Spant

Spant er avstivninger av huden i et skip, fly eller lignende skallkonstruksjoner. Kombinasjonen av spant og hud gir et lettere skrog enn om huden skulle være tykk nok til å ta opp alle krefter alene, ref båter som ble laget av uthulede tømmerstokker.

I tradisjonelle tre-fartøy er huden langsgående plank og spantene er da tverrskips. Det er to hovedtyper hud, klinket og kravell.

I klinkbygging overlapper hudplankene hverandre og festes sammen med spiker med skive på innsiden som det klinkes et hode på. Trenagler med innslåtte kiler har også vært brukt. I klinkbygging settes spantene inn etter at huden er satt sammen. I og med at hudplankene er festet innbyrdes og at overlappen gir stivhet, kan spantene settes langt fra hverandre og være relativt lett dimensjonert, dog avhengig av båtstørrelse, båttype og bruksområde. Klinkbygging er mest vanlig for mindre båter (f. eks. oselver), men også svært store vikingskip og jekter ble klinkbygget. Spantene i klinkbygging er som regel enkle, men delene overlapper hverandre for sammenhengende styrke. Noen distrikter kaller spantene for band.

I kravellbygging legges hudplanken kant i kant og festes kun til spantene, kjøl og stevner. Det er da mest vanlig at spantene lages først i full lengde opp til dekket og settes på kjølen. Spantene må da være meget sterke og stå tett i forhold til hudtykkelsen. Med kravell er det best å ha en nøyaktig tegning hvor mål på alle spantene kan leses av slik at alle spantene kan lages ferdige og settes opp. Målene på spantene settes opp i en liste, såkalt spantetabell. Til godt ut på 1800-tallet hadde man, ihvertfall på små verft, primitive tegninger eller en spantetabell med bare noen få spant. Spantene i mellom ble da satt opp ved å begynne nederst og tilpasse dem med lister og sikting og hugge emnene av til spantene fluktet. Spantene i kravellbygging må være selvbærende hvis de skal settes opp først og mest vanlig er da doble spant. For lettere båter brukes også enkle spant som laskes sammen i skjøtene. Dette kan gjøres med overlapp, med en eller to tynnere plank på siden, eller de skrålaskes sammen i skjøten.

Sagde og grodde spant. Når spanteformen sages eller hugges ut av et rett emne, kommer åringene mer og mer på skrå jo lengre emnet er i forhold til spantets krumming. Dette kalles avved og svekker spantet. Båtbyggerne brukte derfor det de kunne finne av krumme emner, idag kalt grodde eller selvgrodde spant, for å få færre skjøter og bedre styrke med mindre vekt. Furu og eik er mest vanlig i sagde og grodde spant.

Laminerte spant. Fra midt på 1950-tallet ble det også vanlig med laminerte spant ved at lameller tynne nok til å bøyes uten varme ble limt sammen. Disse har hverken avved eller skjøter og er flere ganger sterkere enn tilsvarende dimensjonert sagde spant. Furu er mest vanlig i laminerte spant, men også eik er brukt.

Bøyde spant, som regel kalt ribber, brukes både i kravell og klink. Dette er tynne plank som varmes i damp (steames) og bøyes på plass. Disse må stå tetter, særlig med kravell hud, men kombineres ofte med bygde (sagde) spant. Eik, ask eller alm er mest vanlig i bøyde spant. Bøyde spant må ikke forveksles med band som er dialekt for grodde spant.

Langskips spant kan brukes når huden ikke er sammensatt, men har samme styrke i alle retninger som metallplater, plast eller krysslaminert tre. Langskips spant ble først utviklet på store stålskip som trengte ekstra styrke mot langskips bøyning på grunn av deres størrelse. Langskips spant kombineres med skott og kraftige ringspant der det ikke passer med skott.

Kilder rediger

Broch, Ole Jacob. Trebåten. Universitetsforlaget 1996 ISBN 82-00-42155-4
Mikalsen, Ulf. Trebåtbygging. Universitetsforlaget 1987 ISBN 82-00-35517-9
Christensen, Arne Emil (1966): Frå vikingskip til motorsnekke., Det Norske Samlaget