Immunologi

Immunologi er læren om immunforsvaret, og dets reaksjon på smittestoffer, og når immunforsvaret ikke fungerer som det skal (for eksempel autoimmune sykdommer, allergier og avvisning av transplanterte organer).

Edward Jenner, som regnes for å være immunologiens far.

BeskrivelseRediger

Immunologisk forskning dreier seg ikke bare om å forstå hvordan immunsystemet fungerer. Dette er fortsatt et viktig aspekt, men det følges også av et ønske om å kunne påvirke og utnytte immunresponsen slik at vi blir i bedre stand til å forsvare oss mot sykdom. Denne kunnskapen ser vi nå muligheter for å utnytte, både til å yte enda bedre beskyttelse, men også til å dempe virkningen av en overaktiv immunrespons. Dette siste er for eksempel tilfelle ved forskjellige autoimmune sykdommer som leddgikt, multippel sklerose med flere.

Immunforsvaret kan deles inn i to deler – det uspesifikke eller medfødte forsvaret, og det adaptive eller ervervede forsvaret.

Det uspesifikke immunforsvarRediger

Det uspesifikke immunforsvaret består dels av fysiske og kjemiske barrierer, som huden og substanser som gjør at mikroorganismer ikke trives. Det består også av fagocyttermakrofager og granulocytter – og av NK-celler. Det naturlige forsvaret går inn i et tidlig forsvar ved en infeksjon, og er ikke spesifikt mot forskjellige sykdomsfremkallende virus eller bakterier. Det naturlige forsvaret har ikke hukommelse og kan ikke oppøves til å bli bedre til å bekjempe visse sykdommer.

Det adaptive immunforsvarRediger

Det adaptive immunforsvaret stimuleres ved eksponering overfor for eksempel spesielle virus eller bakterier. Dette forsvaret er ikke til stede fra begynnelsen, men bygges opp etter eksponering for det sykdomsfremkallende: derfor kalles det adaptivt. Det består først og fremst av T-celler (T-lymfocytter) og av B-celler (B-lymfocytler). De sistnevnte produserer antistoffer som reagerer og nøytraliserar det fremmende materialet – antigenet. Det adaptive forsvaret har en hukommelse (permanent, langtids- eller korttidsvirkende) som gjør at kjenner ijgen antigenet og kan reagere raskere andre gang kroppen eksponeres.

Man kan sia at det er immunforsvaret som avgjør hva som tilhører kroppen og hva som er fremmeddtogger eller -objektet som kroppen skal forsvares mot.

Abnormaliteter i immunforsvaret kan føre til at antistoffer utvikles mot noe i kroppen selv, noe som resulterar i autoimmune sykdommer.

Typer av immunreaksjonerRediger

  • Type I: hypersensivitet (for eksempel allergi). Kroppen må eksponeres for et allergen en gang for å immunforsvaret skal kunne begynne å danne IgE-antistoffer som binder til mastceller. Når et antigen binder til to IgE-elementer på en mastcelle så degranuleres mastcellen som frisetter histamin og begynner å syntetisere cytokiner.
  • Type II: antistoffavhengige. Enten er det komplement-avhengig eller er det komplement-uavhengig.
  • Type III: immunkompleks. For eksempel SLE (Systemisk lupus erythematosus).
  • Type IV: Forsinket. Det tar et par dager for T-cellene utvikles, for eksempel kontaktallergi som forekommer ved allergisk kontakteksem.

AutoimmunitetRediger

I brisselen (thymus) dannes T-celler som kan ha noen av følgende egenskaper. At de kjenner igjen enten:

  • Fremmede antigener og eget MHC – det er slik T-cellen skal fungere
  • Fremmende antigener og fremmede MHC – ubrukelig
  • Eget antigen og fremmede MHC – ubrukelig
  • Eget antigen og eget MHC – potensielt farlig

Det skjer en negativ seleksjon av T-cellene for at ingen ubrukelige eller potensielt farlige T-celler skal kunne forlate thymus. Om denne negative seleksjon blir forstyrret, kan det gi opphav til en autoimmun reaksjon som innebærer at immunforsvaret ser kroppen som noe fremmed.

