Andreas Brandrud
Andreas Brandrud (født 26. februar 1868 i Sør-Fron, død 14. juni 1957 i Bærum) var en norsk teolog og kirkehistoriker.
| Andreas Brandrud | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. feb. 1868 | ||
| Død | 14. juni 1957 (89 år) | ||
| Beskjeftigelse | Historiker, teolog | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Arbeidssted | Universitetet i Oslo | ||
Andreas Brandrud var sønn av bonden og kjøpmannen Torsten Brandrud (1837–1933) og Anna Bleken (1844–1879). Han stammet fra en haugiansk familie og studerte teologi ved Universitetet i Kristiania, hvor han ble cand. theol. i 1892. I foretok han en studiereise til Tyskland, hvor han studerte under Reinhold Seeberg i Erlangen og Adolf von Harnack i Berlin. Under påvirkning av disse og av professor Fredrik Petersen i Kristiania forlot han den ortodokse teologien han var oppdratt i. I 1897 ble Brandrud utnevnt til professor i kirkehistorie ved Universitetet i Kristiania, og beholdt stillingen til 1938.
Brandruds spesialfelt var norsk kirkehistorie etter reformasjonen.
Bibliografi rediger
- Klosterlasse. Et bidrag til den jesuitiske propagandas historie. Kristiania: Th. Steen, 1895.
- Kirkens Historie. Kristiania: Aschehoug, 1904.
- Den kristne kirke historie. Kristiania: Aschehoug, 1915.
- Biskop Jens Nilssøn av Oslo. Kristiania: Brøgger, 1917.