Huldrestry

Huldrestry er en lavdannende soppart innen slekta strylav (Usnea) i familien Parmeliaceae. Det er en lang, hengende, sparsomt forgrenet lav opptil 2-3 meter lang. Den regnes som verdens lengste lav.

Huldrestry
Huldrestry
Vitenskapelig(e)
navn
:
Usnea longissima
Ach.
Dolichousnea longissima
Norsk(e) navn: huldrestry[1]
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Sopper
Rekke: Sekksporesopper
Underrekke: Ekte sekksporesopper
Klasse: Kantlaver
Orden: Kantlavordenen
Familie: Parmeliaceae
(Fargelavfamilien)
Norsk rødliste for arter: [2]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-EN-no.svg

EN — Sterkt truet

LevevisRediger

Ofte løsrevet og drapert over kvister og greiner uten tydelig festepunkt. Farge bleikt strågul eller grågrønn, lysere enn andre Usnea-arter. Utseende gjør at den kan minne om juletregirlander. Den vokser på trær, hovedsakelig grantrær i gammel fuktig skog (urskog) i kontinentale områder. Den var før ganske vanlig, men er nå sjelden og utrydningstruet, for en stor del på grunn av moderne skogbruksmetoder. Huldrestry vokser i hovedsak på gran i gammel, fuktig og glissen granskog, i nordvendte lier og åser, eller i skogsbekkekløfter, gjerne der granskogen har en glennestruktur. Arten har tunge diasporer (thallusfragmenter) og dårlig spredningsevne. Nyetableringer er trolig sjeldne i de landskapene arten vokser i pga. lange avstander mellom egnete habitat. Artens økologi er godt studert og kjent.

UtbredelseRediger

Vokser i Norge spredt, men lokalt rikelig fra Telemark og Vestfold til Nord-Trøndelag. Det europeiske kjerneområdet for huldrestry strekker seg fra Midt-Sverige i nordøst, og i et bredt belte gjennom Innlandet, Oslo og Viken og til Telemark og Vestfold i sørvest. Spredte forekomster finnes også i Trøndelag og Nordland. Enkelte biogeografisk interessante forekomster er kjent fra Vestlandet. Norge har desidert de største populasjonene av arten i Europa i dag. Globalt forekommer huldrestry i humide skogsområder i boreale og tempererte soner på den nordlige halvkule. Arten ser ut til å ha viktige populasjoner bl.a. på vestkysten av Nord-Amerika (hvor den stedvis er vanlig), og til dels i Midt-Skandinavia. Huldrestry er utryddet i hele Europa sør for Skandinavia og vest for Ural. I motsetning til i Nord-Amerika er det trolig liten genetisk variasjon i de norske populasjonene. I en studie utført av Rolstad et al. (2012) ble det funnet bare 3 genotyper av huldrestry i Skandinavia, i motsetning til en stor variasjon i Nord-Amerika, spesielt på vestsiden av kontinentet. I Norge har vi en vidt utbredt genotype som ble funnet i populasjoner på Østlandet og i de isolerte forekomstene i Flora i Sogn. En forekomst i Nordland (forekomsten i Sjøforsen naturreservat i Hemnes kommune) tilhørte en egen genotype, som bare er kjent derfra. Det er foreløpig registrert bare èn norsk lokalitet med den kjemiske rasen som har evernsyre i Norge (Asdølajuvet i Lier, Buskerud). Det er ikke klargjort om dette speiles genetisk.

RødlistevurderingRediger

Det har vært diskutert om huldrestry tåler forsiktig hogst, og særlig i kjerneområdene på Østlandet er det liten tvil om at skogen tidligere har blitt gjennomhogd på de fleste lokalitetene. I studier fra Lillehammer er skoghistorikken avdekket, og det viser seg at lokalitetene hvor arten finnes i dag har vært utsatt for til dels harde plukkhogster i tidligere tider. I det samme prosjektet ble det plukkhogd i 7 lokaliteter for å se på effektene av hogstformen. Disse ble undersøkt på nytt i 2013, og det viste seg at antall trær med huldrestry hadde gått ned med 2,9%, mens antall thalli hadde økt med 39%. Dette tolkes som at utglisning av skogen på lokaliteter med tett granskog etterlikner en glennestruktur, som arten igjen responderer på med økt vekst.

En annen studie fra Sverige viser at skogen akkurat der forekomsttrærne står, har den lengste gammelskogshistorikken. Haugan (2013) konkluderer med at skjøtsel i form av selektiv trefelling kan være et gunstig tiltak i lokaliteter med tett og skogbruksmessig lett tilgjengelig skog på bedre boniteter (bonitet 14 og høyere). Frem til for få år siden har luftforurensning vært en medvirkende årsak til tilbakegang, men dette regnes ikke som særlig gjeldende i dag. Mange forekomster ser svært vitale ut. Imidlertid kan dette være et tilbakevendende tema med økt nitrogennedfall, og man vet ikke konsekvenser av evt. klimaendringer.

