Wikipedia

Himjar

(Omdirigert fra «Himjarriket»)

Ḥimjar eller Det himjarittiske rike (arabisk: مملكة حِمْيَر, Mamlakat Ḥimyar, sørarabisk: 𐩢𐩣𐩺𐩧𐩣, hebraisk: ממלכת חִמְיָר), historisk referert til av grekere og romere som Det homerittiske rike, var en kongerike i oldtidens Jemen i tiden 110 f.Kr. til en gang i 520-årene e.Kr. Da riket ble etablert rundt 110 f.Kr. ble den gamle byen Zafar dets hovedstad, etterfulgt på begynnelsen av 300-tallet av hva som i dag er byen Sana, beliggende rundt 130 km sør-sørøst for Zafar.[1] Kongeriket Ḥimjar erobret naboriket Saba første gang rundt 25 f.Kr., Qataban ble erobret ca. 200 e.Kr. og Hadramaut ca. 300 e.Kr. Ḥimjars politiske herredømme over Saba endret seg jevnlig fram til en endelig erobring rundt 280.[2] Kongeriket Ḥimjar besto da helt fram til det ble invadert av kongeriket Aksum i det nordøstlige Afrika en gang rundt 525.

Sørlige Arabia, ca 100 f.Kr. Himjar i fiolett.
Sørlige Arabia, ca 230 e.Kr. Himjar i rødt.

Historie rediger

Det himjarittiske rike var det dominerende statssamfunn i Arabia fram til 525. Dets økonomi var basert på landbruk og utenlandshandel sentrert rundt eksport av virak og myrra. I mange år var riket også et betydelig handelsledd som knyttet Øst-Afrika sammen med sivilisasjonene rundt Middelhavet. Denne handelen besto hovedsakelig av eksport av elfenbein fra Afrika som ble solgt til Romerriket. Skip fra Ḥimjar seilte jevnlig langs kysten av Øst-Afrika, og riket fikk stor innflytelse både kulturelt, religiøst og politisk over handelbyene i Øst-Afrika mens disse byene forble uavhengige. Det greske verket Periplus Maris Erythraei beskrev handelriket Ḥimjar og dets hersker Karibael (Karab El Watar Yuhan'em II) som det ble sagt hadde et vennskapelig forhold til Roma:

 23: Og etter ytterligere ni dager er der Saphar, metropolis, hvor Karibael, den lovmessige kongen av to stammer, homrittene og de som lever ved siden av dem, kalt for sabaitter; via faste sendebud og gaver er han en venn med keiserne. 

Periplus Maris Erythraei, avsnitt 23.[3]

Tidlig periode (115 f.Kr.-300 e.Kr.) rediger

I løpet av denne perioden erobret Ḥimjar kongedømmene Saba og Qataban, og Raydan/Zafar som siden ble hovedstad framfor Ma'rib; av den grunn har de blitt kalt for Dhu Raydan (arabisk: ذو ريدان). Tidlig på 100-tallet e.Kr. fikk Saba og Qataban uavhengighet fra Ḥimjar, men i løpet av noen få tiår ble Qataban erobret av Hadhramaut helt sør i Jemen (som selv ble erobret av Ḥimjar på 300-tallet), mens Saba ble endelig erobret av Ḥimjar sent på 200-tallet.[4]

Ruinene av Zafir ligger fortsatt i Mudawwarfjellet i nærheten av byen Jarim. I løpet av denne perioden begynte riket å miste sin betydning. Handelen forsvant i stor grad, for det første grunnet at nabateere dominerte over nordlige Ḥijāz (vestkysten av Arabia); for det andre grunnet romernes overherredømme over handelen langs sjørutene etter de romerske erobringene av Egypt, Syria og nordlige Ḥijāz; og for det tredje grunnet krigføring mellom stammene i Jemen. På grunn av disse tre faktorene ble Qaḥṭān-slekten oppsplittet og spredt over hele Arabia.

