Konkubinat

Konkubinat (fra latin concubinatus, «samleie», avledet av concubina, «konkubine» ) betegner et åpent, ikke-ekteskapelig samliv mellom to personer. Dermed var ikke samlivet regulert av loven om ekteskap. Den såkalte konkubinatparagrafen i straffeloven gjorde at konkubinat var straffbart i Norge frem til 1972. Bestemmelsen hadde imidlertid blitt forsøkt opphevet allerede på 1950-tallet, og var «sovende» i de siste tiårene av sin eksistens i Norge.

Konkubinatets utforming er meget avhengig av historisk og kulturell kontekst. Barn som er født fra et samboende forhold kan til forskjell fra barn født i ekteskap ofte ha andre arverettigheter. Konkubinatet har ofte vært begrenset til velstående og politisk mektige sosiale lag.

Samboerskap i antikkens Roma

I antikkens Roma ble betegnelsen concubinus (flertall «concubini») brukt på en mannlig slave, som ble valgt av sin herre til den elskede. Det latinske feminine formen av navnet er concubina. I antikkens Roma var konkubinat en forbindelse mellom to frie mennesker som ikke kunne ha et juridisk bindende ekteskap eller av personer som ikke ønsket å gifte seg på grunn av hans embete. Krav til konkubiner var lovlig alder og gjensidig samtykke, og medgift ikke nødvendig. Barna fra denne unionen var av faderlige autoritet (patria potestas). De fikk morens navn og ble betraktet som illegitime.

Soldater av den romerske hæren hadde fram til slutten av det andre århundre f.Kr. bare rett til å gifte seg etter at de hadde avtjent 25 år verneplikt, etter hvilken periode de ble belønnet med romersk statsborgerskap. For å omgå disse begrensningene, levde de ofte i konkubinat.

Konkubinat i den kristne kulturen

Ifølge katolsk kirkerett var ekteskap forbudt for katolsk prest. Det samme var konkubinat. Det ene er offentlig kjent som sådan elskede konkubine av en senior mann eller som en elskerinne eller en kurtisane heter. En utdatert, nå bare brukes i dialekt betegnelsen på en medhustru er konkubiner (konkubiner eller konkubine).

Konkubinat i islam

Konkubinat i den islamske konteksten betyr en formell, dog ikke nødvendigvis permanent seksuelt forhold mellom en mann og hans slave. Det eksisterer en rekke arabiske termer for slike konkubiner, blant annet surrīya (surur av glede, nytelse) og hazira (kjæreste, fekting, gjerder). I motsetning til andre nevnte kulturkretser hvor konkubinatet var forbudt, eller i det minste mislikt, så fantes det i den islamske kultur en rettslig anerkjennelse av institusjonen, og den ble en integrert del av muslimsk slaveri.

Innen den muslimske rettsvitenskap finnes det et forbud mot utenomekteskapelig sex. Det finnes imidlertid ett unntak: et seksuelt forhold mellom en mannlig muslim og slaven hans er tillatt under koranen (23 Sura, 6) og generell juridisk betenkning om disse spørsmål. Seksuell omgang mellom en kvinnelig slave og en annen herre enn hennes egen var imidlertid forbudt. Konkubinen var således en spesialisert slave og det fantes en arbeidsdeling mellom henne og de andre slavene. Størrelsen på haremene var bestemmende.

Konkubinat i Kina

I Kina har det tradisjonelt vært vanlig at fremstående personer holdt seg med konkubiner, i tillegg til sin lovlige kone.

Konkubinat i moderne tider har gjerne preg av ekteskapslignende samliv, og skiller seg dermed mindre fra det formaliserte ekteskapet enn det som tidligere ble lagt i begrepet konkubinat.

Se også

• Frille
• Elskerinne
• Leiermål
• Samboerskap