Wikipedia

Fjellkatt

et lite rovpattedyr i kattefamilien

Fjellkatt eller andeskatt (Leopardus jacobita) er et småvokst monotypisk kattedyr i gruppen med amerikanske flekkede småkatter (Leopardus, også kalt ozelotlinjen).[3] Arten er stedegen for Andesfjellene i Sør-Amerika, der den bare finnes i deler av Peru, Bolivia, Chile og Argentina. Fjellkatten har, i likhet med andre arter i ozelotlinjen, kun 18 kromosompar.[4] Det vanligste blant katter ellers er 19 kromosompar.[4] Ifølge den internasjonal rødlisten er arten sterkt truet av utryddelse.[2]

Fjellkatt
Nomenklatur
Leopardus jacobita
(Cornalia, 1865)
Synonymi
Oreailurus jacobita,
Felis jacobita
Populærnavn
fjellkatt,
andeskatt
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenRovpattedyr
FamilieKattefamilien
SlektLeopardus
Miljøvern
IUCNs rødliste:(2008),[1](2016)[2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet

Økologi
Habitat: terrestrisk, fjell og stepper
Utbredelse: Andesfjellene
Sør-Amerika

Fjellkatten anses av innfødte kulturer i utbredelsesområdet som en beskyttende ånd i fjellene. De nære relasjonene til lokalsamfunnene kommer til uttrykk ved at det finnes mange helleristninger i ulike deler av distribusjonen. Historisk sett har de innfødte samfunnene som sameksisterer med fjellkatten anerkjent den som et symbol på fruktbarhet knyttet til fjellånden. De krediterer «den hellige katten» i Andes med velstanden for husdyr og rikelig jordbruksutbytte. Lokalbefolkningen æret tradisjonelt fjellkatten ved å utsmykke skinn med symboler på overflod, som kokablader, maiskolber og fargerik ull. I dag brukes disse eldgamle skinnene fortsatt i noen seremonier for å utsmykke kameldyr eller i begynnelsen av plante- og høstingssesongene. (AGA)

Taksonomi rediger

Fjellkatt ble opprinnelig beskrevet av Emilio Cornalia i 1865 og inkludert i slekten Felis,[5] men fra 1940 ble den plassert i sin egen monotypiske slekt, Oreailurus.[6][7][8] Denne klassifiseringen var imidlertid basert på noen få eksemplarer og delvis på den relative størrelsesforskjellen i skallens hørselskamre, en egenskap som også finnes hos andre kattearter. Basert på en nyere (2017) genetisk analyse av katteartene på verdensbasis, er det nå solid støtte for å plassere fjellkatten i slekten Leopardus.[3] Tilgjengelig informasjon antyder også at fjellkatten er nært beslektet med pampaskatten (L. colocola), som den også konkurrerer med i matfatet. Fjellkatten anerkjennes i øyeblikket som en monotypisk art, men status regnes ikke som endelig avklart. Det er oppdaget 2 distinkte (evolusjonært skilt av mer enn 200 000 år) populasjoner (skillet mellom disse går mellom 26° og 35° sør) og 10 underpopulasjoner, hvorav fire kan vise seg å utgjøre selvstendige underarter eller også arter.[9][10][11][8]

Biologi rediger

Beskrivelse rediger

 
Fjellkatt (andeskatt)
Leopardus jacobita
Foto: Jim Sanderson, 2009

Fjellkatt er typisk noe større enn en gjennomsnittlig huskatt, og som hos denne (og de fleste kattedyr) blir gjerne hannen noe større enn hunnen. Kroppslengden hos voksne individer varierer omkring 57–85 cm,[8] mens halen måler cirka 41–48 cm.[12][8] Skulderhøyden utgjør cirka 36 cm. Vekten er usikker, da den varierer mellom kildene, men den ligger trolig på cirka 4–5,5 kg.[8]

Hodet er relativt lite og nesebrusken, som er ganske bred, er nærmest sort, mens ørene er små og avrunda. Labbene er runde og forholdsvis store i forhold til kattens størrelse. Den tykke pelsen og den ekstra lange halen, som gjerne utgjør cirka 2⁄3 av kroppslengden, gjør imidlertid sitt til at fjellkatten framstår som større enn tamkatten. Arten har sølvgrå pels med brune eller brun-oransje avlange flekker langs flankene og striper på tvers av ryggen. Undersiden er blek grå. Den lange halen og lemmene har ringlet (6–9 ringer) mørkebrunt mønster med tykk børstelignende pels. Den tykke pelsen gjør arten godt egnet til å tåle det kalde klimaet som forekommer i leveområdet.

