Adolf von Harnack (født 25. apriljul./ 7. mai 1851greg. i Dorpat i Estland i Tsarrussland, død 10. juni 1930 i Heidelberg i Tyskland) var en tysk baltisk protestantisk teolog og kirkehistoriker.

Adolf von Harnack
Bilde av von Harnack fra 1914/15.
FødtAdolf Harnack
7. mai 1851
Dorpat, Estland
Død10. juni 1930
Heidelberg, Tyskland
BeskjeftigelseProfessor i Teologi
Akademisk gradDoktorgrad[1]
Utdannet vedDet keiserlige universitet i Dorpat
Universitetet i Leipzig
Doktorgrads-
veileder
Moritz Wilhelm Drobisch[2]
Adolf Ebert[2]
EktefelleAmalie Thiersch
FarTheodosius Harnack[3]
MorMarie Harnack
SøskenAxel Harnack[3]
Otto Harnack
BarnErnst von Harnack
NasjonalitetTyskland[4]
GravlagtGamle Sankt Matteus kirkegård i Berlin[5]
Medlem av
8 oppføringer
Det prøyssiske vitenskapsakademiet
Deutsches Archäologisches Institut
Kungliga Vetenskapsakademien
American Academy of Arts and Sciences
Accademia Nazionale dei Lincei (1894–) (utanlandsk medlem)
Bayerische Akademie der Wissenschaften
Berliner Wingolf
Corporation Livonia
UtmerkelserPour le Mérite for vitenskap og kunst
Harnack-medaljen (1925)
Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1909)
Adlerschild des Deutschen Reiches (1926)

Harnack var elev av Albrecht Ritschl,[6] og en ledende eksponent for liberalteologi ved begynnelsen av 1900-tallet. I berømte forelesninger om «Kristendommens vesen» (1900) avdogmatiserte Harnack den kristne tradisjon til fordel for «den etiske kjerne i Jesu budskap, nemlig den aktive tro på «menneskesjelens uendelige værdi».

Under første verdenskrig ga han uttrykk for nasjonalistiske holdninger og beskyldte utenlandske aviser for å være Lügenpresse.[7]

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Adolf von Harnack var født i nåværende Tartu der hans far innehadde et professorat i pastoralteologi. Han studerte ved det lokale universitet 1869-1872 og siden ved universitetet i Leipzig, der han tok sin eksamen og straks etter, i 1874, begynte å forelese som Privatdozent.

Teolog rediger

Disse forelesninger, som behandlet emner som for eksempel gnostisismen og Åpenbaringsboken i Det nye testamente, vakte stor oppmerksomhet, og i 1876 ble han utsett til professor extraordinarius. Samme år begynte han publiseringen, sammen med Oscar Leopold von Gebhardt og Theodor Zahn, av en utgave av verker av de apostoliske fedre, Patrum apostolicorum opera - en mindre utgave som kom ut i 1877.

Adolf von Harnack var professor i kirkehistorie ved blant annet universitetet i Marburg 1886-1888 og deretter ved universitetet i Berlin. Hans rikholdige produksjon er konsentrert om urkristendommen og den gamle kirke.

Påvirket av Albrecht Ritschl engasjerte von Harnack seg for et konsekvent historisk syn på kristendommen. I dogmedannelsen så han en fremmedgjørelse av Jesu budskap ved innflytelse fra hellenistisk spekulasjon.

I sine berømte forelesninger om «Kristendommens vesen» (1900) avdogmatiserte Harnack den kristne tradisjon til fordel for «den etiske kjerne i Jesu budskap, nemlig den aktive tro på «menneskesjelens uendelige værdi».

Diskusjonen omkring von Harnacks tese pågikk i atskillige tiår. Den fikk etterhvert så meget faglig motbør at den ikke står sterkt i vitenskapelig sammenheng, men den preger mange populærfremstillinger.

Adolf von Harnack ble i 1890 medlem av det tyske vitenskapsakademi og ble innvalgt som medlem av Kungliga Vetenskapsakademien i Sverige i 1908.

Utvalgte verker (engelsk) rediger

Litteratur rediger

  • Kurt Nowak et al., (eds.), Adolf von Harnack. Christentum, Wissenschaft und Gesellschaft, Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 2003, ISBN 3-525-35854-7

Referanser rediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus-Efron leksikon[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 22. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.stadtentwicklung.berlin.de[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Heinz Liebing (1966). «Harnack, Karl Gustav Adolf von (preußischer Adel 1914)». Neue Deutsche Biographie. Besøkt 20. januar 2016. 
  7. ^ Beiler, Markus (2018). «“Lügenpresse! Lying press!” Is the Press Lying?». I Otto, Kim. Trust in Media and Journalism: Empirical Perspectives on Ethics, Norms, Impacts and Populism in Europe (engelsk). Springer Fachmedien. s. 155–179. ISBN 978-3-658-20765-6. doi:10.1007/978-3-658-20765-6_9. Besøkt 10. desember 2023. 

Eksterne lenker rediger