Jødisk monarki rediger

Kongene i Ḥimjar synes å ha forlatt polyteismen (troen på flere guder) og latt seg konvertere til jødedommen i tiden rundt 380. Det skjedde flere tiår etter at det etiopiske kongeriket Aksum konverterte til kristendommen en gang rundt 340. Det er usikkert om det var noe samsvar mellom de to rikene i religiøs henseende. Det skjedde ingen endring av skriftspråk, kalender eller språk i Ḥimjar, i motsetning til i Aksum.[5] Denne tiden markerer likevel slutten på en epoke i rikets historie med tallrike inskripsjoner om navnene og gjerningene til kongene, og bygninger dedikert til både lokale guddommer (som Wagal og Simyada) og til mer utbredte (som solguden Almaqah som ble dyrket av de fleste stammer i Jemen). I løpet av 380-årene ble templene forlatt og dedikasjoner til de gamle gudene opphørte, de ble istedet erstattet med referanser til Rahmanan, «herre av himmelen og jorden».[6] Den politiske konteksten for denne konversjonen kan ha vært Arabias interesse å opprettholde en nøytralitet og gode handelsforbindelser med konkurrerende riker som Østromerriket[7], som gikk over til kristendommen som statsreligion under Konstantin den store (regjerte 306-337), og Sasanideriket, som alternerte mellom zurvanisme (en retning innen zoroastrismen) og manikeisme.[8]

Abu-Kariba rediger

En av de første jødiske kongene, Tubba Abu Karab As'ad (regjerte 390-420), er antatt å ha utført en militær ekspedisjon inn i nordlige Arabia for å motvirke bysantinsk innflytelse. De bysantinske keiserne hadde sine øyne festet på den arabiske halvøy og forsøkte å få kontroll over den lukrative krydderhandelen og handelsrutene til India. De håpet å etablere et protektorat ved å konvertere innbyggerne til kristendommen. En del framgang hadde blitt gjort i nordlige Arabia, men de hadde mindre suksess i Ḥimjar.[8]

Abu-Karibas styrker nådde fram til Yathrib (som ble hetende Medina i islamsk tid) og møtte ingen motstand. De passerte gjennom byen, etterlot kongens sønn som guvernør, men ikke lenge etter fikk Abu-Kariba høre at folket i Yathrib hadde drept sønnen hans. Han snudde om for å ta hevn over byen. Etter å ha hogd ned palmetrærne som innbyggerne hadde størstedelen av sine inntekter fra, la han byen under beleiring. Jødene i Yathrib kjempet side om side med sine arabiske naboer.

I løpet av beleiringen ble Abu-Kariba alvorlig syk. To jødiske lærde i Yathrib, Ka'ab og Asad, ble tilkalt og benyttet sin kunnskaper i medisin for å lege ham. Mens de stelte kongen tryglet de ham om å heve beleiringen og gjeninnføre freden. Det ble sagt at legenes appell overtalte Abu-Kariba; han avbrøt beleiringen, og omfavnet jødedommen, og med ham også hele hæren. På hans bestemte anmodning fulgte de to jødiske lærde ham tilbake til Ḥimjar. Her krevde kongen at hele folket skulle konvertere til jødedommen. Innledningsvis var det stor motstand, men etter at en ildprøve hadde rettferdiggjort kongens krav og bekreftet sannheten i den jødiske troen, konverterte mange himjaritter til jødedommen. En del historikere har argumentert med at religiøse konverteringer ikke skjedde ved politiske motivasjoner, men ved at religionens filosofiske og strenge vesen var attraktivt for det semittiske folket.[9]

Abu-Kariba fortsatte å føre krig og møtte sin død under uklare omstendigheter. En del forskere tror at han ble drept av sine egne soldater. Han etterlot seg tre sønner, Ḥasan, 'Amru, og Zorah, som alle var mindreårige på denne tiden. Etter Abu-Karibas død var det en hedning ved Dhū-Shanatir som overtok tronen.[8] Under styret til Subahbi'il Yakkaf, sønn av Abu Karib Assad, ble en kristen misjonær ved navn Azqir fra Najrān henrettet etter at han hadde reist et kapell med et kors. Kristne kilder tolker denne hendelsen som martyrdød for jødiske hender. Det ble sagt at stedet hvor han ble henrettet, Najrān, ble valgt etter råd fra en rabbi,[10] men innenlandske kilder har ingen omtaler av forfølgelse på grunnlag av tro, og det kan ha hatt sin årsak i bysantinsk innflytelse.[11]

De første invasjonene fra Aksum skjedde på 400-tallet og ble utløst av at en del bysantinske handelsmenn ble drept. To kristne kilder, inkludert Zuqninkrøniken ble skrevet tre århundrer senere av en amatørhistoriker som hadde moral som mål, ikke historie i moderne forstand. Krøniken hevdet at kongen i Ḥimjar motiverte drapene ved å si: «Dette er fordi at landene til romerne, de kristne, ondskapsfullt plager jødene som lever i deres land og dreper mange av dem. Derfor lar jeg disse menn drepe.»[12] Som hevn og gjengjeldelse ble Himjar angrepet og invadert fra Aksum som senere etablerte en bispedømme og bygde kristne kirker i Zafar.

