Geirangerfjorden

Vestnorsk fjordlandskap
UNESCOs verdensarv
Innskrevet	Ved UNESCOs 29. sesjon i 2005 som det 1195. verdensarvsted
Referanse	UNESCO nr. 1195

Geirangerfjorden
	Geirangerfjorden sett fra Flydalsjuvet
Land	Norge
Fylke	Møre og Romsdal
Kommune	Stranda, Fjord
Type	Fjord
Lengde	15 km
Bredde	0,6―1,5 km
Del av	Vestnorsk fjordlandskap
	; Geirangerfjorden; 62°05′40″N 7°04′50″Ø

Geirangerfjorden er en fjord på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Den er 15 kilometer lang og utgjør en arm av Storfjorden. Innerst i fjorden ligger Geiranger.^[1] Geirangerfjorden er 600 til 1.500 meter bred.^[2]

Langs fjorden finner en Skageflå, Blomberg og Knivsflå, som er høyt beliggende, fraflyttede fotogene gårder tilgjengelig via sti og båt. Fjorden er et av Norges mest besøkte turistmål. 14. juli 2005 ble Geirangerfjordområde sammen med Nærøyfjordområde innskrevet som Vestnorsk fjordlandskap på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. Området som ble utnevnt til verdensarv var 498 km² i kommunene Norddal og Stranda. Reinheimen nasjonalpark, som er vernet for å beskytte villreinsstammen i Ottadalen, ligger også innenfor Norddal kommunes grenser. I 2006 ble Vestnorsk fjordlandskap kåret til det best bevarte UNESCO-sted av magasinet National Geographic.

Selskapet Fjord1 driver en bilferge som går langs hele fjorden mellom Geiranger og Hellesylt.

Den ytre delen i overgangen til Sunnylvsfjorden kalles også Korsfjorden.^[3]

Geografi og klimaRediger

Geirangerfjorden fra Ørnesvingen.

Den geologiske utviklingen i området skjedde i siste istid. Isbreene gravde ut dype fjorder og forma høye fjell. På det djupeste er fjordene rundt 6-700 meter. Man finner også fjell som er opp mot 2.000 meter høye.

Storfjorden er det fjordsystemet som Geirangerfjorden og Sunnylvsfjorden er del av. Her er det kartlagt skred 12.500 år tilbake i tid Disse har etterlatt avleiringer på fjordbunnen, og i 2015 var det funnet skredavleiringer etter 108 hendelser, de fleste fra slutten av siste istid og tiden like etterpå. Siden er det forekommet 5-8 skred hvert årtusen. Størst aktivitet er det i Geirangerfjorden, der det forekommer ras hvert 350 år.^[4]

Området rundt fjorden er mildt, noe som gjør frukt- og bærproduksjon mulig. Vintrene er ikke særlig kalde i lavlandet, likevel kan det bli mye snø, gjerne med gode skiforhold, i fjellene.

FosserRediger

De to mest kjente fossene i Geirangerfjorden er Knivsflåfossene, bedre kjent som De syv søstrene og Friaren. De to fossene ligger på hver sin side av fjorden, og det blir sagt at Friaren gjør kur til De syv søstrene på den andre siden.

En annen foss i fjorden er Brudesløret.

Bosetning rundt fjordenRediger

Det skal ha vært bosetning i områdene rundt fjorden siden like etter den siste istiden for 10 000 år siden. I denne tiden skal området primært ha vært bosatt av reinjegere. Det har også blitt funnet tegn på bosetninger i den yngre bronsealder for 4 000 år siden.

Området er i dag delt mellom kommunene Norddal og Stranda. Innbyggertallet i Norddal kommune er på cirka 1760 innbyggere fordelt på fem små bygder, Eidsdal, Fjørå, Norddal, Tafjord og administrasjonssenteret Valldal. Stranda kommune har 4.540 innbyggere i bygdene Geiranger, Hellesylt, Liabygda og administrasjonssenteret Stranda.

På grunn av all turisme knyttet opp mot fjorden, øker folketallet i disse kommunene betraktelig i turistsesongen, da spesielt om sommeren. Disse består for det meste av sesongarbeidere og folk som har hytter og campingvogner stående fast.

TurismeRediger

Utsnitt av kart fra 1610 viser Geirangerfjorden og området rundt. Kartet er orientert med øst opp og nord til venstre.

Fjellklatrere fra Storbritannia var blant de første som oppdaget fjorden som et eksotisk reisemål på midten av 1800-tallet. Allerede i 1869 seilte det første turistskipet inn fjorden.

Det ble etter sigende opprettet et skysslag i området. Målet var å frakte turister opp Geirangervegen (bygget i 1889) fram til Djupvasshytta. I begynnelsen var det hestevogner som ble brukt, men etter hvert kom det importerte biler som var ombygde for å takle lokale vegforhold.

Siden har flere hotell og hytter blitt bygget for å gi husly til den økende turismen. Også vegene har blitt forbedret og dermed gjort det lettere å ta seg til turistmålene. I 1936 kom Trollstigvegen, Nibbevegen i 1939, og Ørnevegen i 1954. Sistnevnte er åpen hele året.

Næringslivet i distriktet er godt tjent med turismen. Man regner nå med at det er om lag 600 000 turister innom Geiranger og Trollstigen i løpet av en sommer.^[5]