Utbredelse rediger

Fjellkatt er meget sjelden og finnes kun i tilknytning til kalde og tørre regioner høyt oppe i Andesfjellene, som regel i steinete formasjoner over tregrensen og bare der den har tilgang på vann. Nyere forskning antyder imidlertid at utbredelsen kan være større enn tidligere antatt.[13] Lenge trodde man at den bare fantes i høyder over 3 500 moh, men nyere observasjoner har konstatert at den sør i Andesfjellene kan opptre i elevasjoner ned mot 1 800 moh.[14] Mest typisk er den i høyder over 4 000 moh.[1][2] I nyere tid har det også blitt konstatert at arten lever lenger sør enn tidligere antatt, og på de nordlige steppene i Patagonia også i elevasjoner rundt 650–1 800 moh ifølge Wildlife Conservation Society (WCS). Sistnevnte populasjon ser ut til å representere en variant av fjellkatten som skiller seg fra høyfjellsbestanden, ifølge Andres Novaro.[11]

Habitatet til fjellkatten er naturlig fragmentert, og på grunn av den ujevne fordelingen av byttedyr er det også ganske ujevnt fordelt. Derfor er distribusjonen begrenset og ikke sammenkoblet. En studie av populasjonsgenetikk for fjellkatten indikerte et svært lavt genetisk mangfold og identifiserte to distinkte populasjoner: Én på den patagoniske steppen og én i høylandet. Basert på genetisk analyse og fjellkattens utbredelse ble 10 underpopulasjoner også identifisert. Imidlertid er flere studier nødvendig for å bekrefte disse underpopulasjonene. Det lever ingen kjente fjellkatter i fangenskap.[10]

Totalbestanden ble sist estimert til 2 755 individer, hvorav 1 378 voksne forplantningsdyktige dyr.[2] Ingen enkelt bestand teller over 250 voksne dyr,[1][2] og bestandsutviklingen har over tid hatt en negativ trend. Årsaken er tap av habitat og mindre tilgang på byttedyr. Distribusjonen av fjellkatt settes i nær sammenheng med distribusjonen av korthalechinchilla (Chinchilla chinchilla) og fjellviscacher (Lagidium spp.), som regnes som artens viktigste byttedyr.[1][2]

Atferd rediger

Fjellkatter lever solitært og livnærer seg i hovedsak av fjellviscaciaer (primærbyttet) og korthalechinchillaer (som mange steder er lokalt utryddet på grunn av for høyt jakttrykk), men katten fanger og spiser også andre små pattedyr, små fugler, vannfugler, øgler og insekter.[11] Den må imidlertid konkurrere om byttedyrene med pampaskatten, en jevnstor katt som holder til i store deler av fjellkattens utbredelsesområde. Disse kattene er dessuten ganske like, slik at det er lett å ta feil av dem. Pampaskatten har imidlertid kortere hale i forhold til kroppen og alltid 9 mørke ringer på den. Ringene er dessuten mye smalere (cirka 20 mm mot fjellkattens 60 mm). Fjellkatten har dessuten mer markerte øyestriper og sort nesebrusk, mens pampaskatten har lys nesebrusk.

De fleste observasjoner av fjellkatten er gjort om dagen. Imidlertid indikerer nyere studier med kamerafeller og radiotelemetri at den antagelig er skumrings- og nattaktiv, noe som sannsynligvis er knyttet til fødevanene til hovedbyttet. Den dagaktive aktiviteten kan være begrenset til visse perioder av året. Et radiomerket dyr i Bolivia var hovedsakelig nattaktiv, og aktivitetsmønsteret var likt det til fjellvizcachaen. Den regnes som en solitær art og er bare sett i par under paringstiden og med unger etter fødselen. Det antas at paringstiden er mellom juli og desember, og at fødsler skjer mellom oktober og april, men lite er kjent om artens reproduktive atferd. Hunnen føder typisk 1–2 unger.[10]

Inndeling rediger

Inndelingen følger IUCN/SSC Cat Specialist Group.

Treliste

Trusler rediger

Andean Cat Alliance (Alianza Gato Andino, eller AGA) er et multinasjonalt og tverrfaglig nettverk, opprettet i 1999 av fagfolk fra Argentina, Bolivia, Chile og Peru, for å utvikle koordinerte tiltak for bevaring av fjellkatten og dens habitat i hele dens naturlige utbredelse.

