François Villon

François Villon (ca. 1431 – etter ca. 1463) er fransk poet fra senmiddelalderen og er den best kjente og mest betydelige dikteren fra denne epoke. Selv var han mer av en farende fant og en slyngel som var involvert i kriminalitet og havnet i tallrike gnisninger med myndighetene. Villon skrev poetisk om en del av disse erfaringene.

François Villon
François Villon tresnitt fra 1489, ikke autentisk portrett fra den eldste trykte utgaven av hans dikt
Født		François de Montcorbier ca. 1431 Paris
Død		en gang etter ca. 1463 Ukjent
Beskjeftigelse		Forfatter, poet
Utdannet ved		Universitetet i Paris, Sorbonne
Nasjonalitet		Frankrike
Morsmål		Mellomfransk
Språk		Gammelfransk
Periode		Senmiddelalderen
Viktige verk		Ballade des pendus, Le Testament, Épître à Marie d'Orléans
François Villon på Commons

François Villon var et pseudonym; hans egentlige navn var antagelig François de Montcorbier eller François des Loges. Under førstnevnte navn studerte han ved Sorbonne fra 1443 til 1452. I 1455 drepte han en prest i en krangel og flyktet fra Paris, men dro tilbake til hovedstaden etter rundt 4 år og havnet snart i håndjern for vertshusslagsmål. Han sonet, men ble dømt til galgen i 1463 kort tid etter løslatelsen. Dommen ble imidlertid omgjort til ti års landsforvisning. Hva som skjer med Villon etter 1463 vet man ikke, heller ikke når han døde. Diktene vi kjenner skal ha blitt til mens han satt i fengsel.

Han skrev to verker, Det lille testamente (Petit Testament) og Det store testamente (Le grand testament), og antagelig noen av de senere diktene som «Balladen om gamle tiders kvinner» (Ballade des dames du temps jadis). Hans tekster er ikke lett tilgjengelig uten noter og forklaring. Hans språk er ikke alltid lett å forstå, delvis avstanden i tid, skjulte spøker, lokal slang, og navn på folk i Paris, men også for hans kunstferdige bruk av doble betydninger og antifraser (si det motsatte av hva man mener).

Liv og virke

Villon ble født i Paris i 1431 (det samme året da Jeanne d’Arc ble brent på bålet), og den tiden da byen var okkupert av engelskmennene. En kilde har oppgitt en mer detaljert datering som 19. april 1432 (gammel stil) eller 1. april 1431. Det er særlig historikeren Auguste Longnons granskning av arkivtekster som gitt de sparsommelige informasjonene om Villon som eksisterer.

Villons egentlig navn kan ha vært François de Montcorbier eller François des Loges: begge navnene opptrer i offisielle dokumenter tegnet opp i Villons levetid. I hans egne tekster er imidlertid Villon det eneste navnet som poeten benyttet, og han nevner det jevnlig i sine tekster. Hans to samlinger med dikt, særlig Le grand testament, har blitt lest som selvbiografisk. Andre detaljer om hans liv er kjent fra domstoldokumenter.

Fra hva diktene kan fortelle, synes det som om Villon ble født i fattigdom og oppfostret av en stefar, men at moren fortsatt levde da han var tretti år. Etternavnet «Villon», kan poeten fortelle, er navnet han fikk fra sin stedfar, Guillaume de Villon, kapellan ved kollegiatkirke til Saint-Benoît-le-Bestourne i Paris. Han var også en professor i jus canonicum (kanonisk rett) og tok Villon til sitt hus.

Je suis François, dont il me poise

Né de Paris emprès Pontoise

Et de la corde d'une toise

Saura mon col que mon cul poise

Paris er hans antatte fødested. Faderløs, forteller hans mor, som er en fattig og from kvinne som ikke kan lese:

Femme je suis povrette et ancienne,

Qui riens ne scay ; oncques lettre ne leus

Villon vokste opp i hjertet av Quartier Latin, Latinerkvarteret, og i «de fleste av diktene lar han denne bydelen passere forbi i kaleidoskopisk brogethet». Villon ble student i de frie kunstene, kanskje fra han var tolv år gammel. Han tok graden som bachelor ved Universitetet i Paris i 1449 og mastergrad i 1452. Mellom dette året og fram til 1455 er hans aktiviteter ukjente.

Problemer med loven

En side fra Villons Le grand testament. Kungliga biblioteket i Stockholm, Sverige.

