Kaleb av Aksum
Kaleb (død ca 540 e.Kr.) er kanskje den best dokumenterte om enn ikke den best kjente kongen av kongeriket Aksum.
| Kaleb av Aksum | |||
|---|---|---|---|
 Mynter preget av Kaleb av Aksum | |||
| Født | 5. århundre Kongeriket Aksum | ||
| Død | ca. 540 | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Aksum | ||
rediger
Den østromerske historikeren Procopius kalte ham for «Hellestheaeus», en variant av tronenavn Ella Atsbeha eller Ella Asbeha.[1] Andre varianter av hans navn er Hellesthaeus, Ellestheaeus, Eleshaah, Ella Atsbeha, Ellesboas, og Elesboam, alle fra greske Ελεσβόάς i betydningen «Den som brakte om morgenen» eller «Den som samlet tributt». I Aksum, i inskripsjonen RIE 191, er hans navn gjengitt i uvokalisert ge'ez som ካሌብ እለ አጽብሐ (Kaleb ʾƎllä ʾAṣbəḥa). Kaleb er hans gitte kristne navn. På begge sider av hans mynter og inskripsjoner i Aksum, foruten også på etiopiske hagiografiske kilder og på kongelister, refererer han til seg selv som sønn av Tazena.[2] Han kan være «Atsbeha» eller «Asbeha» i de etiopiske legendene om Abreha og Asbeha, den andre muligheten er å være Ezanas bror Saizana.
Virke rediger
Procopius, Johannes av Ephesos, og andre samtidige historikere har nevnt hans invasjon av Jemen fra rundt 520 mot den jødiske Himjarrikets kong Yusuf Asar Yathar (også kjent som Dhu Nuwas), som forfulgte kristne i sitt kongedømme. Etter mye krigføring skal Kalebs soldater til sist ha slått Yusefs styrker og drept kongen, og således gjort det mulig for Kaleb til å utpeke Sumuafa' Ashawa', en innfødt kristen (kalt for «Esimphaios» av Procopius) som sin visekonge av Himjarriket. Som et resultat av hans beskyttelse av de kristne er han kjent som den hellige Elesbaan etter at den italienske kardinal Caesar Baronius hadde lagt ham til sin utgave av den katolske martyrfortegnelse, til tross for at han var monofysitt og således en kjetter i katolske øyne.[3][4]
Aksums kontroll over sørlige Arabia fortsatte fram til rundt 525 da Sumuafa' Ashawa' ble avsatt av Abraha som gjorde seg selv til konge. Procopius hevder at Kaleb gjorde flere forsøk uten hell på å gjenerobre landområdene på andre siden. Hans etterfølger forhandlet fram en fredsavtale med Abraha hvor denne anerkjente autoriteten til kongen i Aksum og betalte tributt. Munro-Hays mening er at med denne ekspedisjonen på andre siden av Rødehavet var mer enn landet greide og ble «Aksums svanesang som en stormakt i regionen».[5]
Etiopisk tradisjon hevder at Kaleb til sist abdiserte sine trone, ga kronen til Den hellige gravs kirke i Jerusalem, og trakk seg tilbake til et kloster.[6]
Senere historikere som har vitnet om hendelsene til kong Kalebs styre omfatter Ibn Hisham, Ibn Ishaq, og Tabari. Taddesse Tamrat har nedtegnet en tradisjon som han hørte fra en aldrende prest i Lalibela som hevdet at «Kaleb var en mann fra Lasta og hans palass var ved Bugna hvor det er kjent at Gebre Mesqel Lalibela hadde senere etablert sitt sentrum. Relevansen i denne tradisjonen er for oss kun en assosiasjon av navnet Kaleb med kristenforkynningen av denne innlandsprovinsen Aksum.»[7]
Foruten flere inskripsjoner som bærer hans navn,[8] inneholdt Aksum også et par strukturer i ruiner, en er sagt å være hans grav og dens partner er sagt å være graven til hans sønn Gabra Masqal. Tradisjonen har også gitt ham en andre sønn, Israel, som det har blitt foreslått er identisk med Israel av Aksum.[9] Denne strukturen ble først undersøkt som et arkeologisk emne av den britiske egyptologen Henry Salt tidlig på 1800-tallet, bortimot et århundre senere. Den var delvis klarert og kartlagt av den tyske Aksum-ekspedisjonen i 1906. Den nyeste undersøkelsen av denne graven ble gjort i 1973 av Det britiske institutt i Øst-Afrika.[10]
Den østlige ortodokse kirke minnes Kaleb som «sankt Elesbaan, konge av Etiopia» med festdag den 24. oktober (for de kirker som følger den julianske kalender, 24. oktober faller på den 6. november i den gregorianske kalender).
Referanser rediger
- ^ Procopius: Histories, 1.20
- ^ Munro-Hay, S. C. (1991): Aksum: An African Civilization of Late Antiquity, Edinburgh: University Press, s. 84.
- ^ SS Aretas and the Martyrs of Najran, and St Elsebann (523)". Alban Butler. 1996. s. 169. ISBN 0814623867.
- ^ Holtzclaw, R. Fulton (1980): The Saints go marching in : a one volume hagiography of Africans, or descendants of Africans, who have been canonized by the church, including three of the early popes. Shaker Heights, OH: Keeble Press. s. 64. OCLC 6081480. «St. Elesbaan was an Aksumite king of Ethiopia who recovered the royal power in Himyar (Yemen) after the massacre of the Martyrs of Najran.»
- ^ Munro-Hay: Aksum, s. 88.
- ^ Munro-Hay: Aksum, ss. 88f.
- ^ Oversettelsen av en inskripsjon, skrevet på ge'ez, er diskutert i Huntingford, G.W.B. (1989): The Historical Geography of Ethiopia, London: The British Academy, ss. 63-65.
- ^ Taddesse Tamrat (1972): Church and State in Ethiopia, Oxford: Clarendon Press, s. 26 n. 1
- ^ Munro-Hay: Aksum, s. 91.
- ^ Rapporten fra undersøkelsen i 1973 om disse strukturene ble publisert i Munro-Hay, S. C. (1989): Excavations at Aksum, London: British Institute in Eastern Africa, ss. 42ff.
Eksterne lenker rediger
- Blessed Elesbaan the King of Ethiopia, østlig ortodoks synaxarion
- Elesbaan, king, hermit, and saint of Ethiopia, «konge, eremitt og helgen av Etiopia», opplsagsord i Dictionary of Christian Biography and Literature to the End of the Sixth Century A.D., av Henry Wace