Aktiviteter som negativt påvirker fjellkattens habitater inkluderer gruvedrift, oljeutvinning, beitedyr og uansvarlig landbruk, samt upassende turismepraksis. Noen av disse aktivitetene kan være direkte livstruende for eksistensgrunnlaget, for eksempel uregulert bruk av vannkilder eller bygging av flere veier, noe som øker hyppigheten av kjøretøydødsfall for fjellkatten eller gir krypskyttere lettere tilgang til kattens territorium. Andre aktiviteter kan ha indirekte konsekvenser, som rydding av vegetasjon, som reduserer tettheten av byttearter. Globale fenomener som klimaendringer forsterker også effektene av truslene. (AGA)

Kilder rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b c d Acosta, G., Cossios, D., Lucherini, M. & Villalba, L. 2008. Leopardus jacobita. In: IUCN 2013. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2013.1. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2008.RLTS.T15452A4586989.en Downloaded 2013-08-18
  2. ^ a b c d e f Villalba, L., Lucherini, M., Walker, S., Lagos, N., Cossios, D., Bennett, M. & Huaranca, J. 2016. Leopardus jacobita. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T15452A50657407. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-1.RLTS.T15452A50657407.en. Downloaded on 30 January 2021.
  3. ^ a b Cat Classification Task Force (2017) Andean mountain cat, Leopardus jacobita. CATnews Special Issue 11, p. 46. IUCN/SSC Cat Specialist Group https://repository.si.edu/bitstream/handle/10088/32616/A_revised_Felidae_Taxonomy_CatNews.pdf
  4. ^ a b Stephen J. O'Brien, Joan C. Menninger, William G. Nash. 2006-04-14. Atlas of Mammalian Chromosomes. John Wiley & Sons, 14. apr. 2006 - 544 sider. Besøkt 2015-12-21
  5. ^ Cornalia E. 1865. Descrizione di una nuova specie del genere: Felis. Felis jacobita (Corn.). Memorie della Societá Italiana di Scienze Naturali 1, 1-9
  6. ^ Cabrera, A. 1940. Notas sobre carnívoras sudamericanos. Notas del Museo de la Plata 5(29): 1-22
  7. ^ Yensen, Eric & Seymour, Kevin. (2000). Oreailurus jacobita. Mammalian Species. 1-6. 10.1644/0.644.1. doi: https://doi.org/10.1644/0.644.1
  8. ^ a b c d e Castelló, José (2020). «Felinae: Ocelot linage». Felids and Hyenas of the World. USA: Princeton University Press. s. 132–133. ISBN 978-0-691-20597-7. 
  9. ^ Ruiz-García M., Cossíos D., Lucherini M., Yáñez J., Pinedo-Castro M. & Angers B. 2013. Population genetics and spatial structure in two Andean cats (the pampas cat, Leopardus pajeros, and the Andean mountain cat, L. jacobita) by means of nuclear and mitochondrial markers and some notes on biometrical markers. In Molecular population genetics, evolutionary biology and biological conservation on Neotropical carnivores, Ruiz-García M. & Shostell J. M. (Eds). Nova, New York , pp.187-244
  10. ^ a b c Cat SG. «Andean Cat». IUCN/SSC Cat Specialist Group. Besøkt 17. juli 2023. 
  11. ^ a b c AGA (2010-07) The Andean Cat (Leopardus jacobita), the most endangered cat of the Americas. Andean Cat Alliance, July 2010. https://www.wildcatsmagazine.nl/AndeanCat.pdf
  12. ^ Diana Muggli. 2014-03-20. The importance of conservation strategies for Leopardus jacobita. Biodiversity Research. Besøkt 2016-03-01
  13. ^ Zapararte, M.B.; Napolitano, C.; Sapaj-Aguilera, M.; Dinges, T.; Kenrick, C.; Llerena-Reátegui, G.; Tellaeche, C.G.; Palacios, R. New Records of the Andean Cat (Leopardus jacobita) in the Central Andes of Chile: Filling Gaps in the Distribution Range through Private-Social Partnerships. Animals 2022, 12, 639. https://doi.org/10.3390/ani12050639
  14. ^ Sorli, L. E., Martinez, F. D., Lardelli, U. and Brandi, S. 2006. Andean cat in Mendoza, Argentina – Further south and at lowest elevation ever recorded. Cat News 44: 24.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fjellkatt&oldid=23716608»