700–1721.
På 1800-tallet ble byggevirksomheten av seilskuter i Langesund opprettholdt ettersom det var betydelig etterspørsel etter skuter. I årene etter 1875 ble det imidlertid bygget få nye seilskuter i Langesund. Årsaken var lave fraktpriser og konkurranse fra dampskip. Verftseierne i Langesund konsentrert nå virksomheten om å kjøpe utrangerte tre- og stålskuter. Skutene ble bygget om, slik at mannskapsbehovet ble mindre, og lønnsomheten i frakten større.[trenger referanse]
Fra seilskuteverft til dampskipsbyggeri rediger
I 1898 kjøpte H.P. Jacobsen byggegrunner ved Kongshavn i Langesund. Det inkluderte de gamle skipsverftene på begge sider av havnen. Her hadde virksomheten ligget nede i flere år, og i den første tiden konsentrerte Jacobsen virksomheten om skipsreparasjoner. Overgangen fra seil til dampskip førte imidlertid til at det måtte tenkes nytt og området på Smietangen ble oppmålt med tanke på omlegging til mekanisk verksted. Investorene uteble, men reder Jacobsen skaffet seg i mellomtiden kunnskap ved å føre oppsyn med sine båter når de var til reparasjon og dokking på ulike verft langs kysten. Han besøkte Moss Verft og Dokk en rekke ganger. Våren 1914 hadde H.P Jacobsen, gjennom sitt rederi Jacobsen & co og Langesund kommune, skaffet den nødvendige kapital og virksomheten ved Langesund Mekaniske verksted kunne starte. Tilgang på kompetente fagfolk var av avgjørende betydning for verkstedet. I de første årene var det utfordrende. Likevel klarte verftet å opprettholde virksomheten gjennom å reparere og klassifisere både dampskip og seilskuter. Etter et par år løste problemet med mangel på fagfolk seg, da ingeniør Samson Tokheim overtok driften ved verftet. På kort tid ble den nødvendinge modernisering og utvidelse av verftet gjennomført, slik at det kunne bygges dampskip.[trenger referanse]
Etableringen av verkstedet på Smietangen fikk også stor betydning for bymiljøet i Langesund. Den økte tilflyttingen av nyansatte som skulle arbeide ved verkstedet var stor. Bedriften fikk i oppgave å skaffe boliger til arbeiderne og deres familier. I årene 1917–1918 ble det bygget ti nye hus på det gamle Myrjordet. Standarden på boligene var god og Nybyen ble en av stedets bedre bydeler, med en flott, bred gate og nyplantede trær.[trenger referanse]
Langesund mekaniske verksted -de første årene rediger
DS «Terneskjær» på 700 tonn og det noe mindre DS «Eikhaug», var de første dampskipene som ble bygget ved Langesund mekaniske verksted. Fraktdamperen «Terneskjær» ble bygget vinteren 1917/1918, men først satt i drift i mars 1919. «Terneskjær» var et moderne skip med tre store lasteluker, tre vinsjer, dampankerspill og dampstyreapparat. Selve sjøsettingen av skipet ble svært dramatisk. En av kjettingene røk under sjøsettingen og traff to verftsarbeidere. En av dem døde av skadene. Skipet gikk i årene som fulgte i frakt mellom Frankrike, Spania og England, men fikk ikke noe langt liv. Skipet forliste utenfor Island i november 1924.[trenger referanse]
Siste halvdel av 1920-årene var en vanskelig tid for verkstedindustrien. Problemene ble ytterligere forsterket av stagnasjonen i verdensøkonomien som følge av Børskrakket i 1929. Mange skip ble liggende i opplag ved verkstedet i Langesund, og bedriften konsentrerte nå virksomheten om reparasjoner, tilsyn og vedlikehold av skipene i opplag. På den måten ble ikke bedriften liggende nede. De vanskelige årene fortsatte ved innledningen til 1930-tallet. Likevel ble DS «Torridal» på 2 200 tonn bygget og sjøsatt i 1930, det hittil største nybygget ved verftet i Langesund.[trenger referanse]
Oppgangstid rediger
I slutten av februar 1934 ble fraktdamperen DS «Havmøy» sjøsatt fra Smietangen i Langesund. Fartøyet ble kanskje det viktigste oppdraget i verkstedets historie ettersom skipet var et første av flere som skulle gi verkstedet ry. Det 2 500 tonn store «Havmøy» var på alle måter et imponerende skip. Skipet anløp flere havner i Europa for lossing av trelast før ferden gikk over Atlanteren og inn på de store nordamerikanske innsjøene og til ferskvannsfart. Før «Havmøy» forlot Langesund hadde verkstedet fått et nytt byggeoppdrag; DS «Vigør» som var av samme type som «Havmøy», men noe større. Deretter fulgte en periode (1937–1943) der verkstedet uavbrutt var beskjeftiget med nybygg. At byggingen fortsatte inn i krigsårene skyldtes at oppdragene var mottatt før landet ble okkupert. I 1938 var arbeidsstyrken ved verftet kommet opp i 250 mann, og de to siste årene før verdenskrigen blir omtalt som en storhetstid for verkstedet. Planer ble lagt for verkstedsutvidelser, som bygging av en stor tørrdokk i Kongshavn. Verkstedet fikk i 1938, som en del av Nygaardsvold-regjeringens aktive industripolitikk, innvilget en lånegaranti på 800 000 kroner til disse utvidelsene, men planene ble stoppet av krigen.[trenger referanse]
