Åpne hovedmenyen

Kommunitarisme er en retning innen politisk filosofi som anser fellesskapet som samfunnets grunnleggende enhet, og ikke individet, staten eller nasjonen. Betegnelsen er avledet av det engelske ordet community (nærsamfunn eller fellesskap), og må ikke forveksles med kommunisme.[1]

Kommunitarisme har lange idehistoriske røtter, men ble en utviklet til en egen politisk filosofi på 1970-tallet. Filosofene Alasdair MacIntyre, Charles Taylor og Michael Walzer regnes sammen med sosiologen Amitai Etzioni, som de største tilhengere av kommunitarismen.

Som sosialfilosofisk retning legger kommunitarismen vekt på at enkeltmennesker ikke kan eksistere uten å søke sammen i samfunnsgrupper av ulik størrelse, og at disse samfunnsgruppene former sine medlemmers verdier og vurderinger på en grunnleggende måte.

Sentrale kommunitaristiske idéer er at:

  • Det finnes ingen tilstand som kommer før for fellesskapet. Mennesket har ikke etablert fellesskapet for å oppnå bestemte mål – det har alltid eksistert.
  • Fellesskapet er bygget på noen felles verdier, som alle i fellesskapet anerkjenner.
  • Initiativer i verdifellesskapet kommer nedefra – ikke fra staten.
  • Fellesskapets verdier er dypt rotfestet i tradisjoner.

Kommunitarisme kan også betegne en moralfilosofisk retning som legger vekt på hvordan normer og verdier må tolkes innenfor rammen av et gitt fellesskap, og ikke løsrevet fra dette.[2]

KilderRediger

Vetlesen, Arne Johan: "Kommunitarisme", artikkel i Samtiden nr. 4/1996. https://web.archive.org/web/20140502065757/https://samtiden.no/9604/komm.htm%3Cnowiki/>

ReferanserRediger