Firdafylke
Firdafylke (norrønt: Firðafylkí) var et av de historiske fylkene i Norge, og inngikk i Gulatingslag. Fylket utgjorde to sysler, Norðfirðir (Nordfjord) og Sunnfirðir (Sunnfjord), i dagens Vestland.
De to syslene i firdafylke dannet opphavet til de senere Nordfjord len og Nordfjord fogderi i nord, og Sunnfjord len og Sunnfjord fogderi i sør.
Historikk rediger
Snorre Sturlason har fortalt om at etter at Harald Hårfagre la under seg Trøndelag og Møre reiste sørover og la under seg Firdafylke. Solve Klove nevnes som en stormann.
I sagnene om sankt Sunniva av Selja vitnes det om at på kong Olav Tryggvasons tid var det to menn fra Firdafylke, Tord Eigileivsson og Tord Jorunsson, som ankret opp ved øya Selja og således ble de første som bevitnet sankt Sunnivas hellighet.
Firðir var det gammelnorske navnet på området mellom Sogn og Sunnmøre, og betyr fjordene. Folket som bodde der ble også kalt for firdir (fjordinger). Firdafylke var altså firdenes fylke. Som vanlig på den tiden delte man gjerne fylkene inn i halvfylker, i dette tilfellet Sunnfjord og Nordfjord. Disse ble gjort til fogderier da fogdeembetet ble opprettet i Norge, og grensen mellom disse er markert med en grensestein nær Førde ved sørenden av Breimsvatnet, på den gamle grensen mellom Gloppen og Jølster herreder. Senere ble de to halvfylkene og fogderiene slått sammen til Sønd- og Nordfjord fogderi.[1]
Da fylkene i høymiddelalderen ble erstattet av sysler og len kom Firdafylket under Bergenhus hovedlen og senere Bergenhus stiftamt, som i 1763 ble delt i Nordre Bergenhus amt og Søndre Bergenhus amt. Nordre Bergenhus amt tilsvarte de gamle fylkene Sygnafylke og Firdafylke, og fikk navnet Sogn og Fjordane fylke i 1919.
Skipreider rediger
Firdafylke var inndelt i 15 skipreider:[2]
Norðfirðir (Nordfjord):
Sunnfirðir (Sunnfjord):
Referanser rediger
- ^ Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.
- ^ Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Trykt hos Carl C. Werner & Co. i ... 1849. s. 98.