Krigsårene rediger
I krigsårene 1940-45 var det ikke normal drift ved Langesund mekaniske verksted. Okkupasjonsmakten tok over, og alle oppdrag ved verftet ble styrt av dem. Verkstedet bygde to skip i de første krigsårene. Disse fartøyene ble bygget fordi de skulle tjene den tyske krigføringen. Fra 1943 ble det mangel på stål, og bedriftens hovedoppgave for tyskerne under resten av krigen var å levere lektere i betong. Arbeidet med lekterne gikk tregt. Det skyldtes dels materalmangel, og dels at hjemmefronten ga ordre om å trenere arbeidet så mye som mulig.[trenger referanse]
Etterkrigsårene rediger
I 1948 kunne verkstedet levere sitt første etterkrigsfartøy, fraktdamperen DS «Vigør». «Vigør» var en skipstype som ble kalt for "lake"-skip, fordi det var konstruert for å kunne ta seg opp via slusene til de store nordamerikanske innsjøene. Det var stor etterspørsel etter disse skipene i de første etterkrigsårene. Flere norske verksteder leverte denne skipstypen, men langesundsmodellen ble særlig etterspurt. Fram til 1952 leverte verkstedet fem slike skip, alle på 2600 tonn. Det siste var DS «Hock Lee» som ble bygget i 1956. Det første motorlasteskipet som i sin helhet ble bygget ved verkstedet var «Bahia» i 1953. Skipet var på 3865 tonn og var et raskt fartøy. Tre andre motorskip som i sin helhet ble bygget og innredet i Langesund på 1950-tallet var «Balduin», «Maria Teresa» og «Inge Toft». Ettersom verkstedet i Langesund rigget, innredet og bygget motorer til sine skip, var det mulig å ta fagbrev som maskinist. Verkstedet rigget og innredet i tillegg skip fra andre verksteder. Det medførte at verkstedet sjeldent manglet oppdrag.[trenger referanse]
LMV -de siste årene rediger
Perioden 1964-67 blir omtalt som ferjebyggingens tid og markerer avslutningen på skipsbygging ved Langesund mekaniske verksted. I disse årene ble seks store bil- og passasjerferjer sjøsatt ved Smietangen. Det første var «Kraakerø». Ferjen var 57 meter lang, og beregnet på kystfart, med 250 passasjerer og ca. 40 biler. Ferjen ble satt i fart mellom Kragerø og Østfold. I 1966 og 1967 ble bilferjene «Stena Baltica» (bygg nr. 53), «Stena Germanica» (bygg nr. 54 og «Stena Britanica» bygget. «Stena Britanica» var det siste fartøyet som ble bygget på Smietangen. Ferjen hadde plass til 1200 passasjerer og ca. 190 biler fordelt på to dekk. Fartøyet holdt høy standard og hadde betydelige passasjerbekvemmeligheter, med cafeteriasalong, barsalong og flystoler. Til tross for at 1960-årenes ferjebygging i Langesund holdt høy faglig standard, slet verkstedet økonomisk mot slutten av tiåret. I april 1967 overtok bergensfirmaet Sverre Munck, og reddet verkstedet fra konkurs. Navnet ble endret til Langesund Industri AS og driften ble lagt om med bygging og montering av skipskraner som hovedbeskjeftigelse. Senere ble verkstedet trukket inn i offshore-virksomhet. Byggenummer 51 og 52 var Ølenningen og Gotlandia. De ble levert 1965. De to siste, byggenummer 54 og 55, ble ferdig utrustet ved Framnes mek. verksted i Sandefjord.[trenger referanse]
Se også rediger
Litteratur rediger
- Lund-Tangen, Jac (1977). Fra Langesunds historie. Eget forlag.
- Skogen, Hallgeir (1999). Fra skipsverft til offshore-verksted. Grenland Offshore AS.
Eksterne lenker rediger
- (en) Langesund mekaniske verksted – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Telemark museums utstilling om Langesund mekaniske verksted på Cudrio sjøbod i Langesund (telemarkmusum.no)
- Presentasjon av skipsreder H.P. Jacobsen (langesundsjomannsforening.com)
- Om seilskutetiden (bsj.uib.no) Arkivert 27. september 2013 hos Wayback Machine.
- Om Christen Pedersen Lund (eidangerslekt.org)
- Om den dansk-norske flåten 1510–1814 (forsvaretsmuseer.no)
