Johan Wollebæk
Johan Herman Wollebæk (født 16. november 1875 i Gilhus i Lier, død 24. oktober 1940)[3] var en norsk jurist og diplomat. Han arbeidet innen internasjonal rett, og er kjent for sin periode som leder for Den norske legasjonen i Stockholm fra 1921 til oktober 1940, en periode som omfattet den tidligste fasen av den andre verdenskrig.
| Johan Wollebæk | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 16. nov. 1875[1][2] Lier | ||
| Død | 24. okt. 1940[1][2] (64 år) | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, diplomat | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Søsken | Alf Wollebæk Fin Wollebæk | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Folkerettsinstituttet (1921–) | ||
| Utmerkelser | Storkorset av Isabella den katolskes orden Kommandør av Dannebrogordenen Kommandør av St. Olavs Orden | ||
Personlige liv rediger
Johan Herman ble født i Lier som sønn av oberst Sigvard Polidor Wollebæk (1835–1920) og hans kone Anine Julie Augusta Dahl (1834–1912). Han var bror til zoologen Alf Wollebæk, og på sin mors side var han etterkommer etter Carl Adolph Dahl og Carl Adolf Dahl.[4]
I desember 1912 ble Wollebæk gift med Ida Fredrikke Gram (1880–1967), datter av tidligere statsminister Gregers Winther Wulfsberg Gram. Via sin kone var han svoger av Harald Gram[4] og onkel til Gregers Gram.
Karriere rediger
Wollebæk gikk på skole i Drammen og Lillehammer. Han tok examen artium i 1893, og ble uteksaminert fra Det Kongelige Frederiks Universitet med graden cand.jur. i 1898. Han startet sin karriere i utenrikstjenesten noen få år senere, som sekretær i Handelsdepartementet. Hans først oppdrag utenriks kom da Norge fortsatt var i union med Sverige som attaché ved de to nasjoners legasjon i Paris. Etter unionsoppløsningen i 1905 etablerte Norge sin eget Utenriksdepartement og han ble forfremmet til underdirektør i 1909 og ekspedisjonssjef i 1916.[4]
Wollebæk arbeidet med internasjonal rett som formann av Sjøgrensekommisjonen og som delegat til Spitsbergen-konferansene i 1912 og 1914.[5] Han var leder av den norske legasjonen i Berlin fra 1920 til 1921, og i 1921 ble han gitt den samme posisjonen i Sverige etter dødsfallet til Francis Hagerup. Han ble i Stockholm inntil 1940.[4]
Etter at Norge ble angrepet av Nazi-Tyskland 9. april 1940 med den etterfølgende okkupasjonen, ble Stockholm en viktig by for norsk politikk. Wollebæk nektet å følge ordrer fra Vidkun Quisling, som under invasjonen deklarerte et fascistisk statskupp, og den norske legasjonen i Stockholm ble snart forsterket med mer personell. Jens Bull, embetsmannen av høyest rang i Utenriksdepartementet, reiste til Stockholm, og Norges eksilregjering, da den var i sikkerhet i London, sendte sine representanter. Wollebæk deltok i forhandlinger sommeren 1940, men ble på samme tid syk. Han døde i oktober 1940,[4] og ble etterfulgt av Jens Bull. Før krigen var over, var over 50 000 nordmenn flyktet til Sverige.[6]
Wollebæk ble hedret med kommandør av St. Olavs Orden i 1922. Han mottok storkorset av den svenske Nordstjerneordenen og den spanske Isabella den katolskes orden, samt var kommandør av den danske Dannebrogordenen og den svenske Vasaorden.[4]
Referanser rediger
- ^ a b Autorités BnF, oppført som Johan Herman Wollebaek, BNF-ID 16717729r[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Johan Herman Wollebæk, Norsk biografisk leksikon ID Johan_Wollebæk, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ ««Johan Wollebæk – utdypning»». Norsk biografisk leksikon i Store norske leksikon. Besøkt 23. mars 2012.
- ^ a b c d e f Norby, Reginald (2005): «Johan Wollebæk» i: Helle, Knut: Norsk biografisk leksikon. 10. Oslo: Kunnskapsforlaget
- ^ Henriksen, Petter, red. (2007): «Johan Wollebæk» i: Store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget
- ^ Dæhlen, Kåre (2000): «Jens Bull» i: Helle, Knut: Norsk biografisk leksikon. 2. Oslo: Kunnskapsforlaget