Igor-kvadet, Igor-eposet, eller Sangen om Igors hærtog (gammel østslavisk: Слово о плъку Игоревѣ, Slovo o plŭku Igorevě; ukrainsk: Слово о полку Ігоревім, Slovo o polku Ihorevim; moderne russisk: Слово о полку Игореве, Slovo o polku Igoreve) er et anonymt rutensk episk dikt skrevet på gammelt østslavisk språk og er forsøksvis datert til slutten av 1100-tallet. Ukrainske kilder har stavet Igor som Ihor. Verkets autentisitet har vært bestridt, men den generelle mening i dag er at den er ekte. Verket betraktes av Russland som Russlands nasjonalepos.

Ivan Bilibins illustrasjon til Igors hærtog.

Igor-kvadet har blitt tilpasset og omformet til en av de store klassikere i opera av Alexander Borodin under tittelen Fyrst Igor og ble første gang framført i 1890.

Innhold rediger

 
Russisk jubileumsfrimerke fra 800-årsfeiringen av Igor-kvadet.

Handlingen i dette klassiske verket er basert på et mislykket hærtog i 1185 av knjaz (anfører) Igor Svjatoslavitsj, fyrste av Novgorod-Seversk (av fyrstedømmet Tsjernigov i oldtidens Rus' eller Kievriket) mot polovtsere eller kumanene, en tyrkisk nomadestamme som levde i den sørlige delen av Donregionen. Diktet forteller kun om nederlaget: Igor ble beseiret, hæren utslettet og han selv tatt til fange, skjønt han klarte å flykte og vitne om hendelsen.

Andre historiske figurer fra Kievriket er nevnt, blant annet skalden Bojan, prinsene Vseslav av Polotsk, Jaroslav Osmomysl av Galitsj, og Vsevolod III Jurjevitsj («Store rede») av Suzdal. I diktet appellerer forfatteren til de innbyrdes stridende prinsene i Kievriket, og bønnfaller om felles enhet mot truslene fra tyrkerne i øst.

Handlingsgangen er kjent fra russiske krøniker, og den anonyme forfatteren konsentrerer seg i rytmisk prosa om fange leserens fantasi ved hjelp av dristige bilder framfor å fortelle i episk stil. Det benyttes tallrike digresjoner, men også assosiasjoner og antydninger lik russisk folkelig poesi hvor det ene kraftfulle og heftige bildet erstatter det andre til selve handling blir stundom dunkel. Skildringen konsentreres i rekke scener som framstilles for alt hva de er verdt.

Et interessant aspekt i teksten er blandingen av kristendom og oldtidens førkristne slaviske religion. Igors hustru Jaroslavna påkaller demonske krefter på byen Putyvls murer. Kristne motiver er svakt til stede sammen med avpersonaliserte hedenske guder i form av poetiske bilder. Et annet aspekt som skiller verket fra annen samtidige epos i vesten er dens tallrike, fargerike og levende beskrivelser av naturen, og naturens rolle i menneskenes liv.

Jaroslavnas klagesang på bymurene er karakteristisk for verkets følelsesmessige betoning: «Å, vind, min vind! Hvorfor blåser du, herre, så voldsomt? Hvorfor driver du på dine lette vinger de hunniske skyttere fram mot min elskedes fylking? Er det ikke nok for deg å blåse høyt oppe under skyene eller å vugge skipene på det blånende hav? Hvorfor, herre, har du spredt min glede ut over stemmens gress?»[1]

Oppdagelse og utgivelse rediger

Det eneste manuskriptet av fortellingen hevdes å være fra 1400-tallet og ble oppdaget i 1795 i biblioteket i et kloster i Jaroslavl hvor også det første bibliotek og skole i Russland ble opprettet en gang på 1100-tallet. Munkene solgte manuskriptet til en lokal landeier, Aleksej Musin-Pusjkin, som en del av en samling på ti tekster. Han forsto verdien av boken og fikk gjort en avskrift for keiserinne Katarina den store i 1795 eller året etter. Den ble utgitt i 1800 med hjelp av de ledende paleografer på den tiden, Alexej Malinovskij og Nikolaj Bantysj-Kamenskij.

Det opprinnelige manuskriptet ble etter sigende brent i den store brannen i Moskva i 1812 (under Napoléon Bonapartes okkupasjon) hvor også hele biblioteket til Musin-Pusjkin også strøk med. Vladimir Nabokov gjorde en oversettelse til engelsk i 1960. Andre betydelige utgivelser er blant annet den standardiserte sovjetiske utgivelsen med omfattende kommentarer av akademikeren Dmitrij Likhatsjev.

Da det historiske verket ble utgitt skapte det røre i russiske litterære sirkler da det representerte den tidligste slaviske forfatterskap uten blanding av kirkeslavisk. Ukrainske forskere i det østerrikske rike hevdet at dokumentet inneholdt tradisjonelt språk mellom a) tidligere fragmenter av språket i Kievrikets hovedområde (regionen Tsjernihiv, østover mot Kiev og inn i Galitsj), og b) senere fragmenter fra området Galitsj-Volynia i den samme regionen i århundrene som fulgte etter at dokumentet ble skrevet. Den nåværende dialektforskning opprettholder at Pskov og Polatsk er to byer hvor fortellingen mest sannsynlig ble skrevet. Tallrike personer har blitt foreslått som forfatteren, inkludert prins Igor selv og hans brødre.