Slutten på riket rediger

Det jødiske monarkiet i Ḥimjar endte med styret til Yṳsuf Asar Yathar, kjent som Dhū Nuwās, som i 523 angrep den kristne befolkningen i Najrān.[13] Særlig brutalt for ham frem i Najar, der han henrettet de kristne i år 523 (Aretas av Najrans og hundrevis an andre ble martyrdrept).

Ved året 500, ved begynnelsen av styret til Marthad'īlān Yanūf (ca. 500-515), fikk kongeriket Ḥimjar kontroll over store deler av den arabiske halvøy.[14] Det var i løpet av hans styre at riket begynte å bli underlagt som en skatteskyldig rike under Aksum, denne prosessen ble endelig gjennomført under styret til Ma'dīkarib Yafur (519-522), en kristen utnevnt av askumittene. Et statskupp fulgte hvor Dhu Nuwas, som hadde forsøkt å velte dynastiet flere år tidligere, tok makten etter å ha slått ned en aksumittisk garnison i Zafār. Han fortsatte med å angripe etiopiske vakter og deres kristne allierte i kystregionen ved lavlandet i Tihāma opp mot Etiopia. Etter å ha erobret havnen Mukhawān hvor han etter sigende brente ned den kristne kirken, fortsatte han videre så langt sør som til festningen Maddabān med utsyn til Bab el-Mandeb, hvor han forventet at Kaleb Ella Aṣbeḥa av Aksum ville gjøre landgang fra sin flåte.[6] Denne krigføring kom til sist til å omfatte drap på mellom 11 500 og 14 000 mennesker, og han tok et tilsvarende antall til fange.[14] Mukhawān ble hans base, mens han sendte en av sine hærførere, en jødisk fyrste ved navn Sharaḥ'īl Yaqbul dhu Yaz'an, mot oasen Najrān, et dominerende kristent kjerneområde, sammen med et antall jøder som hadde støttet hans tidligere opprør, men som ikke hadde anerkjent hans autoritet etter massakren av den aksumittiske garnison i Zafār. Hærføreren blokkerte karavanerutene som knyttet Najrān sammen med det østlige Arabia.[6]

Det jødiske riket i Arabia falt sammen i 525 da etiopierne erstattet det med et kristent styre.

Religiøs kultur rediger

I løpet av denne perioden forsvant referanser til hedenske guder fra de kongelige inskripsjoner og tekster på offentlige bygninger, og ble erstattet med referanser til en enkelt guddom. Inskripsjoner på sabeisk, og tidvis på hebraisk, kalte den guddommen for Rahmanan eller Rahman («den nådefulle»), «herre av himmelen og jorden», og «Israels gud». Bønn ble rettet for Rahmans velsignelser for «Israels folk» og ble ofte avsluttet med de hebraiske ordene shalom og amen.[15]

Det er bevis på at solgudinnen Shams i særlig grad var tilbedt i Ḥimjar, og hun ble forstått som en nasjonal guddom og muligens en stammor.[16][17][18]

