Åpne hovedmenyen

Landbruksmuseet for Møre og Romsdal

landbruksmuseum i Vestnes i Møre og Romsdal i Norge

Koordinater: 62°37′27″N 7°09′52″ØLandbruksmuseet for Møre og Romsdal er en avdeling av Sunnmøre Museum, og ligger på Gjermundnes i Vestnes kommune. Museet var opprinnelig en tidligere storgård og senere landbruksskole.

Daværende Romsdals amt kjøpte i 1898 storgården Gjermundnes gård. En ny driftsbygning stod ferdig i 1908 for å tilfredsstille spesielle krav til den nyetablerte landbruksskolen. Denne driftsbygningen var i 1972 nedslitt og ble besluttet revet da ny driftsbygning sto ferdig. Med med økonomisk støtte fra Fylkesutvalget, Riksantikvaren og Vestnes kommune ble den gamle driftsbygningen renovert og omgjort til landbruksmuseum.

Den 8. august 1981 ble Landbruksmuseet offisielt åpnet i forbindelse med en jubileumsutstilling på landbruksskolen, i regi av Møre og Romsdal landbruksselskap. I 2009 ble museet en del av Stiftinga Sunnmøre Museum.

Landbruksmuseet holder til i bygningene til den gamle landbruksskolen fra 1898, på Gjermundnes i Vestnes.

I museumslåven vises nye utstillinger fra 2013 fram det harde livet på en fjordgård i Møre og Romsdal for hundre år siden.

Området rundt museet har både et parkanlegg med en eikeallè ifra 1758 og et rikt gravfeltområde fra jernalder.

Utstillingene i det tidligere internatbygget dekker Landbruksskolens historikk på Gjermundnes med bla tilbakeførte elevrom til standard ala 1960 og 1918.

Internatbygget fra 1898Rediger

Skoleinternatet var det første bygget som ble oppført i sammen med etableringen av daværende Romsdals amts landbruksskole i 1899. Internatet ble bygd i 1898 – 99, og stod ferdig til åpningen av landbruksskolens første driftsår på Gjermundnes. En forutsetning for etablering av en slik undervisningsinstitusjon var avtale om kjøp av «Hinngarden» på Gjermundnes av Christoffer Domaas' etterkommere.

Internatet ble samlingssted for undervisning og bosted for lærere og elever. I tillegg hadde bygget en sosial dimensjon som arnested for diverse sosiale aktiviteter etter skoletid. Internatbygget som i dag er en del av Landbruksmuseet for Møre og Romsdals arrangementer, samt utstillinger, arkiv og administrasjon, er et uvanlig stort bygg for sin tid. En kan kanskje snakke om at det var bevisst å ha et monumentalt bygg fra amtets (fylkets) side for å markere statusen til den nyetablerte Landbruksskolen ved etableringen.

Pre-fabrikkerte ferdighus ble levert i moduler og dette er ikke noe som har kommet inn som en del av byggemarkedet de siste tiårene[når?]. Internatbygget på Gjermundnes er et pre-fabrikkert ferdighus som ble levert fra firmaet Thams i Trondheim. Det samme firmaet leverte i det samme tidsrommet Hotell Union på Øye i Norangsdalen ved Hjørundfjorden. Hotellet er nesten identisk med internatet på landbruksskolen når det gjelder planløsning og utforming rent arkitektonisk.

Mye av bakgrunnshistorien når det gjelder oppføringen av internatet er kjent, men hvordan det ble fraktet finnes det ikke noen sikre opplysninger om. En sannsynlig mulighet kan være at det gikk sjøveien fra Trondheim til Romsdalsfjorden og Gjermundnesbukta nedenfor Landbruksskolen. Videre kan en tenke seg at arbeidslag ved hjelp av vogn og hest fraktet reisverket opp til byggestedet. Visst det var slik det foregikk er det bare noen hundre meter i fraktavstand fra Gjermundnesbukta til tomten hvor det ble reist. Men som sagt vert dette mer en spekulasjon enn en faktaopplysning. Murarbeidet ble gjort lokalt naturlig, og et stort snekkerlag med byggherre i spissen sette opp ferdighuset når det kom hit til stedet. Landbruksmuseet har i sine utstillinger over skolehistorien flere foto og annen dokumentasjon som syner byggeprosessen og sluttføringen av denne.