Den 5. juni 1455 skjedde den første dokumenterte hendelse i livet hans. I selskap med en prest ved navn Giles og en ung kvinne ved navn Isabeau som han møtte i gaten Rue Saint-Jacques, skal en bretoner ved navn Jean le Hardi, også prest og universitetsutdannet, og en Philippe Chermoye (eller Sermoise eller Sermaise), skal det ha oppstått krangel. Det oppsto håndgemeng, dolker ble trukket og Sermaise, som er anklaget for å ha truet og angrepet Villion og hadde først trukket blod, men fikk ikke et dolkestikk tilbake. Isteden fikk han et slag fra en stein som slo ham overende. Han døde siden fra sine skader. Villon flyktet og ble dømt til landsforvisning. Denne ble trukket tilbake i januar 1456 ved kongebrev fra kong Karl VII etter at han hadde mottatt to bønnskrift som hevdet at Sermoise hadde tilgitt Villon før han døde.

To ulike versjoner av den formelle nåden eksisterer; i den ene er den skyldige identifisert som «François des Loges, autrement dit Villon» («François des Loges, ellers kalt for Villon»); i det andre som «François de Montcorbier». Han er også sagt å ha navngitt seg selv til barberer og (enkel) kirurg som leget hans sår som «Michel Mouton». Dokumentene fra denne affæren bekrefter i det minste datoen for hans fødsel ved å beskrive ham som tjueseks år gammel eller der omkring.

En gang rundt juletider 1456 ble kapellet til Collège de Navarre brutt opp og fem hundre gullmynter ble stjålet. Villon var involvert i tyveriet og mange forskere mente at han flyktet fra Paris kort etter og at dette er hva han skrev i det som nå er kjent som diktet Petit Testament («Det lille testamente»), eller Lais («Arv» eller «Testamentering»). Tyveriet ble ikke oppdaget før i mars året etter, og det var ikke før i mai at politiet kom på sporet av en gjeng med studenttyver, noe som skyldtes indiskresjon fra en av dem, en Guy Tabarie. Ytterligere et år gikk da Tabarie, etter å ha blitt arrestert, ga kongen bevis ved å anklage den fraværende Villon for å være lederen av gjengen. Deretter skal han ha dratt til Angers, eller i det minst å sørget for lignende tyverier der. Villon ble dømt til forvisning igjen, for dette eller andre forbrytelser, og han gjorde ikke forsøk på å komme tilbake til Paris. I fire år vandret han rundt. Han kan ha vært, slik hans venner Regnier de Montigny og Colin de Cayeux var, medlemmer av en omvandrende gjeng av tyver.

Le testament, 1461

Den neste dato hvor Villons aktivitet er nedtegnet er sommeren 1461; Villon skrev at han tilbrakte sommeren i biskopens fengsel ved Meung-sur-Loire, som ligger 15 km vest for Orléans. Hans forbrytelse for å sitt fengslet er ikke kjent, men Le Testament (Testamentet) daterer året han raste bittert mot biskop Thibault d'Aussigny som holde bispedømmet Orléans. Villon kan ha blitt løslatt som en del av en generell amnesti ved kong Ludvig XIs tiltredelse og blitt en fri mann igjen ved 2. oktober 1461.

I 1461 skrev hans sitt mest kjente verk som ettertiden har døpt Le Grand Testament. Høsten 1462 levde han atter en gang i klosteret Saint-Benoît og i november ble han fengslet for tyveri i festningen som sto ved det sted som i dag er Place du Châtelet i Paris. Som bevisførsel ble den gamle anklage om innbrudd ved Collège de Navarre fremmet på nytt, og ingen kongelig benådning kom for å motsette seg arrestasjonen. Det ble akseptert kausjon, og straks Villon var ute på gaten havnet han i en gatekrangel. Han ble arrestert, utsatt for vanntortur og dømt til å bli hengt (pendu et étranglé), men dommen ble omgjort til forvisning fra Paris for ti år av parlamentet den 5. januar 1463.

Villons skjebne etter januar 1463 er ukjent. Han forsvinner ut av historien. François Rabelais gjenforteller to historier om Villon, men disse er vanligvis blitt avvist som å ha intet grunnlag i noe fakta. Anthony Bonner har spekulert om poeten, da han forlot Paris, var han «nedbrutt i helse og ånd», og sier videre:

«Han kan ha dødd på en stråmatte i et simpelt vertshus, eller i kald, fuktig celle; eller i en slåsskamp i en mørk gate mot en annen coquillard; etter kanskje som han alltid fryktet, i en galge i en lite by i Frankrike. Vi vil antagelig aldri få vite det.»