Referanser rediger

  1. ^ Himyar
  2. ^ Bafaqīh, M. ‛A. (1990): L'unification du Yémen antique
  3. ^ Ancient History Sourcebook: The Periplus of the Erythraean Sea: Travel and Trade in the Indian Ocean by a Merchant of the First Century, Fordham University
  4. ^ Korotayev A. (1996): Pre-Islamic Yemen. Wiesbaden: Harrassowitz Verlag
  5. ^ Robin,Christian Julien (2012): «Arabia and Ethiopia» i: Johnson, Scott: The Oxford Handbook of Late Antiquity, Oxford University Press, s. 247-333, s. 279.
  6. ^ a b c Nebes, Norbert (2010 ): «The Martyrs of Najrān and End of the Ḥimyar: On the Political History of South Arabia in the Early Sixth Century» i: Neuwirth, Angelika; Sinai, Nicolai; Marx, Michael, red.: The Qur'ān in Context: Historical and Literary Investigations Into the Qur'ānic Milieu, BRILL, s. 27-60, s. 43.
  7. ^ Romerriket ble ikke endelig delt i et øst- og et vestrike før i 395, men rikets hovedstad ble flyttet til Konstantinopel i 330
  8. ^ a b c Adler, Jacob (mai-juni2000): «The Jewish Kingdom of Himyar (Yemen): Its Rise and Fall» i: Midstream, XXXXVI (4)
  9. ^ Yule, P. (2007): Himyar Spätantike im Jemen, Late Antique Yemen, Aichwald, s. 98-99
  10. ^ Sand, Shlomo (2009): The Invention of the Jewish People, Verso, s. 194.
  11. ^ Hoyland, Robert (2001): Arabia and the Arabs: From the Bronze Age to the Coming of Islam, Routledge, s. 51.
  12. ^ Haas, Christopher (2014): «Geopolitics and Georgian Identity in Late Antiquity: The Dangerous World of Vakhtang Gorgasali» i: Nutsubidze, Tamar; Horn, Cornelia B.; Lourié, Basil, red.: Georgian Christian Thought and Its Cultural Context Arkivert 15. april 2017 hos Wayback Machine., BRILL, s. 29-44, s. 39.
  13. ^ Bowersock, Glen W. (2011): The Rise and Fall of a Jewish Kingdom in Arabia Arkivert 15. april 2017 hos Wayback Machine. (PDF), Institute for Advanced Studies, Princeton, The Adulis Throne, Oxford University Press, in press.
  14. ^ a b Robin, Christian Julien (2012): «Arabia and Ethiopia» i: Johnson, Scott, red.: The Oxford Handbook of Late Antiquity, Oxford University Press, s. 247-333, s. 282
  15. ^ David, Ariel (15. mars 2016): «Before Islam: When Saudi Arabia Was a Jewish Kingdom», Haaretz.
  16. ^ Breton, J. F. (1998): Arabia Felix from the Time of the Queen of Sheba, Eighth Century B.C. to First Century A.D., University of Notre Dame Press: Notre Dame (IN), s. 119-120.
  17. ^ Baldick, Julian (1998): Black God. Syracuse University Press, ISBN 0815605226, s. 20.
  18. ^ Ryckmans, J. (1992): «South Arabia, Religion Of» i: Freedman, D. N.: The Anchor Bible Dictionary, 6, s. 172

Litteratur rediger

  • Maigret, Alessandro de (2002): Arabia Felix, engelsk overs. Rebecca Thompson. London: Stacey International, ISBN 1-900988-07-0
  • Korotayev, Andrey (1995): Ancient Yemen. Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-922237-1.
  • Korotayev, Andrey (1996): Pre-Islamic Yemen. Wiesbaden: Harrassowitz Verlag, ISBN 3-447-03679-6.
  • Yule, Paul (2007): Himyar Late Antique Yemen/Die Spätantike im Jemen, Aichwald, ISBN 978-3-929290-35-6
  • Yule, Paul (2005): Zafar-The Capital of the Ancient Himyarite Empire Rediscovered, Jemen-Report 36, s. 22-29
  • Yule, Paul, red. (2013): Late Antique Arabia Ẓafār, Capital of Ḥimyar, Rehabilitation of a 'Decadent' Society, Excavations of the Ruprecht-Karls-Universität Heidelberg 1998–2010 in the Highlands of the Yemen, Abhandlungen Deutsche Orient-Gesellschaft, 29, Wiesbaden, ISSN 0417-2442, ISBN 978-3-447-06935-9
  • Adler, Joseph (mai-juni 2000): «The Jewish Kingdom of Himyar (Yemen): Its Rise and Fall» i: Midstream, XXXXVI, (4)
  • Stupperich, R.; Yule, Paul (2014): «Ḥimyarite Period Bronze Sculptural Groups from the Yemenite Highlands» i: Sedov, A., red: Arabian and Islamic Studies A Collection of Papers in Honour of Mikhail Borishovic Piotrovskij on the Occasion of his 70th Birthday, Moskva, s. 338–67. ISBN 978-5-903417-63-6

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Himjar&oldid=24382982»