Utover funksjonen som bosted og undervisningssted kan det være interessant å vite att internatet tidligere hadde egen matsal for elevene hvor fast ansatt kokke- og kjøkkenpersonale ellers delte ut mat gjennom en luke i veggen. Elevene satt langs langbord på langbenker ved måltidene. Museet har med jevne mellomrom besøk av tidligere landbruksskoleelever som kan fortelle om sin tid som elever ved skolen på 1940 og 1950-tallet. Mange av de nåværende[når?] pensjonistene husket måltidet og det sosiale livet på internatet som gode opplevelser, men samtidig påpekte de at kosten var ensidig og de spiste mye spekesild. Ungdommer på den tiden og i dag[når?] har en god del ulike forutsetninger, men ulovlig ølbrygging og fruktslang drev de med har noen av dem fortalt.

Museumslåven fra 1907Rediger

På slutten av 1970-tallet ville det offentlige rive den tidligere driftsbygningen som tilhørte landbruksskolen. Bygningen var i dårlig stand og umoderne for opplæring innenfor fjøsdrift og dyrehold. Mange mennesker var opptatt av å ta vare på kunsthistorien knyttet til skolegården og driftsbygningen fikk omgjort rivningsvedtaket. Dette ble grunnlaget for å få etablert et fylkesdekkende landbruksmuseum på Gjermundnes.

Uten bevaringen av låven fra 1907, senere oppgraderinger og vedlikehold av internatbygget fra 1889 hadde det ikke vært noen landbruksmuseum på stedet i nyere tid. Låven regnes som usedvanlig stor for tiden sin. En normal størrelse på låvene i denne regionen har vært 150-250 kvadrat, mens den tidligere driftsbygningen på landbruksskolen er ca. 2000 kvadratmeter.

Låven hadde i sin brukstid en lang rekke funksjoner. Det var både grisefjøs, oksestasjon, sausefjøs, moderne båsfjøes for kyr og en stor stall som huset skolegårdens viktigste arbeidshjelp utover ansatte og elever, nemlig hestene. Ellers var behovet for et stort areal på låven til oppbevaring og tørrhøy til en stor dyreflokk i fjøsene som måtte ha vinterfôr. Utover nødvendig areal med tanke på stort dyrehold og lagringskapasitet til fôr, var det potetkjellere og kålrabikjellere til lagring av selvdyrket rotfrukt på gården.

Et sentralt moment var å gi landbrukselevene fra hele fylket praktisk undervisning i en den fag knyttet til en kraftig modernisering av landbruket. I denne låven har en tidligere odelsgutt og senere odelsjente lært seg husdyrfag og rasjonelt fjøsstell.

Gravrøysområde nær museetRediger

I 2004 ble det funnet en kvinnegrav datert til vikingtiden nært Vike kirke. Graven inneholdt perler og smykkesteiner av blant annet materialet rav. Veveutstyr og typiske kvinneredskaper ble også funnet i graven. En kunne stedfeste at dette var en båtgrav etter utformingen på graven. Det ble videre konstantert at graven var en branngrav.[hvem?] Funnet fikk oppmerksomhet i arkeologiske tidsskrift og i lokalpresset fikk det navnet «Husfruen på Vike». Arkelogene kunne se ut i fra funnene at det hadde vært en kvinne av høyere ættestatus som hadde fått sitt gravminne der.

Flere av haugene som lå nær museet ble åpnet ved at hadde blitt lagd store hull i de, men en vet ikke hvem som gjordet det. På noen få kilometer fra Vike solgte grunneieren gravfunnet til British museum sent på 1800-tallet eller tidlig 1900-tallet. Funnene fra Villa er fremdeles utstilt i London.

Utover det senere funnet er det en rekke gravsteder innenfor et par kilometers avstand. Gravhaugene er i ulike størrelser og fremstår på ulikt vis i terrenget. Noen av gravstedene ligger rett ved ferdselsveiene i kulturlandskapet, mens andre av dem er overgrodde.

Den mest spesielle med gravstedet er «Kjemperøysa» som ligger på toppen av Gjernmundnesholmen. Det overgrodde ble fjernet av lærere og elever ved Gjernmundnes videregående skole. Den er datert til å mest sannsynlig være fra bronsealderen. En må ut i båt for å se den på nært hold, men resten av gravhaugene er tilgjengelige for besøkene hvis en har på seg støvler eller lærsko, siden noen steder er det et bløtt og vått terreng.

I moderne tid mangler mye av kunnskapen bak gravhaugene, men det er historisksett mest sannsynlig at kun de med høy status i samfunnene fikk slikt. Funnet ved Vike kirke underbygger teorien.

Dette gjelder også jordhaugene i Vestfold, Oseberg og Gokstadfunnet. Det er også en annen samfunnsform enn moderne tid med ættestrid, kriger og behov for å vise statusen og maken en hadde ved å bygge monumentale verk som advarsel mot inntrengerne.

