Lågendalspram
Lågendalspram, en lokal flatbunnet båt ble brukt til laksefisket og annet i nedre del av Numedalslågen i Buskerud og Vestfold nedover til munningen ved Larvik. Den tilhørte en båttradisjon langs en av Norges lengste elver som dessuten representert en kulturgrense mellom Hallingdal i nordøst og Numedal i sørvest. I Numedal og områdene videre sørover og vestover er prammen den dominerende innlandsbåttypen.
Numedalslågen rediger
Fra eldre tid har Numedalslågen vært en viktig ferdselsåre, farbar for båt helt fra Larvikfjorden og opp til fjells hvis man ser bort fra en del fosser og grunne stryk med sterk strøm som bare flatbunnede farkoster kunne brukes på. Lågen rangeres som en av de fire beste lakseelver fra gammelt av, spesielt strekningen fra sjøen opp til Hvittingfoss som er lakse- og sjøørretførende. Dessuten gikk Lågen på tvers av eldre ferdselsårer til lands mellom Sørlandet og Østlandet. Behovet for ferger var stort helt fram til de første bruer ble oppført på 1900-tallet.
Forholdene i Lågen med fosser, stryk, varierende elvedybde og sterk strøm la grunnlag for en båttradisjon basert på prammer for mange bruksområder. Lokalt kalles de «pråm», «pram» eller ganske enkelt «båt» .
Numedalslågens båter rediger
Båttypen til laksefiske i nedre del av Numedalslågen er stort sett den samme i hele elva. Det er mindre variasjoner etter de lokale båtbyggertradisjoner for ulike bruksområder. Farkosten skulle være så hensiktsmessig som mulig til de ulike forholdene. Det er synlige forskjeller mellom båtene langs Lågen. I øverste del, oppe til fjells, har pråmmen klinkbyggete sider og en spesiell avslutning på øverste bordgang. Pråmmen som kalles lågendalspram har ikke klinkbygde sider; bordene festes kant mot kant.
Det er ikke bare lågendalsprammen og dens slektninger som hadde vært brukt på elven. For noen århundrer siden var stokkebåti bruk, de var laget av uthulte furustokker. En slik stokkebåt ble funnet i Lågen i Sandsvær i 1890-årene; den ble omtalt som Sandsværbåten. Dette var trolig båten som tilhørte den sagnomsuste «Tonhøvdskrubben» fra Tunhovd som etter lokal tradisjon hadde besluttet å slette alt etter seg, og sank dermed båten i elven. Den er nå bevart på Lågdalsmuseet.
Store ferjer for større last, som en bil eller traktor, ble tatt i bruk på 1900-tallet. Slike farkoster var ofte bygget av lokale båtbyggerne. Ferjene var brede farkoster med synlige knær langs sidebordene, slik som på prammene.
Lågendalsprammen rediger
Den er en egen pramtype bygget av de lokale båtbyggere som en flatbotning med kasseform, men med spring, hevet akterspeil og et noe mindre speil på baugen samt rund fasong på utfallende sidebordene.
Dette er en relativ enkel farkost med flat bunn, men vist seg å være meget gjennomtenkte som en ganske brukbar båt tilpasset forholdene på Lågen til forskjellige bruk, også som fløtningsbåt for tømmerfløting. Bunnen har spring for at prammen vil være lettrodd og dermed kvikk å snu, meget viktig for å manøvrere i grunne stryk og å komme seg over mindre hindringer som lenser eller å fungere som en varpebåt på dypere vatn. Bunnen er dypest midt med spring både forut og akterover for ha bedre egenskaper som robåt, det er sagt at båten ikke skulle «syge vatn» for at det skal være lett å ro og svinge med. Fasongen på prammen er kasseformet, men med utfallende sider som ble noe slankere mot det mindre forspeilet mens akterspeilet bare er litt mindre enn båtens bredde.
En slik pram kan ha minst fem spanter og det er ved det andre spantet en tofte var lagt ovenpå for roeren som sittet litt foran. Årene hvilet på en egne anmodning som stakk litt over øverste bordgang.
Prammens byggemåte rediger
Materialet som blir brukt for å bygge en lågendalspram ofte er gran eller furu, med hardved, i de fleste tilfeller ask, i knærne som tilsammen utgjort spantene. Båten bestod av ulike deler med deres egne betegnelser som stammet fra den lokale båtbyggertradisjonen, men mange lokale betegnelser hadde allerede forsvunnet.
I slutten av 1960-årene hadde professor Arne Emil Christensen et intervju med båtbyggeren Hans O. Sundet som forklarte hvordan han bygget prammen. Først satt han opp to krakker som bunnbordene hvilet på, og etter bunnbordene var lagt sammen og festet med massive «klosser», lagt Sundet et «stempel» ovenpå så et spring eller en bue oppsto på de to krakkene. Alle bordplankene måtte ha samme helling når de festes til bunnbordene. Bordet langs siden som lå dypere, kalles «sandbordet» som går litt under bunnen og sluttet seg til slitelistene som mottiltak mot slitasje. For å bøte på det, hadde flere båtbyggerne entens lagt et ekstra bord langs sandbordet eller satt på tre til fire slitelister som lokalt ble kalt «revlur».
Innvendig på prammen der sandbordet sluttet, er det lagt lange planker kalt «pråmsbale» litt forut, og over den gikk den øverste bordgangen kalt «varbordet» høyere opp. På bunnen er det lett å se klossene som holdt sammen bunnbordene, men på sidene hadde man lagt på knærer som strakk seg oppover. Ifølge andre skulle spantene i prammen være av selvvoksne furukvist kalt «band». På varbordet ble det satt på en esing som årekeiper hvilet på, ofte det samme som tollegang. Noen ganger var årekneiper satt på forskjellige plasseringer, men det er aldri mer enn et sett med årekneiper for en lågendalspram.
Før i tiden var det brukt trenagler, men det er nå brukt både spiker eller trenagler for å sammenføye bordene, noen ganger hadde lokale metoder for sammenføyning vært i bruk. Når båtbyggerne skulle hente fram virke for båtbyggingen, måtte de finner det meste egnede virke i gran, oftest sent voksne gran som helst skulle stå i lier, og være så kvistfrie som mulig. Når materialet var tatt ut, ble de lagt i bløtt for en tid for at det skal være lettere å bøye bordene for å få den ønskelige fasongen på båten.
I nyere tid tok båtbyggerne i bruk flere nyheter og dermed på en måte forandret byggemåten, men hovedregelen er at lågendalsprammen skulle være så lett som mulig og fremdeles har den samme fasong som i eldre tid.
Båtbyggerne rediger
Båtbyggerne i dalen som Numedalslågen renner gjennom, hadde skapt seg gjetord gjennom deres yrke, fra Nore kjenner man Halvor Kravik, i Rolag Juul Godstad, Ola Berg og Andres Lindås, deretter Anton Øya i Flesberg og flere andre. Det er små dialektforskjeller mellom båtbyggerne som satt deres merke på båttypen som bare har byggemåten og hovedfasongen til felles langs elven. Bernhard Naug fra Lardal hadde bygget en lågendalspram i 1975 som ble oppmålt av Christensen i 1997.
Numedals forsvunne båter rediger
Litteratur rediger
- Arne Emil Christensen jr.: Innlandsbåtene, spennende men lite kjent, Årbok for Norsk Skogbruksmuseum 14, 1996
- Villmarksfoto/Bokprosjekt Lågen: Livet langs Numedalslågen ISBN 82-996056-0-1
- Arne Emil Christensen jr.: Midtsidebåten, Pram fra Lågendalen, Kysten Oslo.