HistorieRediger

De eldste kjente nedtegnelser som henviser til immunologisk relevante fenomener stammer fra år 430 f.Kr. Historiekronikøren Thukydides fastslo da at man bare tillot at mennesker som hadde gjennomgått og kommet seg etter pestsykdommen kunne yte pleie og bringe mat til de syke. Det dreide seg da om den såkalte attiske sotten i Athen under Peloponneskrigen. Dessuten skal kineserne ha vært tidlig ute - i følge kilder som relaterer til ca år 100 f.Kr. - med å verge barn mot kopper, ved å la dem inhalere ved insufflatio, sniffing, pulver fra pasienter som hadde kommet seg etter sykdommen.[1]

Et mer tydelig kinesisk eksempel er imidlertid fra 1549 – igjen dreier det seg om kopper. Her beskrives variolasjon mot sykdommen i Wan Quans (1499–1582) Douzhen Xinfa (痘疹心法).[2] I 1718 ble ottomanernes måte å beskytte mot kopper observert og beskrevet av Mary Wortley Montagu, hustru til den britiske ambassadør til Konstantinopel. Hun oberverte den positive effekt variolasjon hadde på den lokale fefolkning og fikk teknikken utført på sine egne barn.

Den moderne vitenskapen ble utviklet fra 1800-tallet etter at den engelske lege Edward Jenner utviklet en vaksine mot kopper; den er således en relativt ung vitenskap. Immunologi er et av de biomedisinske fagområder som utvikler seg raskest. Det gjøres stadig viktige oppdagelser innenfor feltet, noe som blant annet reflekteres i at et stort antall medisinske Nobelpriser er blitt delt ut til immunologer.

PsykonevroimmunologiRediger

Psykonevroimmunologi er studiet av samspillet mellom psykologiske prosesser og nervesystemet/immunsystemet i mennesket. [3] Psykonevroimmunologi er en tverrfaglig disiplin som omfatter psykologi, nevrovitenskap, immunologi, fysiologi, farmakologi, molekylærbiologi, psykiatri, behavioral medicine, infeksjonssykdommer, indremedisin, og revmatologi.

LitteraturRediger

  • Anne Spurkland Immun - Kroppens evige kamp for å overleve Spartacus 2017 ISBN 9788243008304
  • Lothar Rink, Andrea Kruse, Hajo Haase: Immunologie für Einsteiger. Spektrum Akademischer Verlag, Heidelberg 2011, ISBN 978-3-82-742439-6
  • Barbara Bröker, Christine Schütt, Bernhard Fleischer: Grundwissen Immunologie. Springer Spektrum, Berlin 2019, ISBN 978-3-662-58329-6
  • Charles Janeway, Paul Travers, Mark Walport, Mark Shlomchik: Immunologie. 5. Auflage, Spektrum Akademischer Verlag, Heidelberg 2002, ISBN 3-8274-1079-7; Onlineversion, 5th edition, 2001, (englisch)
  • Werner Luttmann, Kai Bratke, Michael Küpper, Daniel Myrtek: Der Experimentator: Immunologie. 2. Auflage. Spektrum Akademischer Verlag, Heidelberg 2006, ISBN 3-8274-1730-9
  • Arnold Hilgers, Inge Hoffmann: Gesund oder krank. Das Immunsystem entscheidet. Springer, Berlin 1995, ISBN 3-540-59226-1
  • Ivan M. Roitt, Jonathan Brostoff, David K. Male: Kurzes Lehrbuch der Immunologie. 3. Auflage. Thieme, Stuttgart 1995, ISBN 3-13-702103-0
  • Abul K. Abbas, Andrew H. Lichtman: Cellular and Molecular Immunology. Saunders (W.B.) Company, Philadelphia 2005, ISBN 1-4160-2389-5
  • David E. Normansell: The Principles and Practice of Diagnostic Immunology. Wiley-VCH, Weinheim 1994, ISBN 1-56081-534-5
  • Jules A. Hoffmann, Charles A. Janeway Jr., Shunji Natori: Phylogenetic Perspectives in Immunity, The Insect Host Defense. RG Landes Company, Austin TX 1994, ISBN 1-57059-043-5
  • Valerie J. Smith: Invertebrate Immunology: Phylogenetic, Ecotoxicological and Biomedical Implications. In: Comparative Haematology International. 1/1991. Springer London, S. 61–76, ISSN 0938-7714

ReferanserRediger

  1. ^ Medical Daily (engelsk). 21. mars 2016 http://www.medicaldaily.com/history-vaccines-variolation-378738. Besøkt 25. juli 2017.  |seksjon= ignorert (hjelp)
  2. ^ Needham, Joseph. (2000). Science and Civilization in China: Volume 6, Biology and Biological Technology, Part 6, Medicine. Cambridge: Cambridge University Press. Page 134.
  3. ^ Michael Irwin, Kavita Vedhara (2005). Human Psychoneuroimmunology. Oxford University Press. ISBN 978-0198568841. 

Eksterne lenkerRediger