Charles d'Orléans skrev et dikt som kan synes som et portrett av Villon, den første provokatør i fransk diktning:

«Den som har tømt sin skam til bunns

er likeglad med hva man sier.»

Forfatterskap

Tresnitt fra Les pendus («De hengtes ballade»), 1489

Forutsatt at man aksepterer at den «jeg» som opptrer i diktene også henviser til den faktiske forfatteren, er diktene selvbiografiske. Det har riktignok vært rettet tvil om det er tilfelle: det har vært spekulert om den historiske François Villon, en asosial tyv og drapsmann, og dikteren er to forskjellige personer. Sistnevnte kan ha vært en samtidig rettsskriver med kunnskap om de forbrytelser som den historiske Villon faktisk hadde begått, og deretter skrupelløst lånte hans navn til sitt lyrisk-satiriske prosjekt. Generelt aksepterer man at forbryteren og poeten er den samme.

François Villon var en stor fornyer av sin tids poesi ved hva poesien kunne handle om, og via sin tematikk var han en stor fornyer av poesiens former. Han forsto middelalderens høviske ideal, men valgte isteden å skrive om det motsatte. Han snudde på verdiene og feire småkjeltringenes og de usle og elendiges skjebne på vei mot galgen. Han benyttet seg uten skam av parodien og utuktige vitser, og hele tiden fant han på nye innovative grep i sin diksjon og ordvalg. Som dikter fortsatte han innenfor tradisjonen til den fyldige franske balladetradisjonen, men satt opp et trollspeil mot alt som var skakt og skjevt. Alt som var høvisk, all opphøyd kjærlighet, og all melankoli avviste han med spott.

Med Villon forsvinner allegorien, og isteden ble alt konkret og nærgående skildret, men samtidig også flertydig og med raffinerte undertoner av blasfemi, respektløshet, og seksuell skamløshet. Noen få mindre dikt gjør omfattende bruk av slangen og dialekten til tyvene i Paris. De fleste av hans dikt handler stort sett om hans eget liv, en mann uten gode forbindelser til hoffet eller øvrigheten, men som alltid var på kant med myndighetene og loven. Hans produksjon er på mindre enn 3000 verslinjer, men «den utvider seg i dybden, i mer enn dobbeltbunnet gåtefullhet.»

Villon viet sin diktning til det livet han levde, til samværet med venner og venninner på kroer og bordeller, og de gir et bilde av en ung mann på rask vei nedover i den asosiale berme og underklassen, mer bunnløs under hundreårskrigens moralske og økonomiske oppløsning. Mange ganger satt han i fengsel, for tyveri eller mord, og med en dødsdom ved henging skrev han mens han ventet på evigheten sitt siste kjente dikt, L'Épitaphe de Villon («Villons gravskrift»), også kalt for La ballades des pendus («De hengtes ballade»).

Det Villon har etterlatt seg av litteratur, foruten en håndfull enkeltstående dikt, er to diktsamling. Begge trykt i 1489. Det eldste er Det lille testamente. Det ser ut til å ha blitt skrevet i tiden rundt 1456-1457. Dette verket kan ses som forberedelse for det som er hans hovedverk, Det store testamente, som ble ferdig ca. 1461. Det store testamentet er skrevet på åttestavige vers og består av et innledende dikt fulgt av 16 ballader og tre rondeaux. Balladene er ikke episke, men de som er kjent fra folkediktningen som lyriske og satiriske dikt i ulike toner og stilleier. Titlene henviser til at diktene framstår som en bekjennelse; han som skal dø, testamenterer bort sine eneste eiendeler. De testamentariske gavene ramses opp med det latinske (og juridiske) betegnelsen item... item... («likeledes») og gir deretter bort alt han ikke har til folk som har det fra før:

Adoptivfaren får Villons navn og hus. En pike han svermer for, gir han sitt hjerte. En annen får sverdet hans. En tredje får buksene hans. Han gir magistergrad til to små, lutfattige klerker. Men denne gavemildheten er ironi og antifraser. Adoptivfaren har allerede sitt eget navn og hus som han i sin tid hadde gitt til Villon. Piken han kjente hadde gitt sitt hjerte til ham, ikke omvendt. Sverdet er pantsatt og må løses ut. Det samme med buksene. De personer og navn som nevnes har senere forskning ved hjelp av nøyaktig og omhyggelig gransking av arkiver i stor grad klart å identifisere. De to lutfattige er identifisert som to gebrekkelige, gamle og meget rike kanniker fra Notre-Dame, som absolutt ikke trengte hans magistergrad.