Eikealeen på Gjermundnes og et par sagn om futedøtre og en rikmannsfrueRediger

Ifølge et sagn var det noen søstre som startet landbruket og «Remmenspien» ble kallenavnet til to av tre søstre. Ingen av de ble gift eller fikk barn. Senere flyttet søstrene til en annen gård som faren deres eide på Remmem som lå i nærheten av fjorden på Gjernmundnes. I den neste generasjonen ble eiendommen eid av den første ordføreren av Vestnes, Henrik Remmem.

I lokalsamfunnet gikk det rykte om at Henrik Remmem var en uekte sønn av Jacob Eeg. Det var uvanlig at tre futedøtre var faddere til en husmannssønn slik som hos Remmem. I tillegg ble han velstående etterhvert, hvor han gikk fra en husmannsstatus til å bli en stor gårdseier.

Det var også et sagn som handlet om en av futedøtrene. Det har blitt påstått at en rik dame gikk over Straumsbrua på Hellan innpå Vestnes. Hun stoppet opp og kastet ringen sin i saltvannstrømmen. Hun tenkte at det var en lav sannsynlighet for at hun skulle finne ringen igjen og bli fattig. I senere tid kjøpte hun fisk og da den ble sløyd ble ringen funnet igjen. Når hun døde var hun så fattig at de måtte bruke lommetørklene hennes til å sy liksvøpet, sier sagnet. Sagnets budskap kan være at overlegenhet ikke lønner seg. Futedøtrene hadde også en grav på Sørås mellom Vestnes og Tomrefjorden. Det ble ikke brukt lommetørkler til begravelsen deres.

Kva er dei historiske rammene for Landbruksmuseet?Rediger

Utstillingene på landbruksmuseet dekker de store samfunnsendringene fra et før-moderne samfunn til et mekanisk samfunn som ble kalt for det store hamskiftet.

Det store hamskiftet er et samlebegrep for de sosiale, økonomiske og kulturelle omveltningene i norske bygdesamfunn som skjedde da den norske landbruksdriften i større grad tilpasset seg markedsøkonomien og pengehusholdningen.

Begrepet ble først brukt av dikteren Inge Krokann i artikkelen «Det store hamskiftet i bondesamfunnet» i Norsk kulturhistorie (1942). Krokann daterte tiden for hamskiftet til den siste halvdelen av 1800-tallet.

Sentralt i hamskiftet var overgangen fra overlevelseshusholdninger til pengehusholdninger. Fra middelalderen og til langt ut på 1800-tallet var bondeøkonomien en husholdningsøkonomi, hvor varebytte eller kjøp og salg bare spilte en marginal rolle. Etter 1850 la bøndene stadig mer vekt på matvareproduksjonen for salg, slik at de opparbeidde et økonomisk overskudd som kunne gi en kapital til nye investeringer.

Etter overgangen til markedsøkonomi vokset det frem nye spesialiserte yrkesgrupper, og det oppstod en arbeiderklasse. Etter hvert ble også husmenn og jordbruksarbeidere en del av denne klassen, mens i det gamle standssamfunnet ble de regnet som bondestanden. I standssamfunnet gikk soldaritetsbåndene innenfor gårdsfellesskapet. Under hamskiftet forsvant paternalismen mellom arbeidsgivere og arbeidere.

Kulturelt medførte hamskiftet en overgang fra tradisjonelt bunden bygdekultur til en mer europeisk orientert bykultur. Samtidig vokste det frem nye motkulturer, med et pietistisk lekmannsopprør, fraholdsopprør og etterhvert et språkopprør. Under hamskiftet fikk bygdefolk også bedre utdanning og de fikk det først gjennom folkehøyskolen.

Årsaker til HamskiftetRediger

I årene før hamskiftet var samfunnsøkonomien blitt mer liberal, med frihandel som internasjonalt ideal. Kommunikasjonene ble bygget ut hvor det kom bedre veier, jernbaner og båtruter.

Årsakene for hamskiftet var gode priser på korn under krimkrigen, kombinert med gode avlinger i løpet av disse årene. Samtidig ble det utviklet nye landbruksredskaper som gjordet økt produksjonen mulig, og det ble etablert banker og låneinstitusjoner som kunne finansiere utbyggingen av landbruket.

Den viktigste tekniske nyvinningen var slåmaskinen, fordi husdyrbruket ble viktigere enn åkerbruket. Dessuten sparte det tid for arbeidsfolkene. En ny jordbrukskultur oppstod og arbeidet ble effektivisert.

Eksterne lenkerRediger