Seksjon for kildeutgivelse

enhet i Riksarkivet som beskjeftiger seg med utgivelsen av norsk historisk kildemateriale
(Omdirigert fra Kjeldeskriftfondet)
Norsk middelalderdiplom fra 1300-tallet. De norske middelalderdiplomene er utgitt i Diplomatarium Norvegicum (1847–).

Seksjon for kildeutgivelse er en enhet i Riksarkivet som beskjeftiger seg med utgivelsen av norsk historisk kildemateriale. Seksjonen har sitt historiske opphav i tre kommisjoner som ble opprettet på 1800-tallet, «Den rettshistoriske kommisjon», «Kommisjonen for Diplomatarium Norvegicum» og «Det Norske historiske Kildeskriftfond». Over disse kommisjonene ble det på 1920-tallet dannet en felles overbygning, som siden ble slått sammen til et eget institutt, før dette i 1991 ble lagt inn under Riksarkivet. Riksarkivet ved Seksjon for kildeutgivelse og dens forløpere utgir og har utgitt en rekke norske historiske kildeskrifter, som samlingen av middelalderlover Norges gamle Love, den store samlingen av norske middelalderdiplomer Diplomatarium Norvegicum, forskjellige jordebøker, regester og lignende.

Historisk bakgrunnRediger

Med 1800-tallets begynnelse og romantikken øket interessen for historie og spesielt for middelalderen. Historiefagets metoder ble forbedret, og man la stor vekt på å få i stand nøyaktige utgaver av historiske kildeskrifter. De ledende historikerne befant seg i Tyskland, hvor man på 1820-tallet begynte utgivelsen av den monumentale kildeskriftsamlingen Monumenta Germaniae historica. Også de andre nordiske landene lå foran Norge når det gjaldt utgivelsen av historiske kildeskrifter. I Danmark hadde Gram og Langebek alt på 1700-tallet lagt planer til et dansk diplomatarium, selv om disse ikke på lenge ble satt ut i livet. J. L. A. Kolderup-Rosenvinges Samling af gamle Danske love begynte å utkomme i 1842, og H. S. Collin og C. J. Schlyter hadde begynt utgivelsen av Sveriges gamle lagar i 1827. Diplomatarium Svecanum begynte å utkomme i 1829.

En av foregangsmennene i Norge var Gregers Fougner Lundh. Han reiste i 1828 til Danmark for å kopiere norske kildematerialer i danske arkiver, og fikk her ideen til å utgi et diplomatarium og en utgave av de norske middelalderlovene. Det ble utgitt en prøve på et Norskt Diplomatarium og utsendt en subskripsjonsinnbydelse, men idéen ble aldri satt ut i livet. Derimot kom han i gang med utgivelsen av de norske lovene med en utgave av Bergens gamle Bylov fra 1829, og han sørget dessuten for at stortinget i 1830 ga bevilgninger til å fortsette utgivelsen av lovene. En annen flittig samler av kilder til Norges historie var Jens Chr. Berg. Han var den første som drev historiske studier i riksarkivetAkershus slott. Berg lot trykke norske kildematerialer i tidsskrifter som Tophographisk Journal, Juridisk Archiv, Hermoder og Magazin for Danmarks og Norges Beskrivelse, senere i Johan Storm Munchs tidsskrift Saga og i Budstikken, hvor han selv var redaktør.

I 1830 tok Lundh initiativet til stiftelsen av Samfundet for det norske Folks Sprog og Historie, som skulle ha som hovedoppgave å samle og utgi kildematerialer til norsk historie. Samfunnet utga sitt eget tidsskrift, nemlig Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie, som utkom fra 1833 til 1839. Men det var først på 1840-tallet at det virkelig kom fart i utgivelsen av norske historiske kildeskrifter. Stortinget, som anså slike utgivelser for en nasjonalsak, bidro med bevilgninger, samtidig som det hadde vokst frem en ny generasjon norske historikere som var i stand til å utføre arbeidet: menn som Rudolf Keyser, P. A. Munch og C. R. Unger.

Den rettshistoriske kommisjonRediger

 
Første bind av Norges gamle Love (1846).

I 1830 søkte Gregers Fougner Lundh Stortinget om penger enten til en utgivelse av norske middelalderlover eller til utgivelse av norske middelalderdiplomer. Stortinget prioriterte utgivelsen av lovene. Utgivelsen av Norges gamle Love, som var forberedt av Fougner Lundh, ble utført av Rudolf Keyser og P.A. Munch i løpet av 1840-årene. Det ble opprettet en egen kommisjon som skulle ha tilsyn med utgivelsen av lovtekster. Denne kommisjonen hadde fra 1922 navnet «Den rettshistoriske kommisjon».