Villons forbindelse med underverden kommer fram i elleve ballader som i stor grad benytter ord og begreper tatt fra obskurt forbryterslang, men dette er blitt tolket siden grunnet rettsreferatene mot en forbryterbande i Dijon i 1454 hvor en av bandemedlemmene gjorde rede for forbrytersjargongen. Alle disse balladediktene er rettet til forbrytere av ulikt slag: tyver, røvere, falskmyntere, og videre. Senere tolkninger henviser til at de antagelig også kan leses i andre betydninger, som seksuelle utskeielser.

Begge diktsamlingene lar seg plassere innenfor i en eldre middelaldersk sjangre, det parodiske testamentet. Det er parodisk i den forstand at den som testamenterer ikke har noe å etterlate seg. I Villons tilfelle er det eneste han egentlig eier sine egne dikt. I Det store testamente minnes han både venner og fiender og sender hilsener til dem begge. Til «tykke Margot» skriver han en nærmest naturalistisk ballade om lidderlighet og menneskelig fornedrelse. Til sin stakkars mor dikter han en rørende bønn til jomfru Maria lagt i hennes munn. For bispen av Orléans som stengte ham inne i fengselet gir han skylden for sin skjebne: «Tredve år, for tidlig skrukket, / alle mine fjær er plukket / av Thibault d'Aussigny.»

Av de godt og vel 2000 versene er de første 752 en selvbiografisk jammerklage. Han gråter over sin forspilte ungdom og bekjenner sine synder. Vennene er døde eller fattige. Men døden gjør alle like: «Og den som dør, han dør med ve, / så hjertesprengt og så alene, / mens dødens svette, kald som sne...» Dødsangsten spinnes videre i en tenkt samtale mellom sjelen og kroppen. Sistnevnte unnskylder sin elendige tilstand på at skjebnen er forutbestemt. Det som skjer, det bare skjer. Men sjelen avviser slike lettvinte svar, for mennesket eier fri vilje og må selv ta ansvar for sine handlinger.

Mens han venter på å dø og ende livet i galgen, skrev han sitt mest kjente dikt, De hengtes ballade. Det er en uhyggelig skrekkvisjon av dikteren selv og fire kamerater som henger og dingler i en dødsdans i enden av hvert sitt tau, for siden å bli mat for ravn og kråker. De dinglet «som i lek, som vinden vil», men husk, minner dikteren om: «hån oss ei, vår lodd var hård... »

Villon skrev en kvartett, angivelig like før han skulle henges. Herbrand Lavik gjendiktet den til norsk:

Jeg er François, skjønt det gler meg ikke.

Snau som en fjert og tynn som en stikke.

Men nakken min som nå skal strekkes i strikke,

vil synes at lett er rævva mi ikke.

Det støtende her skyldes ikke bare ordet, men at det opptrer i sammenheng med en hengning. I den senere perioden 1550-1650 ble det utarbeidet en regel for omtale av menneskekroppen. I et dikt kunne kroppsdeler nevnes, men bare legemsdeler med en åndelig tilleggsbetydning. Man kunne si «bryst» fordi brystet også knyttes til mot og styrke. Også ansikt og hender, øyne og ører kunne nevnes, men ikke navle eller lår - eller bakdel, slik Villon her hadde gjort.

Arv og omdømme

Villon skrev på gammelfransk som skiller seg en del fra dagens moderne fransk. Villon regnes som en vanskelig forfatter, og dette av flere grunner. Gammelfransk er ikke lett å forstå for den moderne leser, både på syntaktisk og på leksikalske nivå. Under er et vers i Villons originale fransk fra middelalderen og det samme verset omskrevet til moderne fransk:

Je suis François, dont il me poise Né de Paris emprès Pontoise Et de la corde d'une toise Saura mon col que mon cul poise

«Je suis François et cela me pèse Né à Paris près de Pontoise Et de la corde d'une toise Mon cou saura ce que mon cul pèse»

Tittelsiden til Pierre Levets utgave fra 1489.