Verkets autentisitet rediger

Tidlige reaksjoner rediger

 
Slagmarken ved Igor Svjatoslavitsjs slag med polovtsere, av Viktor Vasnetsov.

Da den første moderne utgaven av fortellingen ble utgitt ble det reist spørsmål om dens ekthet, hovedsakelig på grunn av dets språk. Det ble også reist mistanke om bedrageri (som ved eksempelet Ossian som egentlig var skrevet av skotten James Macpherson). I dag har de fleste forskere akseptert at teksten tross alt er ekte, basert på undersøkelser av likheter i språket med andre tekster oppdaget etter fortellingen.

Foreslåtte bedragere var Aleksej Musin-Pusjkin selv, eller av kjente forfalskere av russiske manuskripter som Anton Bardin og Aleksandr Sulakadzev. Førstnevnte ble offentlig avslørt som forfalsker av fire andre kopier av diktet Slovo. En som fremmet teorien om forfalskning var journalisten og orientalisten Josef Sienkowski.

Moderne utvikling rediger

Problemet ble politisert under Sovjetunionen: ethvert forsøk på å tvile på dokumentets ekthet (eksempelvis av den franske slavisten André Mazon eller av den russiske historikeren Alexander Zimin ble offentlig fordømt. Undersøkelsene til Mazon og Zimin ble irettesatt av Roman Jakobson, den fremste slavisten på 1900-tallet, og hvis verker selv var bannlyst fra utgivelse i Sovjetunionen.

Et av de kritiske punktene i striden er forholdet mellom Slovo og Zadonsjtsjina, sistnevnte et ubestridt autentisk dikt, bevart i seks middelalderkopier og skapt på 1400-tallet for å glorifisere Dmitrij Donskojs seier over Mamai av de blå horder i slaget ved Kulikovo i 1380. Det er åpenbart at det er bortimot identiske avsnitt i begge tekstene hvor kun personnavnene er forskjellige. Det tradisjonelle synet betrakter Zadonsjtsjina som en senere etterligning med Slovo som dets mønster. Tilsvarende hevdet tilhengerne av forfalskningsteorien at Igor-kvadet ble skrevet med Zadonsjtsjina som utgangspunkt. Analyser fra Jakobson og Zaliznjak har vist at passasjer i Zadonsjtsjina med motparter i Slovo adskiller seg fra resten av teksten ved et antall lingvistiske parameter, noe som ikke er tilfelle med Igors fortelling. Dette faktum er blitt sett på som et bevis for at Slovo var original i henhold til Zadonsjtsjina.

Nyere syn rediger

Historikere og filologer har imidlertid fortsatt å tvile på fortellingens ekthet på grunn av diktets ukarakteristiske moderne nasjonale sinnelag (jf. Panslavisme). Fortellingen er tidvis betraktet for å ha en agenda tilsvarende til Kraledvorskij-manuskriptene. Eksempelvis, i hans artikkel «Skjøt virkelig Jaroslav av Galitsj sultaner i 1185?» og i sin bok om Josef Dobrovsky og opprinnelsen til Igor-kvadet i 2003 har Edward L. Keenan, professor i historie ved Harvard University, hevdet at Igors fortelling er en forfalskning, skrevet av den tsjekkiske lærde Josef Dobrovsky. Det er også blitt fremmet at fortellingen er en kompilasjon og manipulering av flere autentiske kilder satt sammen tilsvarende finske Elias Lönnrots Kalevala.[2]

Den russisk lingvisten Andrej Zaliznjak analyserte argumenter fra begge sider i en utgivelse i 2004 som konkluderte med at forfalskningsteorien var bortimot umulig. På slutten av 1900-tallet ble flere hundre såkalte neverdokumenter (oldtidsskrifter på bark av trær) ble avdekket i Novgorod og det demonstrert at de gåtefulle avsnittene og ord fra Igor-kvadet faktisk eksisterte i dagligtale på 1100-tallet, skjønt de hadde ikke blitt gjenfunnet i krøniker og andre skrevne dokumenter. Zaliznjak konkluderte at ingen lærd på 1700-tallet ville være i stand til å imitere de subtile grammatiske og syntaksiske trekkene som er tilstede i kjente teksten. Heller ikke kunne Dobrovsky, Keenans kandidat som forfalsker, ha utført oppgaven da dennes syn på slavisk grammatikk var påfallende forskjellig fra det system som er avdekket i Igors fortelling.

Referanser rediger

  1. ^ Basert på Ad. Stender-Petersens danske oversettelse, sitert fra Beyer, Edvaard: Verdens litteraturhistorie. Bind 2 Middelalderen. Oslo 1971. Side 186-187.
  2. ^ Bobrov, Aleksandr: Problem of authenticity «A word about leader Igorev» and Efrosin Belozerskij Arkivert 23. september 2015 hos Wayback Machine., ceeol.com (russisk); for generell diskusjon av problemstillingen, se Timm. Lenora: Literary Nationalism in 19th Century Brittany: The Curious Case of the Barzaz-Breiz Arkivert 19. januar 2012 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker rediger

  (ru) Слово о полку Игореве – originaltekster fra den russiskspråklige Wikikilden