Kommisjonen for Diplomatarium NorvegicumRediger

Hovedartikkel: Diplomatarium Norvegicum

Siden fant Stortinget også penger til å begynne arbeidet med utgivelsen av middelalderdiplomene. I 1847 utga Christian C. A. Lange og C. R. Unger det første bindet av Diplomatarium Norvegicum, og siden er det blitt utgitt et tjuetalls nye bind. Utgivelsen av Diplomatarium Norvegicum pågår fremdeles. Tilsynet med diplomatariet ble også overlatt til en egen kommisjon, som fra 1922 ble kalt «Kommisjonen for Diplomatarium Norvegicum».

Det Norske Historiske KildeskriftfondRediger

I 1857 vedtok stortinget at det skulle gis en fast årlig bevilgning til utgivelsen av norske kildeskrifter. Disse pengene la grunnlaget for det norske historiske Kildeskriftfond, som til å begynne med ble forvaltet av riksarkivaren. Fra 1857 var det derfor C. C. A. Lange som ledet arbeidet. Kildeskriftfondets første utgivelse var et bind Norske Samlinger. Lange forberedte også utgivelsen av Norske Rigsregistranter 1523–1600, som utkom i 12 bind fra 1861–1891. Fra 1885 utkom Norske regnskaber og jordebøger fra det 16. aarhundrede, og fra 1892 Norske herredags-dombøger. Av enkeltkilder utga kildeskriftfondet blant annet Flateyarbok (1859–1868), Biskop Eysteins jordebog (1873–1880), Monumenta historica Norvegiæ (1880) og Biskop Jens Nilssøns visitatsbøger og reiseoptegnelser 1574–97 (1885).

Fondets virksomhet ble i mange år (1863–1886) ledet av den konservative historikeren Michael Birkeland, som la særlig vekt på innsamling av kildeavskrifter. Etter at yngre historikere, blant andre Gustav Storm, hadde kritisert fondets virksomhet under Birkelands ledelse, ble det i 1886 ble det opprettet en fast komité, Den norske historiske kildeskriftkommission, som skulle overta forvaltningen av pengene som ble avsatt til kildeutgivelser. Gustav Storm ble komitéens formann.[1], og beholdt stillingen til sin død i 1903.[2] I 1898 begynte kommisjonen å utgi en serie Historiske Samlinger, et slags historisk tidsskrift som inneholdt forskjellige aktstykker, dagbøker og lignende.

Felles overbygning og sammenslåingRediger

Det fantes altså på begynnelsen av 1900-tallet tre forskjellige instanser som beskjeftiget seg med utgivelsen av norske historiske kildeskrifter. I 1922 ble det opprettet et felles organ for all utgivervirksomhet, «Norsk historisk kjeldeskriftfråd», som utgjorde en overbygning over de tre kommisjonene og besto av formannen i hver av dem samt en representant fra Riksarkivet (fra 1930-tallet var ikke Riksarkivets representant lenger med). Siden ble rådet omdøpt til «Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt», som fikk egne bevilninger over statsbudsjettet. I 1991 ble instituttet lagt inn under Riksarkivet, hvor det fikk navnet «Kjeldeskriftavdelingen». De tre gamle kommisjonene ble i 1993 slått sammen til «Kjeldeskriftkommisjonen».

Under forskjellige navn har kildeskriftavdelingen (rådet, instituttet) fortsatt utgivelsen av store serier som var begynt av de tre eldre instansene, slik som Diplomatarium Norvegicum, Norske Herredags-Dombøger, jordebøker og lignende. Blant utgavene som har blitt utgitt i nyere tid finner man Den politiske korrespondanse mellom Frederik Stang og Georg Sibbern 1862–1871, Protokoll for Venstres stortingsgruppe 1883–1940 og Høyres sentralstyreprotokoller 1884–1920.[3]

Kildeskriftfondets utgivelser 1857–1905Rediger

 
Første bind av Diplomatarium Norvegicum (1847).

ReferanserRediger

  1. ^ Dahl (1990), s. 130.
  2. ^ Dahl (1990), s. 196.
  3. ^ Dahl (1990), s. 260.

LitteraturRediger

  • Dahl, Ottar: Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre. Oslo: Universitetsforlaget, 41990.
  • Norsk Arkivforum 17 (2002) [1][død lenke]

Se ogsåRediger