Geirangerfjorden

UNESCOs verdensarv; Geirangerfjordområde
	Geirangerfjorden fra Flydalsjuvet
Land	Norge
Sted	Stranda og Norddal, Møre og Romsdal
Utnevnt i	2005
Kriterium	VII, VIII
Se også	Verdensarvsteder i Norden
Eksterne lenker	UNESCO: 1195
	Geirangerfjordområde Geirangerfjorden (Norge)

Geirangerfjorden er en fjord på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Den er 15 kilometer lang og utgjør en arm av Storfjorden. Innerst i fjorden ligger Geiranger.^[1] Geirangerfjorden er 600 til 1500 meter bred.^[2]

Langs fjorden finner en Skageflå, Blomberg og Knivsflå, som er høyt beliggende, fraflyttede fotogene gårder tilgjengelig via sti og båt. Fjorden er et av Norges mest besøkte turistmål. 14. juli 2005 ble Geirangerfjordområde sammen med Nærøyfjordområde innskrevet som Vestnorsk fjordlandskap på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. Området som ble utnevnt til verdensarv var 498 km² i kommunene Norddal og Stranda. Reinheimen nasjonalpark, som er vernet for å beskytte villreinsstammen i Ottadalen, ligger også innenfor Norddal kommunes grenser. I 2006 ble Vestnorsk fjordlandskap kåret til det best bevarte UNESCO-sted av magasinet National Geographic.

Selskapet Fjord1 driver en bilferge som går langs hele fjorden mellom Geiranger og Hellesylt.

Den ytre delen i overgangen til Sunnylvsfjorden kalles også Korsfjorden.^[3]

Geografi og klimaRediger

Geirangerfjorden fra Ørnesvingen

Den geologiske utviklingen i området skjedde i den siste istiden. Isbreene gravde ut dype fjorder og forma høye fjell. På det djupeste er fjordene rundt 6-700 meter. Man finner også fjell som er opp mot 2000 meter høye.

Området rundt fjorden er mildt, noe som gjør frukt- og bærproduksjon mulig. Vintrene er ikke særlig kalde i lavlandet, likevel kan det bli mye snø, gjerne med gode skiforhold, i fjellene.

FosserRediger

De syv søstrene og Friaren

De to mest kjente fossene i Geirangerfjorden er Knivsflåfossene, bedre kjent som De syv søstrene og Friaren. De to fossene ligger på hver sin side av fjorden, og det blir sagt at Friaren gjør kur til De syv søstrene på den andre siden.

En annen foss i fjorden er Brudesløret.

Bosetning rundt fjordenRediger

Det skal ha vært bosetning i områdene rundt fjorden siden like etter den siste istiden for 10 000 år siden. I denne tiden skal området primært ha vært bosatt av reinjegere. Det har også blitt funnet tegn på bosetninger i den yngre bronsealder for 4 000 år siden.

Området er i dag delt mellom kommunene Norddal og Stranda. Innbyggertallet i Norddal kommune er på cirka 1760 innbyggere fordelt på fem små bygder, Eidsdal, Fjørå, Norddal, Tafjord og administrasjonssenteret Valldal. Stranda kommune har 4540 innbyggere i bygdene Geiranger, Hellesylt, Liabygda og administrasjonssenteret Stranda.

På grunn av all turisme knyttet opp mot fjorden, øker folketallet i disse kommunene betraktelig i turistsesongen, da spesielt om sommeren. Disse består for det meste av sesongarbeidere og folk som har hytter og campingvogner stående fast.

TurismeRediger

Utsnitt av kart fra 1610 viser Geirangerfjorden og området rundt. Kartet er orientert med øst opp og nord til venstre.

Fjellklatrere fra Storbritannia var blant de første som oppdaget fjorden som et eksotisk reisemål på midten av 1800-tallet. Allerede i 1869 seilte det første turistskipet inn fjorden.

Det ble etter sigende opprettet et skysslag i området. Målet var å frakte turister opp Geirangervegen (bygget i 1889) fram til Djupvasshytta. I begynnelsen var det hestevogner som ble brukt, men etter hvert kom det importerte biler som var ombygde for å takle lokale vegforhold.

Siden har flere hotell og hytter blitt bygget for å gi husly til den økende turismen. Også vegene har blitt forbedret og dermed gjort det lettere å ta seg til turistmålene. I 1936 kom Trollstigvegen, Nibbevegen i 1939, og Ørnevegen i 1954. Sistnevnte er åpen hele året.

Næringslivet i distriktet er godt tjent med turismen. Man regner nå med at det er om lag 600 000 turister innom Geiranger og Trollstigen i løpet av en sommer.^[4]