På norsk finnes gjendiktninger ved Herbrand Lavik, Kristen Gundelach, Sigmund Skard og Harald Gullichsen, sistnevnte så sent som 1994. Den rikeste oversettelseslitteraturen foreligger på engelsk. En ny engelsk oversettelse ved David Georgi kom i 2013. Denne boken består også av Villons franske original, og inneholder også en rikdom av informasjon om diktene og om middelalderens Paris. For Villons samlede verker er Barbara Sargent-Baurs meget bokstavtro oversettelse fra 1994 som også innbefatter elleve dikt som lenge ble tilskrevet Villon, men nå hovedsakelig vurdert som skrevet av en imitator i middelalderen.

Omkvedet i Ballade des dames du temps jadis («Balladen om de farne tiders damer»), er Mais où sont les neiges d'antan?, på norsk som «Hvor er snøen som falt i fjor?», ble gjort til fast engelsk uttrykk i Where are the snows of yester-year? via Dante Gabriel Rossettis oversettelse av tre av Villons dikt i 1867. En del av de mest gjentagende motivene i Villons poesi er carpe diem, ubi sunt, memento mori og danse macabre.

Villons forfatterskap fikk betydelig popularitet i tiårene etter at de ble skrevet. I 1489 ble den første trykte utgaven av hans dikt utgitt av Pierre Levet, som også utstyrte utgaven med elleve tresnitt Denne utgaven ble umiddelbart fulgt av flere andre. I 1533 utga poeten og humanisten Clément Marot en betydningsfull utgave hvor han anerkjente Villon som en av de mest betydningsfulle poeter i fransk litteratur og forsøkte å korrigere feiltagelser som hadde blitt innført i poesien i de tidligere og mindre omsorgsfulle trykkeriene.

Grunnlaget for den senere mytifiseringen av forfatterens liv har sin bakgrunn fra Marots kommentarer. Likevel var det først med romantikken på 1800-tallet at Villon-kultusen virkelig bredte seg. I dag står François Villon som det franske motstykket til Petrarca, og han er blitt karakterisert som Frankrikes «første moderne lyriker».

Det finnes tallrike hentydninger og referanser til François Villon og hans diktning i moderne kunst. Blant de mer betydningsfulle er Bertolt Brechts Baal fra 1923. Brecht baserte sin hovedfigur og poeten Baal etter François Villon. En del av den poesien som Brecht skrev for Tolvskillingsoperaen (1928) er oversettelser eller parafraser av Villons dikt. John Erskine skrev den historiske romanen The Brief Hour of François Villon i 1937. Henry Livings The Quick and the Dead Quick (1961) er et ukonvensjonelt historisk drama om François Villon.

Ezra Pounds opera Le Testament har avsnitt fra Villons Le Testament for dens libretto for å demonstrere radikale endringer i forholdet mellom ord og musikk under Villons penn, endringer som Pound mente hadde hatt gjennomgripende innflytelse på engelsk poesi. En endelig versjon av operaen ble ferdigstilt i 1933, men først publisert i 2008.

Flere av diktene har blitt tonesatt, blant annet Ballade des dames du temps jadis som finnes i en innspilning med Georges Brassens fra 1953.

Litteratur

• Bonner, Anthony, overs. (1960): The Complete Works of François Villon. New York: Bantam.
• Chaney, Edward F. (1940): The Poems of Francois Villon: Edited and turned into English prose. Oxford Blackwell.
• Charpier, Jacques (1958): François Villon, un tableau synoptique de la vie et des oeuvres de Villon et des événements artistiques, littéraires et historiques du XVe siècle, Poètes d'hier et d'aujourd'hui, Paris: Pierre Seghers
• Gullichsen, Harald (1994): François Villon. Testamentet og Spredte ballader. Gjendiktet og kommentert av Harald Gullichsen, Oslo: Aschehoug / Thorleif Dahls kulturbibliotek og Det Norske Akademi, ISBN 82-03-20074-5
• Georgi, David, red. & overs. (2013): Poems of François Villon, Evanston: Northwestern University Press.
• Kinck, Hans E.: «Rundt fænomenet Villon», i Mange slags kunst. Kristiania: Aschehoug, 1921

Eksterne lenker

• (en) François Villon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) François Villon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• «Vagantdikteren Montcorbier alias Villon» av Alexander Elgurén, tidligere publisert i Vagant 2/1988
• Société François Villon
• Villon.org
• Biografi, bibliografi, analyse, fransk
• Oeuvres complètes de François Villon; Suivies d'un choix des poésies de ses disciples, par La Monnoye et Pierre Janet, samlede verker på fransk (1867)
• (en) Verker av François Villon i Prosjekt Gutenberg (fransk)
• «François Villon» hos Pinkernell.de (fransk)