Samlet sett er det utbredelsesmønsteret vi ser i dag i hovedsak et resultat av skogbrukets utvikling, kanskje mest etter krigen, da flatehogst ble vanlig. Nye inventeringer av kartleggingene til Ahlner (1948) og Haugmoen (1952) har dokumentert hvilken massiv tilbakegang arten har hatt. Huldrestry har fått stor oppmerksomhet i skogbruksnæringen, og ca. fra midten av 1990-tallet vokste det fram en vilje til å ta vare på arten.

Huldrestry er en av tre indikatorarter som skal registreres i henhold til instruksen for skogbrukets MiS-kartlegging i forbindelse med skogbruksplanlegging. MiS-kartleggingen vokste fram fra begynnelsen av 2000-tallet, og en del lokaliteter med huldrestry ligger i dag i nøkkelbiotoper. Kartleggingen dekker imidlertid ikke alle skogeiendommer, og er avhengig av kartleggerkompetanse, så det viser seg i ettertid at svært mange forekomster ligger utenfor nøkkelbiotoper også. Nyere utgaver av skogbrukets miljøstandard indikerer at også disse skal tas hensyn til. Derfor er det å anta at mange av lokalitetene er skjermet for hogst.

Skogbruk utgjør den viktigste negative påvirkningsfaktoren for arten i dag. Med en overveiende bruk av åpne hogster innenfor artens utbredelsesområde de siste 70-80 årene, har hele skoglandskap blitt endret fra tidligere bledningsprega granskog, til bestandsskogbruk med altfor tett skog for arten. I tillegg har luftforurensning trolig virket negativt. Mange viktige forekomster er i dag sikret i skogreservat og nøkkelbiotoper. Fragmenteringseffekter som følge av tidligere nedgang og små populasjoner, samt kantvirkninger og endringer i lokale lys- og fuktighetsforhold som følge av flatehogster i omkringliggende områder, bidrar likevel til stadig nedgang. Det er mulig at økt andel selektiv kontinuitetshogst og mer glissen skog i tilgjengelige habitat kan virke positivt med tanke på evt. nyetableringer, men slike hogstformer benyttes i svært lite omfang i det norske skogbruket.

Vurdering og begrunnelse for kategori: Huldrestry vurderes i 2021 som sterkt truet EN grunnet reduksjon i populasjonsstørrelse de siste 3 generasjoner (100 år). Da arten er tilknyttet gammel, fuktig og lysåpen granskog, er vurdering av reduksjon i populasjonsstørrelse basert på reduksjon av habitat- og substrattilgang som følge av innføringen av bestandsskogbruket (Storaunet og Rolstad 2020).

Populasjonsreduksjonen er estimert til mellom 40 og 60%, med en mest trolig reduksjon estimert til 50%. Dette gir en beregnet reduksjon i populasjonsstørrelse på 54%, som er over terskelen for kategori EN etter A2-kriteriet. Populasjonsstørrelsen er beregnet ved bruk av sjablong. Gjennomsnittlig antall reproduksjonsdyktige individ per substrat er satt til 2. Gjennomsnittlig antall substrat per lokalitet er beregnet til 11,4 basert på tall innhentet gjennom omfattende kartlegging av artens utbredelse, bestandsstørrelse, kjente forekomstlokaliteter og kjerneområder de siste årene (Midteng, under utarbeidelse). Dette gir et gjennomsnittlig antall reproduksjonsdyktige individ per lokalitet på 22,8. Basert på om lag 470 kjente lokaliteter, gir dette en kjent populasjonsstørrelse på om lag 10.716 individ. Arten er karakteristisk og godt kartlagt, og den reelle populasjonsstørrelsen antas ikke å være betydelig større enn den kjente. Mulig populasjonsstørrelse er estimert til mellom 10.000 og 13.000 individ. Dette gir en beregnet populasjonsstørrelse på 10.900 individ.

Konklusjon: Huldrestry vurderes som sterkt truet EN grunnet reduksjon i populasjonsstørrelse de siste 3 generasjoner (100 år).[2]

ReferanserRediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 16. februar 2022. Besøkt 16. februar 2022. 
  2. ^ a b «Artsdatabankens rødliste for arter». Artsdatabanken. 24. november 2021. Besøkt 16. februar 2022. 

Eksterne lenkerRediger