Kongeriket Saba og andre oldtidsområder omkring Rødehavet rundt 230 e.Kr. Sabeernes myteomspunne, førkristne og førislamske land lå trolig i dagens Nord-Jemen.[1] Plasseringen kan forveksles med Seba, et annet rike som kan ha eksistert på den afrikanske siden av Rødehavet.[trenger referanse]

Saba (ge'ez: ሳባ, Saba, arabisk: سبأ, Sabāʾ, sørarabisk Himjar alif.PNGHimjar ba.PNGHimjar sin.PNG, hebraisk: שבא, Šeḇā) , på norsk også omtalt som Seba,[trenger referanse] var et sagnomsust oldtidsrike. Plasseringen er usikker, en del kilder viser til at det lå i det som i dag er det nordlige Etiopia og Eritrea, andre at det lå i det nåværende Jemen og Saudi-Arabia.[1] Det er usikkert når riket oppsto, men det var på høyden av sin makt fra ca. 500 f.Kr. til år 115 da de ble erobret av himjarene.

Saba levde godt på karavanetrafikken over Den arabiske halvøy, og det gikk gjetord om Sabas rikdom over hele Midtøsten. Sabas rikdom svant imidlertid hen da nabolandet Reidan begynte å transportere varer sjøveien. Likevel fortsatte sabeerne å hevde seg helt til innføringen av islam.

Særlig myteomspunnet er sagnskikkelsen dronningen av Saba og hennes besøk hos kong Salomo, et møte som blir omtalt i den hebraiske bibelen og i 1 Kong 10 i Det gamle testamente.

Sabeerne var et sør-arabisk folk som ved innføringen av islam blandet seg med de andre sør-arabiske stammene og forsvant som folk.[trenger referanse]

ReferanserRediger