Variolasjon

Variolasjon, poding (noen ganger brukt synonymt med det noe videre inokulasjon) var en gammel asiatisk metode til å oppnå en varig beskyttelse mot kopper. Navnet kommer fra variola, som er latin for kopper. Variolasjon var en forløper for vaksinering.

Variolasjon ble utført ved å risse sekreter fra kopper inn i huden, noe som etter en ukes tid førte til en mindre koppeinfeksjon, uten varig skade. Metoden var ikke helt ufarlig, men var klart å foretrekke fremfor en full koppeinfeksjon.

Metoden ble formentlig oppdaget ved et tilfelle. Det kan ha vært bemerket at hvis viruset kom inn i kroppen gjennom et riss i huden, ble personen bare svakt syk. Det er mulig at metoden ble oppdaget uavhengig av hverandre i Kina og India, fordi metodenes tilgang adskiller seg.

Mamelukkene innførte metoden i Egypt på 1200-tallet. I begynnelsen av 1700-tallet bredte metoden seg via Tyrkia til Europa.[1] Karl XIIs livlege Samuel Skragge stiftet bekjentskap med metoden i Tyrkia. På omkring det samme tidspunkt, dog litt senere, introduserte Lady Mary Wortley Montagu viten om metoden i England. Metoden ble praktisert i liten skala i Europa, fordi det var dyrt og noe risikabelt, med en dødelighet på omkring 2%.[2]

I slutten av 1700-tallet viste Edward Jenner at man kan oppnå immunitet mot kopper ved poding med kukopper, noe som er mindre risikabelt.[3] Dette var den første vaksinasjon.

LitteraturRediger

  • Gustav Behrend: Über Variolation. Ein historischer Rückblick bei Gelegenheit der Hundertjahrsfeier der Entdeckung Eduard Jenner's. I: Deutsche Medizinische Wochenschrift. Band 22, 1896, S. 307–311.

ReferanserRediger

  1. ^ Fenner, F., et al. "Early efforts at control: variolation, vaccination, and isolation and quarantine." History of International Public Health 6 (1988): 245-276.
  2. ^ Tessin, Carl-Gustaf "En gammal mans bref til en ung printz" (1756), senare delen, bref XVIII s.186-195
  3. ^ http://www.ub.gu.se/kvinn/digtid/08/1927/tidevarvet1927_5.pdf